Samma her, ser du noe som kan skaffe RBV trøbbel om jeg legger ut denne storyen, må du umiddelbart si ifra til meg, så skal jeg ordne opp,

i dette kapittelet kan du lese om hvordan "mor har brutt sammen"

5 Et Nervesammenbrudd

1 Bakgrunn for saken. 2 Et rent helvete. 3 Ammetåken. 4 Oxytocin. 5 Grensesetting. 6 Konkurrenter. 7 Pulsen. 8 Ottar Grimstad. 9 Allan og Barbara Pease. 10 Personlig råd. 11 Diakonessehjemmets sykehus. 12 Konfidensielt. 13 Dannelse. 14 Marie Darrieussecq. 15 Utredning. 16 Jarle Eikeland. 17 Kirkegaten. 18 Barnehageplass.



2 ET RENT HELVETE. Hvor mange er det som arbeider i denne bedriften? -Omtrent halvparten, herr direktør, BSV. Alle kommentarer vedr dette journalnotatet;"-for øvrig var Barnevernet på hjemmebesøk hos mor 11. januar 1999..." - har jeg samlet i kap. 12: ET RENT HELVETE.

Først i ettertid skjønte jeg hvorfor jeg ikke klarte å "ta meg sammen" og få ryddet opp i heimen. For det 1ste, så holdt jeg på med å pusse opp alle værelsene da jeg havnet på klinikken. Og min venninne og Per Helge hadde hjulpet meg med å male. Og så trodde jeg at jeg hadde så god tid på meg før den forestående fødselen. Jeg regnet med minimum 2 uker, pluss overtid. Derfor så det "ikke klokt ut" hjemme hos meg da vannet gikk 16 dager før termin.

Det siste jeg rakk å gjøre før vannet gikk kl. 06.00 den 11.07., det var å sette møblene på plass i soverommet sent kvelden før, fordi at dette rommet var nymalt. Så jeg havnet altså på klinikken med maling i håret og det hele. Og etter fødselen var jeg allerede så redusert at jeg ikke klarte å holde rede på noen ting. Fordi at jeg ble fullstendig lammet av AMMETÅKEN.

3 AMMETÅKEN. Har du hørt historien om tåken? -Ja, den er over hele byen, BSV. Jeg kan ikke huske at ammetåken var så altomfattende da jeg ammet Andreas, men så husker jeg da ikke stort fra den første tiden heller...

Jeg ammet Andreas til han var nøyaktig 1 år og 3 dager og Mats til han var 1 1/2 år. Jeg ammet natt og dag. Og det eneste som jeg klarte å konsentrere meg om, det var Mats. Samt den andre store interessen min: Andreas. Alt det andre - kom selvfølgelig i siste rekke.

Jeg kjente det på meg at jeg hadde forandret meg. Jo, jeg så alt rotet som fløt rundt meg, for jeg var jo ikke blind. Men jeg var totalt maktesløs. Og jeg ble så lei meg for at ikke rakk å "håndtere" alle de "hverdagslige gjøremålene" mine lenger. Det resulterte også i at jeg ikke hadde lyst til å ha besøk av andre folk, fordi at de ikke klarte å la være å minne meg på om hvordan det så ut. Og det slet på humøret mitt at jeg hele tiden måtte forsvare meg, "ja, jeg vet at det er rotete her - for det er tilfeldigvis jeg som bor her".

Og så begynte jeg å isolere meg. Fordi at det var så fornedrende å bli anklaget for noe som jeg ikke var i stand til å forandre på. Folk skjønte jo ikke det at jeg bare var interessert i å stelle for babyen min. Og for Andreas. Og den sakkyndige psykologen skjønner jo heller ingenting. Men så har han jo heller aldri vært alene med ansvaret for 2 barn, en hund, pluss et hjem som også trenger stell. Og ikke har han ammet noe som helst heller.

Det slet på kreftene mine, at jeg følte at jeg måtte være så pliktoppfyllende for å tilfredsstille gjestene mine. Dessuten så tilførte de meg absolutt ingenting av interesse. "-Jeg er så klar for en mann", var omkvedet der i gården, mens jeg var fullstendig fortapt i et "helt annet land". Vennene mine kom til meg for å lesse av seg om sine problemer, mens ingen av dem var interessert i å høre på mine klager om hvor fælt jeg hadde det. I tillegg stresset jeg med rabalderet på skolen og rotte-besøket, og vaske-problemene, med å bære vann og lufte hund.

Det er synd å si det, men vennene mine slet meg ut. Og for at jeg skulle føle meg minst mulig forpliktet til å ta vare på dem, så kuttet jeg dem ut. Okey: Du skjønner det at, hvis jeg beklaget meg til mine venner - så måtte jo de også selvfølgelig få lov til å beklage seg til meg. Men det hadde jeg verken interesse av eller tid til.

Og akkurat hva tror du vennene mine kommer til å si om meg nå da? Vel, det var jo nettopp dette jeg for enhver pris ville unngå å si, fordi at jeg hadde ikke lyst til å såre dem, fordi at jeg ikke hadde overskudd til å gi dem vennetjenester tilbake. Og det var nettopp derfor jeg tok kontakt med folk som jeg trodde hadde litt mer vett oppi skolten.

Jeg trodde jo selvfølgelig at "spesialistene" kunne hjelpe meg med praktiske ting, uten at jeg skulle føle meg forpliktet til å gi noe igjen, men de folkene som jeg traff på i barnevernet var jo ikke noe særlig vettige de heller. De stresset meg noe så innihelvete. -Møter og møter og atter møter. Gjenta det samme hver gang. Og så begynte jeg å stresse, fordi jeg følte at de forventet at meg at jeg skulle stå der med et velpolert tannpasta smil og være chick i tøyet, for ikke å virke helt crazy. Nå skjønner du også hvorfor jeg kaller meg selv for naiv, for jeg burde heller ha holdt ut med mine gjester. For de er mye klokere enn meg og "spesialister", og dessuten mye-mye snillere. Og jeg har dem fremdeles, fordi at de skjønte at min situasjon bare dreiet seg om en MIDLERTIDIG VANSKELIG LIVSSITUASJON.

”Bekymringsmeldingene” fra skolen stresset meg noe helt enormt, for jeg måtte jo også ta vare på Andreas. Og hormonene mine var nettopp i det hjørnet, de var nemlig 100% innstilt på å beskytte barna mine. Hele livet mitt dreiet seg om dem, fordi at jeg var i barsel. Samtidig var jeg konstant på vakt mot de "innbilte" rotte-angrepene. Utad var jeg rolig og avbalansert, mens inni meg steg frustrasjonen. -Her stod jeg alene i hele verden - EN NYBAKT BARSELKVINNE - som skulle ha mest mulig ro og fred med den nyfødte - mens de ytre omstendighetene forsøkte å ta kål på med meg. -Ja, det var ihvert fall sånn det kjentes ut. Alle var imot meg; -skolen, -rottene, -kulden, -krevende venner, -håpløse møter, pluss to åndsfraværende fedre. -Redde båter til gamle jomfruer i nød, ja, se det hadde Per Helge tid til, men å se til sitt eget barn, nei se det holdt han seg for god til...

