Og her enda en artikkel, denne gangen fra nestor og premissleverandør for barnevernet gjennom mange år, professor Willy Tore Mørch:
Barnevernets taushetsplikt og medienes samfunnsansvarhttp://nordnorskdebatt.no/article/barne ... shetspliktLa meg begynne et stykke ut i artikkelen:
"Leder av pressens faglige utvalg, Kjersti Løken Stavrum sa i Dagsnytt 18 samme dag at det er alvorlig for familien å få en omsorgsovertakelse. Det har hun rett i men det er mye alvorligere for et barn som burde fått en omsorgsovertakelse å ikke få det." - Ja, at dette er holdningen både til Mørch og barneverntjenesten generelt, vet vi. Utsagnet betyr i klartekst at det er bedre at barn ødelegges av barnevernet, enn at de ødelegges av foreldrene. Holdningen gjenspeiles også i det økende antallet omsorgsovertakelser, som ikke har noen fornuftig forklaring utifra de generelt svært gode oppvekstvilkårene for barn i Norge.
"Foreldrene er den sterke part uansett hvor ressurssvake de er. Barnet er uskyldig og den ubestridelige svake part."- Tja, det er vel barnevernet som er den sterke part i barnevernssaker, og professor Mørch gir dem en legitimitet som de kanskje ikke bør ha. Foreldrene har lite å stille opp med, og barna enda mindre. Når barnet er den svake parten, skulle man håpe at barnevernet talte barnets sak, slik de sier at de gjør.
I praksis er det ofte foreldrene som målbærer barnas interesser, selv om barnevernet og Mørch ikke vil erkjenne dette.
"Åtte av 10 omsorgsovertakelser er uten store konflikter." - Det høres merkelig ut. Like merkelig som at 57 prosent av foreldre som mister barna skal være fornøyde med barnevernet. Det stemmer dårlig med det faktum at en stor andel av sakene går videre til Tingretten.
"Det er et godt råd å være mistenksom når foreldre som er fratatt barnet roper på rettferdighet for seg selv. Det er en kjent sak at innsikt om egen manglende evne som trygg omsorgsgiver er beskjeden i mange tilfeller."- Ja, at barnevernet er mistenksomme, vet vi godt. De mistenkeliggjør og spekulerer. De kan fortsette år etter år, og stadig komme med noe nytt, for de har uinnskrenket adgang til norske hjem. For øvrig er utsagnet en helt typisk måte å svartmale motstanderen på: Barnevernet tenker på barnet, mens vi foreldre bare tenker på oss selv. Når professoren omtaler foreldrenes beskjedne selvinnsikt som en "kjent sak", er det en raffinert form for skittkasting fra en akademiker. Det er uheldig dersom fagmiljøene som styrer utviklingen innenfor barnevern har slike generelle holdninger til foreldre.
Foreldrene er barnas viktigste ressurs. Ressurssvake foreldre er også helt uerstattelige for barna. Dette enkle premisset burde være grunnleggende når akademia legger føringer for barnevernet.
"Både media og barnevernet kan bidra til å gjøre fremstillingen av barnevernets arbeid mer sannferdig."Den beste måten barnevernet kan redusere kritikken på, er å endre
praksis. Man kan forsøke å tette alle hull slik at tønnen med råtten fisk ikke lukter. Men det vil likevel være en tønne med råtten fisk.
Og til slutt:
"Barnevernet har på vegne av samfunnet omsorgsansvaret for barn som ikke kan bo hos sine foreldre. Da kan det ikke risikere å miste legitimitet ved stadig gjentagelse av ensidig negativ og uriktig omtale i media."At barna som havner under barnevernets omsorg ikke får det bedre, drøftes sjelden av dem som leverer premissene for denne praksisen. Mørch og Raundalen snakker om at barnas hjerner skades hjemme hos mor og far, men spør ikke om det å rive livsgrunnlaget fra et barn kan ha bivirkninger. Den manglende problematiseringen av hva som skjer med barna etter omsorgsovertakelsen er både påtagelig og urovekkende.
At barn "ikke kan bo hos sine foreldre", er i høy grad en subjektiv vurdering, oftest ikke evidensbasert, og ofte gjort i en atmosfære der barnevernet ikke klarer å føre samtaler med familien, men selv har blitt part i konflikten slik at de ikke er i stand til å vurdere barnas situasjon. Dialogen strander, og tiltakene virker ikke eller virker mot sin hensikt. Barnevernet kan forsøke å kompensere egen inkompetanse ved å begjære omplassering.
Ja, det er farlig når myndighetene mister legitimitet ved negativ mediaomtale. Slike myndigheter risikerer å falle, for åpenheten tåles dårlig over tid. Totalitære regimer mener alltid at kritikken er "negativ og uriktig". De bøter de på dette ved å innsette myndighetslojale redaktører, begrense internett og pålegge mediene sterk sensur.
Kanskje kommer dette også til Norge.