Siste nummer av Tidskrift for norsk psykolog forening (april 2008) inneholder en "fagartikkel" av
Anne-Kari Torgalsbøen, fra psykologisk institutt, UiO. Tittel på artikkel er: Når behovet for oppmerksomhet og sympati overgår morsfølelsen: En litteraturgjennomgang av Münchhausen sydrome by proxy.
Her er artikkelens ingress:
Quote:
Foreldre som med vilje produserer fysiske eller psykiske symptomer hos sine barn utøver ikke bare en type mishandling med dødelig utfall for barnet, men de involverer også helsepersonell i mishandlingen ved at det gjennomføres unødvendige og ofte smertefulle medisinske undersøkelser.
Artikkelen inneholder flere referanser til Meadows arbeid, den siste fra 2000. Hvor ukritisk denne artikkelen er illustreres ved følgende sitat (s. 428):
Quote:
Fenomenet patalogisk løgn ("pseudologia fantastica")(Meadow, 2000) kaster lys over det som av mange sakkyndige vurderes som et misforhold mellom mødrenes reaksjoner og alvoret i de angivelig dramatiske symptomene som de hevder å observere hos barna.
Artikkelforfatteren har jobbet som sakkyndig, og bemerker:
Quote:
I en rekke saker der mødres overgrepsatferd har vært i samsvar med viljestyrt indusert forstyrrelse, har jeg som sakkyndig blitt slått av med hvilken overbevisning overgriperen kan dramatisere og forfalske informasjon; ikke bare om barnet, men også om seg selv og sin familie.....
Er artikkelforfatteren i det hele tatt klar over skandalen som førte til at Roy Meadow ble frattat sin legelisens for en tid? At mange mødre ble feildømt, og senere løslatt, som følge av Meadows uredelig arbeid?
Ikke nok med det. Hvis artikkelforfatteren virkelig ikke visste om at Meadow har mistet all troverdighet i Storbritannia, hvorfor har
tidskrift for norsk psykologisk forening trykt en slik artikkel? Hva sier dette om fagdommervurderingen (peer review) til tidsskriftet, når slikt sludder blir antatt som en "fagartikkel"?
Ikke bare viser dette at norsk psykologi har nådd et nytt lavmål, men også at utsiktene til at ting kan bli bedre er forsvinnende små.