Jeg hadde ingen kanaler hvor jeg kunne blåse ut mine frustrasjoner og overfor mine barn måtte jeg beholde den rolige "jordmor Matja"-fasaden, men straks jeg kom i kontakt med voksne folk - så blåste jeg ut. Per Helge fikk også gjennomgå. Folk tenker som så: Hvis hun kan oppføre seg sånn overfor voksne folk i full offentlighet, hvordan tror du ikke at hun da oppfører seg privat sammen med de stakkars forsvarsløse barna? Idioter. Jeg blir så førrbanna at jeg holder på til å eksplodere. -Når folk som ikke kjenner meg - skal ha lov til å bli trodd - mens de folkene som virkelig kjenner meg - og vet noe helt annet, ikke får lov til å si et eneste kvidder om den saken?

I 3 måneders alderen fikk Mats kolikk. Og jeg nynnet og vugget og bærte og lullet på ham, til jeg mistet følelsen i armene mine. -Jeg kunne ikke skrike til ham, for det hadde bare forsterket uroen hans. Derfor måtte jeg være "2000 ganger" mer tålmodig overfor ham enn noensinne. Jeg var familiens overhode og den ansvarlige som måtte bevare roen. Og det gjorde jeg også. Dessuten så kunne det bare ikke ta slutt på kreftene mine, fordi at jeg ikke hadde noen VIKAR som kunne steppe inn for meg! I denne situasjonen gikk jeg kun på viljen min til å overvinne motgang, og det er lett å se at jeg ikke kaster inn håndkleet så lett. Ellers hadde jeg aldri klart å fullføre denne selvbiografien.

"-Kvinner gir og gir av seg selv, til de stuper", og les opp igjen JOHN GRAY 4.5. Og til tross for store fysiske smerter, min maktesløshet overfor den taktløse ledelsen ved Krohnengen skole, på tross av trusselen fra aliens i veggene, og på tross av kulden som satte inn for full styrke, så gav jeg likevel alt jeg hadde, av det lille som jeg hadde igjen å gi... -Men det sier seg selv at det bare var nødt til ta slutt på kreftene mine mot denne overmakten mot meg. Men, når så folk sier at jeg hadde problemer med å "håndtere barna", så blir jeg regelrett rasende. For de kan altså ikke ta mer feil enn det; -det var slettest ikke mine barn jeg hadde "store problemer med å håndtere", men alle de andre "hverdagslige gjøremål", samt alle de andre problematiske folkene som gjorde alt de kunne for å gi meg problemer. -Herregud-da-mann sier jeg bare: For en utpreget stupid måte å "håndtere" barsel-kvinner på!

4 OXYTOCIN. Det er da fryktelig så treg du er. Er det ingenting du er rask til? -Jo, jeg blir fort trett, BSV. "Oxytocin" er et hormon som utløses når kvinnen ammer babyen. Det kalles også for "kose-hormonet". Oxytocinet sløver ned moren, og det er denne vikningen som fremkaller ammetåken. Og dette hormonet utløses fordi at moren naturlig nok - skal konsentrere seg om den lille - og regelrett miste interessen for omgivelsene rundt seg. Dette er naturen sin måte å sikre seg på at babyen får dekket alle sine behov fra moren. Og hormonet skal sløve ned moren fordi at hun nettopp skal holde ut den MONOTONE tilværelsen som det er å gå rundt og stelle for en liten baby.

Men tror du at barnevernkuratorer og "spesialister i klinisk psykologi" har peiling på det da? Niks. Og det er lett å se, for ellers så hadde det ikke eksistert en slik infam sakkyndig vurdering av meg. Se også flere opplysninger om Oxytocinet i kap. 29.

5 GRENSESETTING. En kvinne må være dobbelt så dyktig som en mann for å drive det halvparten så langt, Fanny Hurst. -Men dersom jeg ikke hadde ammet Mats, så hadde det kanskje klikket for meg! Dette fysiske beviset med oxytocinet bør jo selvfølgelig telle til min fordel, for jeg kan jo neppe ha vært så farlig for barna, og så udugelig til å "håndtere" mine barn som den psykologen forsøker å gi leseren inntrykk av. Hvordan kan det ha seg at de gode hjelperne mine slappet så godt av? Oppfattet de meg kanskje som hysterisk og voldelig?

Jeg dullet og koste og brelte med begge barna i det evinnelige, så til de grader, at jeg ble bekymret for at jeg kanskje ble litt vel "overbeskyttende" overfor dem. Men barn har jo ikke vondt av kjærlighet og nærhet, som jeg også har ødslet villig vekk på Andreas opp igjennom alle år. Men, DET SOM VIRKELIG LED UNDER MIN OXYTOCIN-RUS, DET VAR HJEMMET MITT. Og det var nettopp dette forholdet som var min alle største plage, og som jeg så desperat forsøkte å få "spesialistene" til å skjønne. Og for å få ryddet opp i alt rotet vårt av og til, så måtte jeg få hjelp til å slippe taket i Mats, det vil si at jeg trengte hjelp av en annen person som kunne ta seg av ham mens jeg ryddet på plass våre personlige saker, som f eks " KLÆR, LEKER, BØKER, POST ETC".

Var det så vanskelig å forstå? Eller synes du at det er helt greit å bli fratatt barna dine bare fordi om du ikke klarer å holde hjemmet ditt på GH? Fordi at du har hendene fulle av småbarn? Du vil kanskje ikke tro at det er sant, eller mulig, men dette var altså et sterkt argument for å ta barna ifra meg...

De fleste barselkvinner har en mann som de kan be om å hjelpe til med barnestellet og ryddingen. Men jeg hadde ingen mann ved min side. Og heller ingen mann som ordnet med økonomien og betalte regningene i banken og handlet mat og lagde middag til oss. Alt dette måtte jeg også gjøre selv. Heldigvis så fikk jeg da omsider litt avlastning. To timer - 4 ganger i uken. Og da skulle jeg liksom fyke over hjemmet som en hvit tornado - og suse ned i banken og betale regninger? -I full OXYTOCIN-RUS? Hallo, hvor har logikken tatt veien hen? Og akkurat hva ville du ha gjort i min situasjon, i de få fri-timene som jeg fikk benytte meg av? Ville du ha hvilt deg eller flydd rundt som en galning med armer og bein på slep som ikke virket?

