I slutten av november valgte barnevernet å overta omsorgen for et 10 måneder gammelt barn fra Vest-Oppland, og barnet bor nå i et midlertidig beredskapshjem.
Først 5. mars skal Fylkesnemnda i Hedmark og Oppland bestemme om barnet skal føres tilbake til foreldrene.
– Dette er skremmende. Barnet vil i løpet av disse månedene få god tid til å knytte seg til beredskapshjemmet, sier advokat Lars Braastad i Advokatfirmaet Lohne & Krokeide. Han representerer barnevernet.
Olav Neerland, leder i Fellesorganisasjon i Hedmark, som organiserer mange barnevernsansatte, kaller ventetida ved fylkesnemnda for "uverdig".
Direktør Ingunn-Sofie Aursnes i Sentralenheten for fylkesnemndene mener det er vanskelig å rekruttere nye nemndsledere raskt fordi de må være jurister.
Barnevernsadvokat Lars Braastad sier at det i Oppland hadde det vært nok med én eneste stilling ekstra for å få saksbehandlingstiden ned i fire uker.Kommentar: Her kommer alle til orde unntatt de som saken gjelder, nemlig barnets foreldre. Er det noen som spør seg hvorfor det var så maktpåliggende for "barnevernet" å tvangsflytte dette "10 måneders gamle barnet" fra foreldrene? Hvorfor kan ikke flyttingen vente til domstolene, i dette tilfelle den beryktede fylkesnemnda, har behandlet saken?
Barnevernets advokat Lars Braastad uttrykker bekymring for at barnet skal knytte seg til "beredskapshjemmet" i løpet av de tre månedene det vil ta før nemnda kan behandle saken. Tenker han ikke på at barnet hadde rukket å knytte seg til sine foreldre da det ble tvangsflyttet? Var det virkelig fare for barnets liv og helse, slik loven krever eller led "barnevernsleder" av hormonforstyrrelser (de fleste bv-ledere er jo middelaldrende kvinnfolk).
Det står ingenting i artikkelen om hvilken hjemmel "barnevernet" brukte da det tvangsfjernet barnet, men trolig dreier det seg om et såkalt "akuttvedtak" hjemlet i bvl § 4-6, annet ledd. I følge loven skal slike vedtak behandles av nemnda innen én uke. Da får man riktignok bare en redusert behandling med kun fylkesnemndleder tilstede. Dette lover ikke særlig godt for rettssikkerheten. Det er tross alt bedre å vente noen uker eller måneder på å få en skikkelig behandling og kanskje barnet tilbake når man vet at det fattes utrolig mange ubegrunnede akuttvedtak. Ofte er det falske anmeldelser som ligger til grunn for akuttvedtakene og når disse viser seg å være totalt ubegrunnede så bør barnet raskest mulig gjenforenes med foreldrene. Men det er også vanlig at "barnevernet" ønsker å sikre seg barnet før domstolsbehanding , for det vet at den som har barnet sitter med de beste kortene. "Barnevernet" er derfor sjelden enig i at en rask gjenforening er til barnets beste og foretrekker å bruke tiden i "beredskapshjem" til en grundig "undersøkelse" av barnet uten foreldrenes forstyrrende tilstedeværelse.
Samtidig er det foruroligende at den lange saksbehandlingstiden til fylkesnemndene kunne reduseres med tilførsel av beskjedne midler, slik barnevernets advokat Lars Braastad hevder. Når man har fått barnet sitt konfiskert av "barnevernet" vil man jo gjerne ha saken behandlet så raskt som mulig, især når man vet at anklagene er sjikanøse, absurde og fremsatt av en muligens psykotisk person. Da er det fryktelig vondt å få beskjed om at, dessverre, fylkesnemnda har ikke kapasitet til å behandle saken før om tre måneder. Det blir en lang og vond ventetid både for barnet og foreldrene. "Barnevernet" på sin side får tid og anledning til å skrive metervis med psykobabbel. "Barnevernets" fremste anliggende synes jo å være å konfiskere flest mulig barn, slik at det kan rettferdiggjøre sin egen eksistensberettigelse. Dess flere barn i fosterhjem, dess mer kjøregodtgjørelse for alle barnevernstantene.