Naïve advokater som tror barnevernet gir funksjonell hjelp


Denne artikkelen gir god forståelse av hvordan norske jurister er blant de mest ansvarlige for at barnevernssystemet har fått lov å herje, og hvorfor så mange familier som utsettes for barnevernet opplever at deres egen advokat kommer til å fungere nærmest som barnevernets advokat nummer 2. Mangelen på kontakt med virkeligheten er påfallende. Disse advokatene er opptatt av at taushetsplikt ikke setter eller skal sette grenser for å rapportere til barnevernet. De er ikke opptatt av hva barnevernet i realiteten gjør hvis de blir tilført opplysninger eller mistanker og hva det fører til.

Roe Lauvås:
Er taushetsplikt årsaken til at barn ikke får nødvendig hjelp?
Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund AS, 19 juni 2017

"Vi er 6 advokater med til sammen mer over 90 års yrkeserfaring, som alle er sterkt engasjert i barnevernssaker og som nå er redd for at ikke ondet nå tas ved roten, men bare bortforklares med at taushetsplikten er problemet. Etter vår oppfatning er problemet at offentlige instanser ikke gjør sin plikt til følge opp det enkelte barn i samarbeid med barnet og foreldrene, og i særtilfeller selv ikke melder fra til barnevernet når dette er nødvendig uten foreldrene medvirkning eller kunnskap."

De 90 årene har ikke gitt dem innsikt i hvorvidt barnevernets "hjelp" i "særtilfeller" virkelig er nyttig for barn. De kjenner øyensynlig intet til barnevernets ideologiske kullsviertro på at foreldre alltid skal ansees skyldige i alt som er negativt i barnas liv, kjenner ikke til de statistiske resultatene av barnevernets virksomhet, ikke til noen av de groteske enkeltsakene som lett kan dokumenteres og som viser barnevernet som det er. Så hva kan disse ekspertene på barnevern hjelpe sine klienter med – klienter for hvem barnevernet er den aller største faren, for både barna og familien?

*

"Taushetspliktbestemmelsene sikrer et nødvendig tillitsforhold mellom enkeltperson og den i det offentlige en gir opplysninger til. Taushetsplikten reduserer også faren for at enkeltmennesket opplever avmaktssituasjoner ved at en ikke har kontroll på hvem som får ta del i de ømtålige personopplysninger en gir til sin tillitsperson."

Sikrer et tillitsforhold? I et land med den barnevernsindustrien Norge har? Syns advokat Lauvås at offentlig ansatte bør få tillit fordi de er nettopp offentlig ansatte?

*

"Barnevernet er i en særlig vanskelig situasjon fordi dette både er et organ som skal hjelpe barn, men er også et organ som kan anvende tvang og makt. Overfor barnevernet er det derfor særlig viktig hvorledes, og i hvilke situasjoner opplysninger blir gitt."

Stakkars barnevernet? Det er altså de som har det vanskelig?

*

"Men setter taushetspliktsreglene vansker for å kunne yte nødvendig hjelp til barn som har behov for hjelp?"

"Det burde ikke være vanskelig for en offentlig ansatt å kunne tolke hva som ligger i formuleringen «grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for omsorgssvikt». Det kreves ikke at en skal ha bevis for at barnet er utsatt for omsorgssvikt. Lovkravet er at det er «grunn til å tro». Det er derfor ikke farlig å ta feil. Viser det seg at tilmeldingen er feil, men det var forståelig at vedkommende innga bekymring til barnevernet, så har den offentlig ansatte gjort rett. Opplysningsplikten må imidlertid følges av et forsvarlig tankesett som medførte at den offentlig ansatte fikk 'grunn til å tro' at barnet var utsatt for alvorlig omsorgssvikt."

Det folk læres opp til å tro de har grunn til å tro har ikke noe særlig nært forhold til virkeligheten.