Nå lurer du kanskje på hvorfor ingen i familien min kunne stille opp for meg. -For det 1ste så hadde jeg fortalt dem at jeg hadde bedt barnevernet om å hjelpe meg, og de stolte på at jeg ville få all den hjelpen jeg trengte av barnevernet. Dessuten så hadde hele familien min sitt å stri med. -Min mor stelte for sin dødssyke mann og min eldste søster var selv blitt mormor for et halvt år siden og hun var travelt opptatt med å trø til der. Min tvillingsøster sto på hodet med jobben, mens min yngste søster sjøl hadde fått baby 4 mnd. før meg! Jepp, vi var midt i en travel baby-boom. -Og tanter og onkler og kusiner sånt har jeg aldri hatt kontakt med, så jeg var nokså overlatt til å klare meg sjøl, som du ser.

På den tiden hadde jeg heldigvis en mye mer romslig økonomi på grunn av overgangsstønaden, så sånn sett hadde jeg det ålreit og slapp å bekymre meg for at ikke pengene skulle strekke til. Men jeg slet noe innimariens med den "grensesettingen" som jeg følte meg påtvunget av omgivelsene. Husker du John Cleese og Robin Skynner i kap. 2.9? "-Mange kvinner jeg kjenner er innerst inne dypt bekymret for at de kanskje ikke er "gode nok" mødre. Det gjør det mye vanskeligere for dem å være faste og bestemte overfor barnet, fordi en stemme inni dem sier: "Vent litt nå, er du kjærlig nok? ville ikke en virkelig god mor være mer forståelsesfull?" -Og tror du at virkningen av oxytocinet styrket mine forsøk på å sette "grenser?" Niks. Så bare glem det.

Derimot var jeg verdens mest pliktoppfyllende mor for Mats og Andreas, kjærlig, myk og ettergivende, og det er nok å se på det bombede hjemmet mitt, hvor all omsorgen min tok veien... -Og det var derfor det var så vanskelig for meg å være "streng" mot Andreas. Dessuten så sa han at han ikke likte at jeg var så "streng" mot ham, mens jeg godtok alt ifra Mats. Og det var enormt slitsomt for meg å skulle være "streng" mot Andreas, for så plutselig å snu på hæla å være myk og hengivende mot Mats. Og det var nettopp derfor jeg ønsket meg en støttekontakt til Andreas. En som kunne vikariere for min mangelfulle "grensesetting", sånn at jeg kunne få fortsette å bare være "snill" mot ham.

Andreas aksepterte at vi skulle spise middag sammen, og stort sett så kom han hjem til middag når jeg bad ham om det. Men jeg måtte slite for å få ham i seng og det samme kjøret om morningen for å få ham opp. Og det samme maset med lekser. Og nå vet du jo også hvorfor Andreas ikke hadde lyst til å gå på skolen, se 3.1: ”Andreas har fortalt at det er noen som ertet/plager ham til stadighet på skolen og det er derfor han er blitt sint. Han har sagt han opplever ikke å bli trodd på skolen.”

En god, mannlig støttekontakt kunne også fungert som en "vaktmester" for meg. For det var nok av andre ting som "klikket" i heimen vår; sikringene røyk i ett sett, og det var bare Lars som stilte opp for meg. Men når han var i nordsjøen, så var det ingen som kunne hjelpe meg. En støttekontakt hadde vært den perfekte løsningen for oss. Han kunne ha oppfylt mange av våre behov. Og da først kan du også snakke om et skikkelig operativt ”barne”vern.

Jeg hadde ikke fysisk overskudd til å farte rundt etter Andreas og oppfylle alle hans naturlige behov. Basketen og teatergruppen hans var slutt. Og han hadde lyst til ditt og datt, og ikke kunne vi gå på kino, eller McDonalds og sånne ting som vi gjorde sammen før. Men som du ser, så er barnevernet mest opptatt av å fylle sine egne lommer, de gidder ikke å sette seg ned og lytte til familienes behov. Istedenfor så blir jeg, bare oppfattet som et KREVENDE og vanskelig kvinnfolk, SPESIELT AV DEN MANNLIGE DELEN. Det blir som jeg sier; -LA OSS FÅ PENGENE INN PÅ DEN RETTE KONTOEN - DE KUNNE AVVERGET MANGE TRAGEDIER. Og på denne måten kunne også Andreas fått vært med på noe spesielt, som bare var ment for ham. Og jeg så kunne fått arbeidet i ro og fred med mine andre gjøremål, uten skyldfølelse og dårlig samvittighet. Dessuten så skulle jeg også fått avlastning et par ettermiddager i måneden, slik at jeg og Andreas kunne fått grislet med våre greier.

Som du ser, så var det jo ingen vits for meg å stresse med å venne Mats til en tåteflaske, når det overhode ikke fantest personer i mitt nærmiljø som ville / kunne gi den til ham, ved en slik anledning.

Min konklusjon på denne saken, er at MYNDIGHETENE I DETTE VELSTÅENDE LANDET, SOM OGSÅ UTGIR SEG FOR Å VÆRE SELVE MENNESKERETTIGHETENES HØYBORG, ER EKSTREMT FIENDTLIG INNSTIL TIL ENSLIGE MØDRE OG DERES BARN. SÅ DET ER IKKE DET MINSTE MERKELIG AT ENSLIGE MØDRE HAR 70 % HØYERE SJANSER FOR Å DØ UNG, ENN SINE GIFTE MEDSØSTRE. MEN ENSLIGE MØDRE ER FØDT TIL Å VÆRE SAMFUNNETS TAPERE, SÅ DET ER JO INGEN VITS I Å KASTE BORT PENGER PÅ SÅNNE MISLYKKEDE INDIVIDER SOM MEG.

Selvfølgelig fikk vi aldri en MANNLIG støttekontakt til Andreas og vaktmester til meg. MEN MYNDIGHETENE HADDE PINADØ RÅD TIL Å SPANDERE PÅ SEG EN MANNLIG PSYKOLOG - SOM KUNNE BEKREFTE AT JEG DESSVERRE IKKE HAR LIVETS RETT I DETTE RIKE LANDET SOM BARE PRIORITERER VELLYKKEDE BORGERE!

