Min egen opplevelse da jeg gikk til samtaler hos ATV har jeg omtalt i annen tråd. Jeg gjengir likevel noe her:
ATV hadde snakket med barnevernet på telefonen, og de hadde fått en henvisning der barnevernet fremstilte meg på en lite flatterende måte. Barnevernet mente at min erkjennelse av å ha utøvd vold, "ikke gikk dypt nok". Jeg hadde blant annet protestert da jeg stadig ble konfrontert med at jeg slo barna mine, mens jeg selv hadde erkjent at jeg hadde tatt dem hardt i armen o.l. Det faktum at jeg skilte mellom å slå og å klype, var ifølge barneverntjenesten et tegn på at jeg ikke forsto alvoret.
Psykologen ved ATV forsto jo mye mer enn barneverntjenesten, og jeg fikk endel forståelse for problemstillinger i familien som barneverntjenesten avviste. Psykologen gikk likevel inn i barneverntjenestens perspektiv og "bestilling", og jeg følte at det var vanskelig for meg å bli møtt på de behovene jeg selv hadde. For jeg hadde faktisk aktuelle temaer relatert til vold som jeg gjerne ville snakke om.
Jeg jobbet på den tiden i Forsvaret, og satt hos voldspsykologen i militæruniform. Psykologen sa: -Du sitter her i uniform, og har en utdannelse og en stilling som gjør at du antagelig er vant til å kunne styre og kontrollere de fleste situasjoner. Men nå har du kommet i en situasjon der du kanskje ikke lenger har den kontrollen du er vant med.
Det hadde han jo helt rett i. Hele familien var i barnevernets vold, og til tross for at jeg hadde forventninger til ATV, fikk jeg ikke noe særlig mye bedre følelse av å være der.
Jeg gikk der et par ganger og hadde samtaler. Jeg ble tilbudt en "undervisningspakke" i temaet på 10 eller 20 timer. Ifølge psykologen ville barnevernssaken min profitere på at jeg gjennomførte ett av disse kursene.
Jeg betalte timene hos ATV selv, men ATV var også i forhandlinger med min hjemkommune om en avtale, fortalte psykologen. Jeg begynte å føle meg utilpass. Var dette enda en aktør som sto i et avhengighetsforhold til min motpart kommunen?
Da jeg kom tilbake til psykologen neste gang, og skulle besvare om jeg ønsket å ta imot kurstilbud, spurte jeg psykologen om jeg egentlig hadde noe valg? Han hadde jo sagt at barnevernssaken ville profitere på at jeg gjennomførte kurset, og det er vel ingen fedre som ikke vil gjøre alt for barna sine? - Hvor mange timer synes du jeg bør ha? 10 timer? Jeg tar det! 20 timer? Jeg tar det også!
Psykologen så overrasket ut, men forsto tegningen. Det ble ikke mer voldsterapi for meg, selv om jeg åpenbart var en voldsmann ifølge barnevernets og ATV`s definisjoner. Etter denne timen sendte jeg en mail til ATV (med kopi til barneverntjenesten) og forklarte at jeg følte at det hele var et spill, og at ATV ble brukt for å score poeng i en pågående konflikt mellom meg selv og barneverntjenesten, og at jeg derfor takket nei. Advokaten min mente jeg hadde gjort et dårlig valg, men selv følte jeg meg fri.
Gjennom barnevernssaken og i etterkant av denne har jeg truffet mange fagfolk (psykologer, psykiatere, sosionomer, leger, advokater), både utenforstående og involverte. Flere av dem er skeptisk til barnevernets vurderinger, også fagfolk i samme kommune. Enkelte uttalte også at de ikke lenger sender bekymringsmelding til barnevernet, med mindre de mener at barna bør tas ut av hjemmet, - klok av skade.
At ATV, som må kjenne godt til barnevernet og måten de jobber, tar barnevernet så sterkt i forsvar når en psykolog uttaler det mange vil kalle berettiget bekymring, er i grunnen tankevekkende.
Mari Trommald har nå anmeldt advokat Sylte til Advokatforeningen for sterk ordbruk i barnevernsdebatten. Per Isdal, som de siste tiårene har bygget opp den private stiftelsen Alternativ Til Vold til en landsomfattende virksomhet, melder altså en frittalende og barnevernskritisk psykolog til Fylkeslegen og Psykologforeningen.
Skulle Trommald og Isdal få medhold, har vi etter min mening tatt nok et steg i retning av profesjonsknebling og det totalitære samfunn.
|