"Det er derfor vanskelig å forstå at den offentlige ansatte ikke har nødvendig hjemmel til å kontakte barnevernet når vedkommende har «grunn til å tro» at barnet blir utsatt for omsorgssvikt."

Lauvås og de andre i advokatpraksisen beroliger og ufarliggjør. Alle disse kadrene er opplært i standard barnevernsideologi (man kan knapt kalle det "fag"). Det inkluderer juristene, gjennom deres studium. Ta en titt på lærebøker i barnevernsrett!

"Denne informasjonsutvekslingen fungerer også åpenbart best når foreldrene selv er delaktige i dette. Da oppnår de trygghet, visshet for at rette opplysninger blir gitt, og sikring for at ikke feilaktige opplysninger blir gitt. Alle har vi våre særegenheter. Særegenhetene må vi få ha uten at disse blir mistenkeliggjort og mistolket. Dersom barnet som går i grunnskolen ikke er som de fleste andre, så trenger ikke det bety at barnet er utsatt for omsorgssvikt."

For noe godsnakk!

*

Samme firma og etternavn som her.


  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

For et barnevern som fungerer etter hensikten, ville det også være hensiktsmessig å ha en åpen, ærlig og fornuftig dialog. Personlig forsøkte jeg nøyaktig det advokatene her legger opp til. Min erfaring er imidlertid entydig negativ. Alt som ble sagt av meg, ble også brukt imot meg om det overhodet var mulig. Og noe ble vridd til slik at det ble verst mulig.

Det finnes sikkert et redelig, godt og empatisk barnevern. Men det barnevernet jeg har sett, er grenseløse og eier ikke skam.

Man må si minst mulig til barnevernet, og ha minst mulig kontakt med dem. Sakkyndige er også høyst risikable å ha en åpen dialog med, utifra egen erfaring. Barnevernet engasjerer sakkyndige for å vinne støtte til å overta omsorgen for barna. Jo før man forstår dette, desto bedre er det. Selv var jeg så himmelropende naiv at jeg trodde den sakkyndige skulle hjelpe barnevernet med å forstå familiens og barnas situasjon, og å komme med forslag til hvordan familien eventuelt kunne hjelpes.

Barnevernsfolkene er ikke spesielt kunnskapsrike, og fordi de fremstår så hjelpeløse i sine resonnementer og måter å fremstille ting på, kan man lett undervurdere dem. Man må imidlertid være klar over to ting: De har enorm makt, og denne makten har bare blitt større under barneminister Horne. Dessuten mestrer de spillet, godt hjulpet av kommuneadvokater som overhodet ikke forsøker å se nøkternt på saken, men utelukkende effektuerer saker og går barnevernet til hånde når de kjører prosessen gjennom nemnd og rett.

Hvordan personer med universitetsutdannelse ender opp som villige sekretærer for et lite opplyst kommunalt barnevernskorps, er fremdeles et mysterium for meg.

Hvorvidt man skal stenge døren, eller nekte å la seg undersøke av sakkyndige og barnevern, tør jeg ikke uttale meg om. Det kan vel slå begge veier. Det man må vite er at disse personene, som i øyeblikk kan virke hyggelige, er livsfarlige.

De vil ikke nøle med å bruke alt man gir dem som bevis i en omsorgsovertakelsessak. Det går ikke an å snakke fornuft med dem og tro at de vil være løsningsorientert, om det foreligger et problem i familien. Min erfaring er at de vil forsøke å blokkere for gode løsninger. Å forsøke å forklare dem noe er totalt bortkastet tid. De lytter ikke, og følger kun sine egne tanker. Dessuten er de fullstendig lojale mot den linjen de har lagt opp i en sak, selv om den enkelte saksbehandler kanskje forstår at saken har kommet på feil spor. Den enkelte ansatte har ikke noe å tjene på å varsle om noe er galt.

Og man må for all del ikke tro at de har humoristisk sans.

Det har de definitivt ikke.

Dersom du ler, vil også det bli brukt imot deg. Og nå snakker jeg i fullt alvor!