6 KONKURRENTER. Menn har flere problemer enn kvinner, - bl.a. kvinner, Francoise Sagan. Lars forbedret karakteren sin betraktelig da jeg begynte å si: "-Slutt med å bagatellisere mine problemer!" Akkurat den samme beskjeden fikk Andreas av meg, om å si til sin far. Nå skal vi se på forskjellen: "Barnevernet hadde i mors fravær, - den 19. februar 1999, samtale med Lars Rathke, om behov for støttekontakt for Andreas. Far mente da at Andreas ikke hadde behov for støttekontakt: "Far sier at han selvsagt ikke kan nekte mor at Andreas skal ha støttekontakt den tida han bor hos henne, men at han ikke ser behovet. Andreas har mange venner, og i og med at han er halvparten av tida hos han, så får han dekka behovet for kontakt med en mann". Far fremførte også at det gikk bedre på skolen med Andreas: "Han er roligere..."

Akkurat når ble Lars den rette personen til å uttale seg om våre behov? I kap. 2.1., "heter det: Bl.a. hadde hun problemer med å få ham til å gjøre lekser. Det heter: "Problemer med at Andreas ofte tar med seg venner hjem rett fra skolen. Mor har problemer med å sette grenser fordi hun ser at ungene har det kjekt." Vel, jeg lurte lenge på hvorfor Lars fikk Andreas så godt til, og hvorfor hadde han ikke problemer med å få Andreas til å gjøre leksene? Jo, fordi at Lars manglet de naturlige konkurrentene, som var Andreas sine venner. For der i gården var det nemlig ingen andre unger som hang over Andreas og ringte dem ned, fordi at de bodde i et helt annet strøk, et stykke unna tjommiene. Ergo, så fikk Lars ha Andreas i fred, og derfor så fikk de også mer ro på seg til å gå gjennom leksene. Så si meg, hvem har bruk for opplæring i "grensesetting" når det ikke finnes noen provokatører?

7 PULSEN. Mosjon er noe tøv. Hvis du er sprek trenger du det ikke, og er du syk bør du unngå det, Henry Ford. I den konfidensielle legejournalen min den 22.01.99 står det: "Fri respirasjon. Er noe engstelig. Puls 83. BT 114/-64. Temp. 38.6." -Ja-da, "pulsen" var i det minste ok, selv om jeg trodde at jeg var i ferd med å stryke med.

Da jeg havnet på sykehuset, ammet jeg fremdeles Mats, selv om jeg akkurat hadde begynt å gi ham fast føde, det vil si en tykk melkeblanding. Og godt var det, selv om du ennå ikke skjønner hvorfor jeg blander grøten inn med "pulsen"...

"I krig og kjærlighet er alle våpen tillatt" - og da faller det seg jo naturlig å droppe mine A-bomber. Spesielt når jeg går inn for å gjøre alle den sakkyndige psykologen sin løse antakelser til skamme. Selve ammeåret ligger inntullet i et slags vakum. -Jeg sa jo det at jeg kjente det på meg at jeg hadde forandret meg, men jeg husker likevel det aller meste som er blitt sagt. For jeg var verken døv eller blind. Det var bare det at allting foregikk liksom i LANGSOM KINO, mens verden utenfor meg EKSISTERTE BARE IKKE. Det var på mange måter som å være inni en tidløs boble som var fylt med, tja - TÅKE. Og det var faktisk akkurat det eneste stedet jeg hadde lyst til å være også. DET VAR SOM EN DEILIG RUS. Og pussig nok, så bekrefter de aller fleste "journalnotatene" dette faktumet. Ingen steder nevnes det at jeg oppførte meg hysterisk og hylte og skrek og gren og tryglet og bad, slengte med dører eller kastet ting rundt i vilden sky, og snufset og hulket HØYLYDT! På samme måte som ved AVSLUTTNINGSSCENEN I kap. 1.21, "MISHANDLINGEN", så ER DET LIKEVEL AKKURAT SOM OM "PULSEN" MANGLER NÅ IGJEN...

8 OTTAR GRIMSTAD, KOMMUNELEGE. Doktor, jeg tror jeg er en travhest! -Ta en av disse pillene på hver langside og to når du kommer i mål, BSV. -Jeg kan nemlig bevise at jeg forholdt meg rolig sammen med barna, og det ser du på blodtrykket og pulsen i legejounalen. Det er kommunelege Ottar Grimstad, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin som skriver: AMMING MOTVIRKER STRESS - HOS MOR OG BARN. Og denne artikkelen fant jeg på internett: "Mange kvinner har opplevd å føle seg roligere og mer avslappet etter amming. Ved University of North Carolina undersøkte man 26 mødre. 14 ammet og 12 ga flaskenæring. Alle skulle holde en tale, en hendelse som de opplevde stressende. Blodtrykket og konsentrasjonen av oxytocin ble målt før, under og etter talen. I tillegg svarte også kvinnene på spørreskjema som gikk på følelseslivet og mellommenneskelige forhold. Kvinnene som ammet hadde høyere nivå av oxytocin i blodet. Reaksjonen på selve stresset under talen var lik i de to gruppene, men kvinnene med høye oxytocin nivåer hadde lavere blodtrykk før talen og raskere normalisering av blodtrykket etter talen. Dette tyder på at stresspåvirkningen var mer kortvarig. 24 - timers blodtrykksmålinger viste også lavere blodtrykk i hjemmesituasjonen. Spørreskjemaene tydet også på at de hadde et mer positivt følelsesliv og bedre forhold til andre. Det er stressende å være småbarnsforeldre. Kanskje amming kan hjelpe til å slappe bedre av - i tillegg til at det er sunt for barnet."

SELV DA JEG TRODDE AT JEG LÅ FOR DØDEN, SÅ VAR "BLODTRYKKET OG PULSEN" MIN STABIL, OG NORMALT. Og denne kjennsgjerningen skulle jo så absolutt gå i min favør. Men tror du at den "spesialisten i klinisk psykologi" har fått med seg disse "nødvendige detaljene" da?

Og det var nettopp slik som Ottar Grimstad beskriver oxytocinets virkning, jeg oppfattet min situasjon. Tro det eller ei. For jeg koste nemlig ræven av meg og slappet av, samtidig som jeg var veldig bevisst på og var for ungene mine sine behov. Og at jeg har en normalt brukbar hjerne - er det vel ingen tvil om - men at jeg også kan bruke alt det som jeg kan og vet aktivt - tja se det er det jo ingen som har vært interessert i å finne ut av. De "aktørene" som har "håndtert" meg, ser mine feil, og ja, så er det jo ikke stort annet de har sett etter heller. For i denne saken, så var det sånn at kartet skulle stemme overens med terrenget og ikke omvendt.

Men dersom jeg faktisk hadde vært "hysterisk" - ja, så hadde jeg hatt lovlig rett til å være det også, bare så du vet det.

