Sakkyndige spesialist i klinisk psykologi Dan Tungland skrev i rapporten sin at kvinnen i avlastningshjemmet syntes “mor var vanskelig å samarbeide med“. Det skjønner jeg. Derfor var det synd Dan Tungland aldri spurte meg - om hvordan jeg opplevde å samarbeide med henne.
Her kommer en artig liten episode om samarbeidsproblemer, jeg har kalt den
GODTEPOSEN
(For orden skyld: Det jeg skriver her, er sant). For enkelthets skyld kaller jeg avlastningskvinnen Mette. Hun syntes jeg var vanskelig å samarbeide med. En gang Mette kom for å levere barna, sa hun “ja, jeg vil bli med inn i dag“. Jeg inviterte henne i stuen - om hun ville sette seg? Nei. Den eldste var beklemt. Ettersom minuttene gikk (det var antakelig sekunder men), - så hun ut til å ha det ekstremt ubehagelig, jeg ble forvirret fordi ingenting var annerledes i dag, enn andre dager de ble levert. Og jeg hadde aldri sett henne slik før!
Mette stod og stirret hardt på ... (datteren vår) som stivnet holdt hånden bak på ryggen. Øynene flakket hit og dit, det var som hun sa: Hjelp meg mamma. For en situasjon! Ungen var som utgjort, jeg hadde ikke sett henne slik før! Mette stirret krevende på avlastningsungen sin som såg stadig mer fortvilet ut, jeg måtte bryte situasjonen - hva er det? Mette stirrer sint på avlastningsbarnet.
Hun hogger til:
- Ja!!! Hun har en godtepose!!!
Jeg ble stående som et spørsmålstegn. “Javel“?
- Hun skal ha den selv!!!
Jeg skjønte stadig mindre. Jeg stod bare og så på Mette, med et kort blikk på ungen min, jeg forsøkte å knekke koden.
- JA!!! - Skal du si noe!!?? Sier Mette til avlastningsungen sin.
Situasjonen fortsatte, datteren min stod som frosset til is, mens Mette ble stadig hissigere på henne. Dette begynte å bli latterlig. - Du kan få lov å sette deg i sofaen du, sa jeg til jenta. Lynraskt smatt hun godteposen til meg, som om den brant av ild. Til Mette sa jeg - hva er det som foregår? Da åpenbarte det absurde seg. I det jeg tar barnet ut av situsjonen, og Mette må forholde seg til meg, er det Mette som blir stående å vakle og flakke blikket. Det går opp for meg at hun hadde tenkt å skyve barnet mitt foran seg! Hun skulle ha avlastningsbarnet sitt til å overbringe budskapet og fortelle mor... Stotrende og stammende fortalte Mette at ... hadde spart godteposen sin, og på søndag hadde hun fortalt de at hun ikke fikk lov å spise den opp alene - og - i en meget belærende tone, som om jeg var en idiot - skingrer Mette til: Når unger har spart lørdagsgodtet, skal de ikke dele med andre!!!!
Hva? (Som er den rolige av oss). Sier jeg, skal de ikke få lov å dele? (Jeg føler meg dum som en dott).
NEI!! Mette er på randen av hysteri. Hun er helt utav følelsesmessig balanse.
Jeg tar et lynraskt blikk over i sofaen, jeg syns ikke det er ok at Mette opptrer slik foran ungene, men fra sofaen får jeg bare et lurt og muntert glimt tilbake.
-Du vet, sier jeg, at ulike familier har ulike verdier (så bryter Mette helt hysterisk inn og skriker, - hvis de ikke får lov å ha godteposen sin for seg selv, lærer de seg aldri å spare!!!!)
Jeg overhørte hennes påstand om sammenhengen mellom forbud mot deling og læring av sparing, og gikk tilbake til temaet ulike verdier. Og jeg tok virkelig ordet, for det kan jeg hvis jeg velger det: Her hos oss har vi det slik, at dersom noen sparer av lørdagssnopen kan de velge selv om de vil dele eller ha den selv. Men det er totalforbud mot å spise snop foran venner eller søsken uten å dele. (Mette hadde mistet munn og mæle). Jeg sa, det er selvsagt helt i orden hvis de vil ha den selv, og da spiser de den ved en anledning hvor de er alene. De bestemmer selv.
Dette at jeg sa at barn skal ha frihet og valg, og få lov å lære at det å ta hensyn til seg selv også går fint overens med å ta hensyn til andre var drøy kost for henne.
Nei, nei, nei, kavet Mette på. Hun begynte å veive med hendene. Jeg gjentar, at det jeg forteller her er sant.
Ja, sa jeg, det går fint, selvfølgelig har barn lov å dele, de lærer fint å spare for det.... Det går bra, vi gjør slik vi har avtalt, hos dere forholder barna seg til reglene dere har. Her er vi en familie hvor mye er likt (løgn), og noe er ulikt, men ungene klarer fint å forholde seg til deres regler når de er der, og våre når vi er her. Dette er også helt sant.
Mette var kokende rasende da hun gikk ut døren, jeg tenkte Gud hjelpe meg, hun skal skrive en rapport om meg til barnevernet. Og den triste, absurde sannheten gikk opp for meg: Jeg skal ikke skrive en rapport om henne!
EPILOG:
Søndag morgen hadde x hentet lørdagsgodteposen sin (ingenting av den hadde hun spist kvelden før), med inn på rommet til en barna til avlastningsfamilien, og de skulle leke fest. Hun liker å dirigere og organisere, og fordelte rettferdig, de hadde kommet så langt til at de satt med hver sine haug, hadde spist én hver, da kommer avlasntingsmoren forbi og oppdager det hele. Hvorpå hun ifølge min datter “ble helt gal og veldig sint og sa at det ikke var lov å dele godteposen sin som en hadde spart“.
X følte skam sa hun. Som hun hadde gjort noe forferdelig galt. “Jeg skjønte ikke noe med det samme, det ble veldig flaut for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så brister hun ut i fortvilet gråt, “jeg måtte ta den sammen igjen“...mere vet jeg ikke. Hun gråt så voldsomt, at hun ikke kunne snakke.
|