Lindboe og Trommald i debatt om dette temaet her:
https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten- ... 24-05-2016Debatten var nærmest en hyggestund mellom Bufdir-direktøren, en representant for journalistene og barneombudet.
Det er verd å merke seg at Bufdir-direktøren sier at hun oppfatter at pressen er nokså tilbakeholden når det gjelder barnevernssaker. Hun begrunner dette med at hun vet at mediene daglig kontaktes av foreldre i barnevernssaker, men at kun et fåtall av disse får pressedekning. Det tror jeg hun har rett i.
Barneombud Lindboe mener for øvrig at det blir for mye voksenperspektiv i medienes dekning av barnevernssakene. Hun mener at barnevernet kan bli for forsiktige når sakene havner i mediene, og jeg tolker henne dithen at hun mener at barn blir tatt ut av hjemmene for sent på grunn av dette.
Trommald er dyktig, og gjentar også denne gangen at 8 av 10 foreldre er fornøyde med barnevernet. Nå er dette sagt så mange ganger at det har blitt en sannhet, selv om den bygger på en rapport som har alle de metodiske svakheter som en vitenskapelig rapport kan ha. Journalistene tror kanskje også at de skader barna om de stiller kritiske spørsmål ved barnevernsforskningen?
Anne Lindboe inntar i korte trekk barnevernets perspektiv i denne debatten. Det er mye gjensidig forståelse og lite spenning i forholdet til Bufdir-direktøren. De lever i en politisk korrekt symbiose, der politisk korrekt kritikk er en del av forestillingen.
I denne debatten fremstiller Lindboe voksenperspektivet - foreldrenes perspektiv - som noe egoistisk og navlebeskuende, som ikke tar hensyn til barna. Mens Trommald sier at hun har en oppfatning av at barnevernet alltid har barnets perspektiv. Formyndersjåvinismen får blomstre i studio: Det er Staten som vet hva barna trenger, mens foreldrene kun tenker på seg selv!
Selv har jeg ifølge barnevernet gjort valg og prioriteringer som viser at jeg ikke evner å sette barnas behov foran mine egne. Jeg må altså antas å ha et nokså rendyrket voksenperspektiv som rettesnor for mine handlinger. Med visse anstrengelser har vi kommet oss ut av næringskjeden der barna våre skulle være bensin i "barnets-beste"-maskineriet, som i realiteten valser over både barn og foreldre, men der alle andre aktører sitter igjen med profitt i en eller annen form.
Barna våre vokser til, og forstår mer. Når de en gang kommer tilbake til Norge, kan Trommald og Lindboe spørre om de hadde foreldre som inntok voksenperspektivet, eller om vi talte og handlet til barnas beste. Saksbehandleren var symptomatisk nok sikker på at barna våre ikke ville ha nye foreldre, da jeg snakket med henne noen få dager før vi flyktet. Så da er det i alle fall tydelig at barnevernet mener de taler barnas sak når de handler i strid med barnas ønsker.
I en forrykt verden hjelpes et menneske med en fot, ved også å kappe av den andre. I barnevernets verden kan et barn som fra før har det vanskelig, "hjelpes" etter samme prinsipp. Man tar bort alle de naturlige beskyttelsesfaktorene: Mor, far, venner, skole, miljø, slekt, tilhørighet, identitet, - eller fundamentet som barnet står på.
Troen på dette mislykkede prosjektet stikker så dypt at man fortsetter til tross for at det aldri noe sted til noen tid har vært bevist at omsorgsovertakelse gir resultater. Innenfor dette temaet kunne journalistene boltret seg til de ble grønne i ansiktet, uten å utlevere så mye som et eneste barn. Gå til forskningen! Spør ut NOVA! Still ubehagelige spørsmål om hvorfor barnevernsbarn gjør det dårlig på alle undersøkelser! Still de ansvarlige til veggs! Nei. Null interesse blant journalistene, som uansett er i ferd med å utspille sin egen samfunnsrolle.
Selv foreldre med store svakheter er uerstattelige for barna. Barnevernet forstår ikke dette, men det gjør foreldrene helt instinktivt. Det Lindboe slett ikke begriper, er at barnets autonomi vanskelig lar seg løsrive fra familien, at barn og foreldre ofte har sammenfallende interesser, og at barna i mange barnevernssaker i realiteten ikke har andre talspersoner enn nettopp foreldrene.