9 ALLAN OG BARBARA PEASE, HVORFOR MENN IKKE KAN LYTTE OG KVINNER IKKE KAN LESE KART. Hvordan vi er forskjellige og hva vi kan gjøre med det. Hvorfor hører ikke menn en bønn om å bære ut søpla mens de leser avisen? Hvorfor snur kvinner kart opp ned når de skal lese dem, mens menn aldri gjør det? I denne boken avsløres: Hvorfor menn faktisk ikke kan gjøre mer enn en ting om gangen. Hvorfor kvinner roter når de skal lukeparkere. Hvorfor menn aldri bør lyve for kvinner. Hvorfor kvinner snakker så mye og menn så lite. Hvorfor menn elsker erotiske bilder og det ikke gjør inntrykk på kvinner. Hvorfor kvinner helst vil snakke seg gjennom det. Hvorfor menn tilbyr løsninger, men hater råd. Hvorfor kvinner blir desperate av tause menn. Hvorfor menn vil ha sex og kvinner kjærlighet. Denne kontroversielle boken handler om forskjellen mellom kvinners og menns måte å tenke på. Frontene mellom kjønnene presenteres på en måte som noen ganger er sjokkerende, alltid opplysende og utstoppelig morsom. Hvorfor ble frontene som de ble og hvordan kan man unngå full krig? Les denne boken og forstå - endelig - hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke lese kart og hvorfor det å lære hverandres hemmeligheter å kjenne kan gjøre samlivet lettere. Videre heter det: "PROGESTERON er hormonet som stimulerer til omsorg overfor avkommet, og som styrker kvinnens mors-atferd. Progesteron utløses når en kvinne ser et spedbarn, og forskning har vist at det er barnets kroppsform som utløser hormonet. Spedbarn har korte, lubne armer og ben, rund og lubben kropp, stort hode og store øyne, og disse formene er "utløsere". Reaksjonen på en slik kroppsform er så sterk at hormonet utløses også når kvinnen ser utstoppede lekegjenstander av samme fasong. De fleste menn, som mangler progesteron, forstår ikke denne overstrømmende reaksjonen på en overpriset, utstoppet butikkgjenstand."

10 PERSONLIG RÅD. Kan noen av dere si meg et dyr som vi har stor nytte av? -Kua? -Det er riktig. Kan dere si meg et dyr som vi bare har for fornøyelsens skyld? -Gyngehesten! BSV. Mannfolk skjønner seg ikke på den dærre "kosebamse"-greien, og de vil heller ikke forstå at andre mennesker er annerledes skapt enn dem selv. Mottoet deres er: "Det som er godt for meg, må også være godt for deg." Farsrollen er ihvert fall utryddet i vårt moderne samfunn, fordi at mannfolkene lar markedsøkonomien og profitten går foran alt annet. Og nå er det morsrollen som står for tur.

Å være mor anno 2000, er et overflødig yrke. Jevnfør denne påstanden med tilbaketrekningen av overgangsstønaden: Før i tiden var den på 10 år, men nå har myndighetene innskrenket denne unødvendige utgiftsposten til bare 3 år. I tillegg skal gravide kvinner oppføre seg som "normale" mannfolk, og barselkvinner skal være like vellykket hjemme som på jobb. Sammenlign dette utsagnet med de velformulerte ”konklusjonene” til den sakkyndige psykologen i sjette del, som omhandler mmpi-testen. -Å kreve av en barselkvinne at hun skal oppføre seg "normalt" er like naturstridig som å forlange at en trekkfugl skal fly til afrika i mai - bare for å bevise at den er en trekkfugl. Jeg har ikke opplevd maken til kvinnediskriminering, først som gravid og dernest som barselkvinne. Og denne diskrimineringen gjelder uansett om kvinnen ammer eller ei. Som avkrever av henne at hun må avgi like stort utslag på brutto-nasjonal-produktet, som de objektive mannfolkene for å bli anerkjent med en "normal" "personlighetsprofil". Den materialistisk-inspirerte maskuline romforståelsen viser overhode ingen forståelse og respekt, for verken for naturen eller naturlige kvinnelige hormoner. Det er ikke A-bomben som kommer til å utrydde mennesket, men mannens mangelfulle evner og innsikt når det gjelder å forstå kvinnens naturlige biologi. OG AKKURAT HVA VAR DET DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGEN SITT PERSONLIGE RÅD TIL MEG GIKK UT PÅ? "-JEG VIL ANBEFALE DEG IKKE Å FÅ FLERE BARN." -Og akkurat hva mente han med det? At mine barn ikke kan betraktes som fullverdige individer av dette storslåtte samfunnet? Eller er det fordi at barna mine kommer til å bli like mislykket som meg? Hvem skal jeg slutte å produsere flere problemer for? -Vel, jeg finner meg ikke i denne nedverdige behandlingen som myndighetene helhjertet støtter. Og som du ser, så foregår denne diskrimineringen i stor stil; den har bare blitt litt mer tidsriktig og DISKRE.

Sakelig dokumentasjon for mine "utagerende" påstander finner du for øvrig utførlig beskrevet i kap. 33, 34 og 35. Men hold no ann litt - betyr det også at jeg samtidig kan bevise at alt det rølpet som den sakkyndige psykologen har gulpet opp til meg er sant? Svar: JEG trenger ikke å bevise det - for det kommer du til å vite selv - gjennom hans egne tåpelige "vurderinger".

11 DIAKONESSEHJEMMETS SYKEHUS, HARALDSPLASS 22.01 - 01.02.99. Jeg er sikker på at jeg har fått malaria, sa mannen. -Men føler du deg syk, da? spurte kona. -Nei, sa mannen, - men det står i legeboka at i begynnelsen merker man ingenting, BSV. Det måtte skje: "Mor hadde "brutt sammen", og at hun ikke "greide å stå eller gå." Til den kvinnelige legen sa jeg at min tilstand skyldes en psykisk reaksjon; "jeg er allergisk mot rotter og kulde, og vanskelige mannfolk". "-Åh-nei-da" avbrøt hun meg, "-du har 120 i senkning og det tyder på en fysisk sykdom". Jaha. Stort mer husker jeg ikke. Bortsett fra da de en gang vekket meg midt på natten og sa til meg at nå hadde jeg så høy feber at de var nødt til å sette i gang en kraftig antibiotika-behandling, og at jeg ikke fikk lov til å amme Mats mer. Seinere oppdaget jeg at jeg lå på isolat… Men, det kan jo også ha vært fordi at jeg hadde Mats med meg.

DIGRESJONER: Læreren: -Hva var den største prestasjonen til de gamle romerne? Eleven: -At de klarte å snakke latin, BSV. Min situasjon blir straks mer forståelig nå som du vet at jeg har fibromyalgi, prolaps og kroniske senebetennelser i alle ledd, samtidig.

I den sakkyndige vurderingen skriver psykolog Svein Magnar Hansen, spesialist i klinisk psykologi, følgende: ”I journalnotatet ved Barnevernet heter det at mor hadde "brutt sammen", og at hun "greide ikke å stå eller gå".” Og jeg følte at både han og barnevernet forsøkte å latterliggjøre meg.

At jeg ble mentalt sykeliggjort av offentlige tjenestemenn er en stor skam, og i skrivende stund er jeg så forbanna sint at jeg er nødt til å si at samtlige ”aktører” skulle hatt godt i ræven med øks. De bør i hvert fall øyeblikkelig suspenderes fra sine stillinger, dersom det er noe ”tak i” våre øverste myndigheter, og psykologen skal fratas sin bevilgning ”for ever” og alltid.

12 KONFIDENSIELT. To bakterier traff hverandre i en blodåre. -Jeg har ikke sett deg på lenge. Har du vært syk? -Ja, jeg fikk et snev av penicillin, men nå er jeg på bedringens vei, BSV. Og barnevernet innhentet informasjon, og formidlet den videre til den sakkyndige psykologen. Fra innl.lege: "Forverrelse i smertene ved gange, og hun halter noe når hun går."

Haraldsplass: "Vedrørende innhenting av informasjon. Vedlagt oversendes kopi av epikrise og pasientjournal for ovennevnte vedr. opphold i Medisinsk avdeling, her fra 22.01 til 01.02.-99. Bergen, 31.08.99". Et kort resume: "FUNN VED INNKOMST: Innlagt til utredning på grunn av generelle smerter, særlig lokalisert til ledd og redusert allmenntilstand. Temperatur 38, BT 114/64 og puls 83. Har smerter ved bevegelse i nærmest alle ledd og har vansker med å bevege seg. SUPPLERENDE UNDERSØKELSER: Ingen oppvekst av bakterier. FORLØP OG BEHANDLING: Klarer ikke å sette seg opp i sengen pga smerter. Hennes sykdomsfølelse begynte for første gang noen uker etter fødselen til den yngste gutten... Imidl. har hun ikke følt seg bra helt siden fødselen. Hun føler seg usigelig trett og har hele tiden vært plaget med svakhet og smerter, særlig i hendene, armene og skuldre. Har også etter hvert fått smerter i u.ex. og ved innkomst hadde hun smerter i ve. hofte. Hun hadde en episode i løpet av denne perioden med akutt nedsatt syn på ve. øye. I en times tid skal hun ha kun sett grålig uklare former på ve. øye. Pas. klarer ikke å løfte armene opp og er nokså invalidisert av smertene. Pas. har ligget nå 1 døgn til observasjon. I natt fikk hun økende høy feber og CRP har steget til 227. Senkning 37 ved innkomst. VURDERING: Pas. har etter all sannsynlighet en begynnende revmatologisk sykdom eller en reaktiv immunologisk tilstand. 24.01, Kl. 02.00: Pas. har hatt CRP-stigning 113 til 160 den 23.01., og til 227 til den 24.01. Pas. har generelle smerter. Temp. stigning til 39,4 i kveld. En konf. med bakvakt og det ble anbefalt å starte beh. med Penicillin og Netylin i.v. Mistanke om bakteriell infeksjon. Får også væske i.v. for å unngå dehydrering. Får beskjed om å slutte å amme etter at hun får antibiotika i.v. 26.01.: Pas. har fått beh. Dette har hatt fraperende effekt og hun var allerede neste dag afebril og oppegående. Hun er også stort sett i stand til å stelle barnet sitt og beveger armene fritt. Imidlertid føler fremdeles svakhet og ømhet i armene, særlig ved muskelbruk. Etter innkomst har SR steget til 110 og CRP var i går vedvarende forhøyet til ca. 250. Pas. er undersøkt og diskutert ved reumatolog dr. Thommasen. Sykdomsbildet er meget ukarakteristisk også reumatisk sykdom, men den frapperende effekt av NSAID preparat støtter allikevel denne diagnose."

13 DANNELSE. ET VELOPPDRAGENT MENNESKES KVALITET KAN MAN SOM REGEL VURDERE UT FRA DEN MÅTEN DET OMGÅS UOPPDRAGNE MENNESKER PÅ. Friske folk har en BT på 10/20, mens min lå på 110/250. BT'en gir en indikasjon på kroppens skadeomfang og infeksjonstilstander.

Personellet ved Haraldsplass behandlet meg med den største omtanke og respekt. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde sånt hastverk med å forlate dem - for de var enestående. Og jeg forstår utmerket godt at noen folk foretrekker å bli værende på sykehuset. For utenfor sykehusporten behandles syke folk som hester og griser. Sjekk opp igjen hvordan min fysiske tilstand beskrives: "Brutt sammen, greide ikke å stå eller gå, falt sammen." En BT på 110/250 indikerte ikke akkurat at jeg led av et nervøst "nervesammenbrudd", forårsaket av angst, dårlige nerver eller alskens annen PSYKOSOMATISK BULLSHIT.

Men senere får du lese denne konklusjonen: "Barnevernvakten vurderte mor til å være i psykisk ubalanse." -Så det kan jo være at psykologen har funnet noen "påfallende komparenser" i denne forbindelse. -Tror du liksom at jeg "stigmatiserte" meg frem til 120 i senkning? -Ja-ha, hadde det bare ikke vært for den BT'en, så hadde du kanskje heller kunne snakket om en "psykisk ubalanse". -MEN UANSETT DIAGNOSE, SÅ SKAL VI IKKE BEHANDLE FYSISK- ELLER PSYKISK SYKE FOLK SÅ STYGT SOM DU LESER OM I DEN SAKKYNDIGE VURDERINGEN. -OG KLARER DU F EKS Å TIPPE HVOR MANGE FYSISK OG PSYKISK SYKE FOLK NAZISTENE TOK LIVET AV?

14 MARIE DARRIEUSSECQ, SUGGESJONER. Jeg vet hvor mye bryderi og angst denne historien vil skape, hvor mye den kommer til å uroe folk... jeg kan ikke utsette skrivingen av boken lenger, for om noen finner meg i den tilstanden jeg er nå, kommer de verken til å høre på meg eller tro det jeg sier. -Jeg fant en god bok i bokbussen: "-Slik begynner Marie Darrieussecq sin debut-roman fra 1996, om en ung kvinne som forvandles til en gris fordi hun behandles som en. Dette er en grotesk og dypt foruroligende fortelling, breddfull av svart humor, om menneskelig fornedrelse og et samfunn i oppløsning. Boken er solgt til 32 land - bare i Frankrike er den trykket i 250 000 eksemplarer - og Jean Luc Goddard har kjøpt filmrettighetene." Den stygge behandlingen som jeg har vært utsatt for frem til nå av både barnevernet og siden av den sakkyndige psykologen, har dessverre mange "sammenfallende trekk" med Marie Darrieussecq sin oppdiktede historie, - og de beskrivelsene som gjengis i den sakkyndige vurderingen, var bare begynnelsen på mitt personlige helvete som aller mest minner meg om en roman...?

For at du bedre skal kunne forstå hvorfor jeg høres så forbanna ut, så er det absolutt en fordel om du har lest gjennom resultatet av mmpi-testen, se kap. 25. punkt 1, samt kap. 34.1, 35.1, og 36.1.

DIGRESJONER, 21.07.07: ”Diagnosen” har jeg lagt ut i en egen boks, se i margen til venstre, eller her på bloggen min, se "utdrag av autentisk sakkyndig vurdering". Men selve glansnummeret finner du i kap. 38.30: "BARNEVERNTJENESTEN I SANDVIKEN VAR, I FORKANT AV DETTE, BEKYMRET FOR MATS' OMSORGSSITUASJON. DETTE BEGRUNNES SPESIELT I MORS AVHENGIGHET TIL HJELPEAPPARATET, SAMT HENNES MANGLENDE EVNE TIL Å TAKLE PROBLEMER OG UTFORDRINGER PÅ EGEN HÅND." Og dette var altså en avgjørende og sakelig nok "begrunnelse" for at Mats ikke skulle få bo med meg lenger... Dette vil si at enslige mødre må vokte seg vel for å trenge hjelp av det offentlige "hjelpeapparatet"...

15 UTREDNING. For å komme til kilden, må man svømme mot strømmen, Stanislaw Jerzy Lec. Etter et mildt sagt "helvetes kjør" med arrogante leger, og et ytterst trangsynt helseråd, helt i tråd med Marie Darrieussecq beskrivelser, så kom jeg meg omsider til "utredning" for revmatisme en gang i år 2000. Men det gikk til helvete med den også. For det første denne privatpraktiserende legen begynte å snakke om, det var at lege Torunn Perstølen hadde opplyst om at jeg hadde "personlighetsforstyrrelser".

Da masjerte jeg ut døren hans, i beste Alexis-stil (fra Dynastiet, hun lukket heller ikke dører etter seg...). Så, det ble ingen "utredning" på meg, og jeg fikk heller aldri tilsendt en regning for dette meningsløse møtet. Jeg klagde til helserådet på Torunn Perstølen fordi at hun hadde gitt revmatikeren denne unødvendige opplysningen, og fikk til svar: "-Legen handlet i god tro." -What? Uten å spørre meg? Og tror du liksom det at jeg var denne legens faste pasient? NEI.

Torunn Perstølen var "innleggelseslegen" den gang, men, jeg har aldri vært hennes pasient. Hadde bare såvidt vært innom henne en gang for lenge siden, og da glemte hun / de å rope meg opp. Og jeg ventet og ventet. Jeg hadde betennelse i mandlene og hun ba meg om å gå hjem? Jeg kunne jo knapt nok hviske?

Men okey, etter at jeg hadde blitt diagnostisert av psykologen, var jeg så deppa at denne opplysningen bare glapp ut av meg da jeg var til henne for å be om hjelp til å bli henvist til en revmatolog. Likevel er det meg en gåte at hun som fikk meg innlagt på Haraldsplass, nå plutselig kunne tro om meg at min fysiske sykdom skyldes en ”personlighetsforstyrrelse”?

Jeg gikk fremdeles rundt og pingset. Selv om psykologen kunne konstatere at jeg ble frisk da min såkalte "BELASTNING" (Mats), ble fjernet fra meg. Til og med psykologen kunne konstatere det uten å ha "utredet" meg for fysiske skavanker. På grunn av at den revmatiske utredningen gikk i vasken, mente trygdekontoret at psykologen kunne komme med en uttalelse da jeg søkte om attføring i 2000, se kap. 28.24. Til trygdekontoret skriver psykologen følgende om meg: "Deres situasjon har imidlertid forbedret seg det siste året på grunn av en rimligere fordeling av omsorgsoppgaver, og det er opplyst at de ikke kan karakteriseres som syk i dag." -Attføring gikk jo selvfølgelig rett i dass den óg.

16 JARLE EIKELAND, SOSIONOM. Kun gjennom handling vinner livet betydning, H.C. Andersen. Jarle Eikeland, sosionom ved Haraldsplass sykehus stod på for meg og fikk øyeblikkelig rekvirert plass her: "Barneverntjenesten dekket nå et rehabiliteringsopphold ved Hauglandssenteret i Sogn og Fjordane, i perioden 10. februar til 2. mars 1999. Begrunnelsen var at mor var trøtt, sliten og deprimert." -Det skulle da bare ikke mangle. For det er akkurat sånn det skal være når folk blir syke og trenger hjelp ifra det offentlige "hjelpeapparatet".

Dette oppholdet gjorde underverker for meg. Bare det å få komme til duk og dekket bord var helt fantastisk. Miljøet var inspirerende for min utslitte sjel og opptreningen virket umiddelbart på humøret. Og det førte mye godt med seg - 12 dager etterpå flyttet jeg inn i Kirkegaten. Flere hjemmehjelpere hjalp meg med å pakke saker og ting, og både Lars og Per Helge kjørte og bærte på pakkenellikene mine, mens jeg "administrerte" dem hit og dit. Og det var jo enstående gjort av dem.

Men selvfølgelig så kunne ikke denne positive forandringen alene forhindre at det ikke oppstod en ny "hendelse". For jeg var jo akkurat like alene med omsorgen for alt husstellet og barna som jeg var tidligere, og jeg ble jo ikke akkurat friskere av å stresse med flyttingen.

17 KIRKEGATEN. Britt sitter og strever med geografileksen. Plutselig spør hun: -Far, hvor ligger Himalaya? Faren senker avisen et øyeblikk og sier: -Spør mamma. Det er hun som rydder her i huset, BSV. Psykologen skriver: "Ved tilbakekomst fra Hauglandssenteret, - 2. mars 1999, ble mor tildelt ny leilighet i Kirkegaten, som hun fortsatt bor i." -Hvor tar han denne kosmologiske konstanten ifra? Og endatil i kap. 13.2: "På undersøkelsestidspunktet har mor og sønnene bodd i en tre - værelses leilighet i Sandviken. De flyttet inn dit våren 1999, etter hjelp fra helse- og sosialetaten i Sandviken." Hva pleier du å si når du blir forbanna? Og hvor mye usakelig pissapreik går det ann å trykke inn i en sakkyndig vurdering? HALLO, JEG SKAFFET MEG DENNE LEILIGHETEN SELV!

Jeg hadde vært på jakt etter en ny leilighet i mange måneder, og da jeg var på Hauglands-senteret leste jeg i avisen at Kirkegaten var til leie. Telefonen glødet fra Sogn til Bergen - til mine søsken. Og de hjalp meg med å legge inn bud, fordi at det var en BOB utleie-leilighet. -For jeg hadde nemlig et medlemsnummer som jeg har betalt på i 20 år. Og jeg stod som nr. 4 på listen over interesserte, så jeg trodde at jeg var sjanseløs. Tildelingen skulle foregå på visningen, og den rakk jeg å overvære da jeg kom hjem fra Sogn. Til min store forbauselse, så stilte ingen av de andre påmeldte opp, og da tilfalt leiligheten meg!

Omsider klarte jeg altså å skaffe meg selv TAK over hode - noe som kommunen ikke hadde klart å utrette, enda de hadde hatt 10 år på seg. Men når psykologen bare antet seg frem til sine resultater, uten å spørre meg, så er det jo innlysende at det bare MÅTTE GÅ GALE. Ut ifra saksdokumentene, så ser det jo selvfølgelig ut som om jeg fikk tildelt denne leiligheten fra kommunen - og det var jo også slik det skulle ha vært. Men bare ta deg en tur og sjekk ut en gang til hvilke "vurderinger" jeg får klesset i meg etter alle disse løse spekulasjonene: "DETTE BEGRUNNES SPESIELT I MORS AVHENGIGHET TIL HJELPEAPPARATET, SAMT HENNES MANGLENDE EVNE TIL Å TAKLE PROBLEMER OG UTFORDRINGER PÅ EGEN HÅND..." -Men akkurat nå, så slår den "manglende evnen" hans sterkest ut på ham selv...

18 BARNEHAGEPLASS. To barnehagebarn satt og snakket om en gutt på en annen avdeling. -Han der må være ganske gammel. -Hvorfor det? -Han pusser nesen sin selv, BSV. Barnevernets rennomé står ikke særlig høyt i kurs hos ledelsen ved barnehagekontoret, ser det ut for: "Den 11. mars 99 søkte dessuten Barneverntjenesten etter barnehageplass for Mats." I det brevet som Torill O. Vinjevoll sendte til barnehagekontoret heter det: "Undertegna viser til søknad fra Mona Fresvik Lygre vedrørende barnehageplass for Mats Henrik. -Mona Fresvik Lygre er aleneforsørger for Mats Henrik og hans 11 år gamle bror. Etter at Mats Henrik blei født, har hun slitt med både fysiske og psykiske problemer. Mor har ikke et naturlig nettverk som har mulighet til å stille opp for avlastning og stimulering. Slik situasjonen er i dag, har Mats Henrik liten mulighet til å komme ut og få kontakt med andre voksne, og mor vil på grunn av egne problemer ha vansker med å følge opp aktivisering og stimulering av Mats Henrik helt alene. Barneverntjenesten vurderer at Mats Henrik vil profitere på barnehageplass, gjennom at han der vil få økt samhandling med andre barn og andre voksne som har overskudd og tid til å være sammen med han. Barneverntjenesten har iverksatt tiltak som avlastning og Marte Meo-veiledning for å hindre at gutten utvikler seg i negativ retning. Barnverntjenesten ser at dette virker positivt inn på gutten, og vi mener at barnehageplass vil være et viktig tiltak for at gutten skal forsette denne utviklingen. Barneverntjenesten ber derfor om at Mats Henrik prioriteres plass, jfr. søknaden fra mor. Kopi: Mona Fresvik Lygre." -Jeg reagerte jo selvfølgelig kraftig på den nedsettende omtalen av meg, men jeg sa ingenting om det, den gangen. Dersom det var den "dramatiske" ordbruken som måtte til for å få en barnehageplass for Mats, så mente jeg at jeg skulle klare å svelge den kamelen.

Torill O. Vinjevoll uttrykte seg på en kraftfull måte, men hva skjedde? Plenty of nothing. Men i skrivende stund, for ett år siden, FREDAG DEN 30. JUNI 2000, RINGTE DET EN DAME FRA LADEGÅRDEN BARNEHAGE OG SPURTE OM JEG FORTSATT VAR INTERESSERT I BARNEHAGEPLASS TIL MATS. OG JEG SVARTE: "-DESSVERRE, SÅ HAN BOR IKKE HOS MEG LENGER, OG DESSUTEN SÅ HAR HAN ALLEREDE FÅTT BARNEHAGEPLASS DER HVOR HAN BOR SAMMEN MED FAREN."

Etter denne korte samtalen begynte jeg å stri-gråte, mens Anita Lihaug (hjemmehjelp) trøstet meg. For sånn henger det sammen; i 6 1/2 år bodde jeg altså i Skuteviksveien 23, bare et steinkast unna Ladegården barnehage og hvert eneste år søkte jeg plass der for Andreas. Og hver eneste gang fikk jeg avslag. Det siste året gav jeg opp. Dessuten, så gikk han jo i en barnehage. "-Verdens beste" ifølge ham selv, meg og faren. Men den gangen så "het det" ifra barnehagekontorets målsetning at "barn i barnehagens nabolag vil blir prioritert, samt enslige forsørgere". Og vi kunne jo nesten komme nærmere. Og den korttids-barnehagen som Andreas gikk i, fra kl. 08.30 til 14.30, forhindret meg også i å komme meg ut i jobb. OG JA, DET ER BITTERT FOR MEG, NÅ FØRST ETTER SÅ MANGE ÅR, Å BLI "PRIORITERT" TIL EN BARNEHAGEPLASS, -NÅ NÅR JEG IKKE LENGER HAR NOEN BARN Å PLASSERE DER! -OG ENDA VERRE ER DET, OG TIL Å FÅ" NERVESAMMENBRUDD AV" MED TANKE PÅ DEN PÅSTÅTTE "SKJEVUTIKLINGEN" SOM ANDREAS HAR VÆRT UTSATT FOR AV MEG - OG SOM - IFØLGE DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGEN – KUNNE VÆRT UNNGÅTT DERSOM ANDREAS OGSÅ HADDE FÅTT EN SÅKALT ”SKIKKELIG” BARNEHAGEPLASS. -OG JA, JEG BLIR SVÆRT GJERNE MED PÅ FILLERISTE VEDKOMMENDE SOM ER ANSVARLIG FOR DETTE UBRUKELIGE "SYSTEMET!"

EN DIGRESJON TIL: I dag er Andreas 19 år, og jeg lurer på hvor i huleste heiteste det har blitt av den ”skjevutviklingen”…

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!