Les om hvordan jeg "idylliserer" Mats og om hvor stor fare det er for at jeg kommer til å gi ham óg en "skjevutvikling", og om "ammeproblematikken" atter en gang til,

17 Gullklompen

1 Bakgrunn. 2 Mors fremstilling. 3 Den sakkyndiges vurdering. 4 Alvorlig understimulering. 5 Bøker. 6 En utblåsning. 7 Registrere. 8 E 3. 9 En øvelse. 10 Smaksstoffer. 11 En kreativ psykolog. 12 En gang til. 13 Sjakk Matt. 14 Helt på tryne. 15 Louise Hallin. 16 Omsorgsrutiner. 17 Belastningsfaktorer. 18 Gullklompen.







4 ALVORLIG UNDERSTIMULERING. Dubi-dubi-du, Frank Sinatra. John Cleese og Robin Skynner er flinkere til å "presisere" hva jeg mener, her fra Familien:

"ROBIN Hvis vi studerer en familie med et mishandlet barn, vil vi igjen finne en ond sirkel av understimulering. Foreldre som mishandler barna sine har vanligvis vært sterkt forsømt som barn, eller truet med skrekkelige straffer, eller også mishandlet av sine egne foreldre. Det er faktisk ganske lærerikt å se på noen av de andre konklusjonene Harlow kom frem til i sin forskning over forsømte aper. Jeg nevnte at når de morløse apene vokste opp og fikk unger selv, var de oftere i stand til å ta seg av dem hvis de hadde fått lov til å leke med andre små aper under oppveksten, og også hvis de hadde fått pelskledde "mødre" å kose med som unger.

JOHN Det var nok til å gi dem en følelse av tilhørighet.

ROBIN Og det som var enda mer overraskende, var at når noen av de mest forsømte apene, som hadde avvist og skadet sitt første avkom - kanskje i et par tilfeller også drept dem - når disse apene fikk sitt annet eller tredje avkom, klarte de faktisk ofte å ta seg av dem, i hvert fall sånn noenlunde.

JOHN Hva hadde fått dem til å forandre seg?

ROBIN Tja, Harlow tror at mødrene ble forandret av sine første unger.

JOHN De ungene som de behandlet så dårlig?

ROBIN JA. FORDI UNGENE SELV ALLTID GJORDE SÅ IHERDIGE FORSØK PÅ Å KOSE OG KJÆLE MED MØDRENE, UANSETT HVOR MYE DE BLE STRAFFET OG AVVIST. SÅ MØDRENE FIKK EN DEL KJÆRLIGHET AV DE FØRSTE UNGENE SINE, SELV OM DE IKKE VILLE HA DET. OG DET VAR TILSYNELATENDE NOK TIL
Å BEGYNNE Å FORANDRE DEM.

JOHN Hva kan man så gjøre med de vanskeligste tilfellene blant MENNESKER?

ROBIN Det forbausende er at de foreldre som selv har vært mest forsømt, til syvende og sist er svært mottagelige. Men de er forferdelige vanskelig å komme gjennom til, å nå, i begynnelsen.

JOHN Hvordan kommer man i gang med folk som har et ekstra forsømt spedbarn bak skjermen sin? Hvordan kan man hjelpe dem til å begynne å bli klar over det? (Skjerm, her: forsiden)

ROBIN Man må finne frem til en taktfull måte å uttrykke tingen på, som setter dem i stand til å ta imot støtte uten altfor brått å måtte innse hvor desperat de trenger den. Å være vennlig, å rose dem for den jobben de prøver å gjøre som foreldre, er èn måte å gjøre det på.

JOHN Hva for noe - til og med foreldrene til mishandlede barn?!

ROBIN Ja. De også. Selv i slike tilfelle kan man si: "Jeg ser hvordan dere begge strever med å oppdra barnet på den riktige måten." Noe som faktisk er sant. Hensikten er alltid god, selv om vold og straff er den eneste oppdragelsesmetoden de forstår. Så i stedet for å kritisere dem, noe som bare ville gjøre alt verre, tilbyr man seg å hjelpe dem til å finne en bedre metode, og man kan også vise dem en bedre metode gjennom måten man selv behandler dem på! I andre og mindre alvorlige tilfeller kan man være mer direkte. I et av de første tilfellene hvor jeg behandlet familien under ett, var det tilsynelatende datteren som var problemet. Men hun var bare syndebukk for de andre. Det ble snart åpenbart at hun fungerte som skyllebøtte for hele familiens problemer. Det ble sagt at hun hadde gjort foreldrene ute av seg fra hun var to til hun ble fjorten år gammel - da de sendte henne til meg - og moren hadde flere ganger forsøkt å ta livet av seg. Etter fire omganger med familieterapi ble moren etter hvert i stand til å erkjenne sitt dype behov for kjærlighet og ømhet. Samtidig som dette skjedde, sluttet datteren å være vanskelig, og ble den som ga moren en kjærlighet hun aldri hadde opplevd. Moren behøvde ikke å legges inn på sykehus flere ganger.

JOHN Alt dette kunne bare skje når du først hadde hjulpet henne til å se sine utilfredsstilte behov i øynene.

ROBIN Ja, da hun var blitt seg bevisst det gråtende barnet bak skjermen, klarte hun, ved hjelp av våre oppmuntringer, å la resten av familien ta seg av det.

JOHN Men til det trengtes en psykiater.

ROBIN Ja, men dette var et meget alvorlig problem, som hadde eksistert i tolv år og omfattet flere selvmordsforsøk fra morens side. Men for det store flertall av de menneskene man vanligvis møter, er det nok å si at hvem som helst kan hjelpe hvem som helst, forutsatt, vel og merke, at de erkjenner sitt behov for kjærlighet og støtte. Hvis vi kunne få hver eneste familie i landet til å tenke på dette i omkring ti minutter, tror jeg vi ville få se langt flere lykkelige familier om en tre ukers tid!

5 BØØØKER. Har dere en god kriminalroman? -Ja, denne er veldig spennende. Du må vente helt til siste side før du får vite at hovmesteren er morderen, BSV. Hvorfor har jeg så mange rare bøker? Er det fordi at jeg selv ble mishandlet som barn, eller er det fordi at jeg bare har en naturlig interesse for mellommenneskelige forhold? Og hvorfor det? -Eller kjøper jeg disse tåpelige bøkene bare fordi at folk ikke skal gå rundt og tro at jeg egentlig gir blaffen i hvordan barna mine har det? Altså, for å skjule at jeg mishandler mine barn, så spanderer jeg heller flere hundrede kroner i året for å kunne referere til disse flotte titlene? Men psykologen kunne jo ikke vite det at skjenken min var smikkfull av bøker.

I henhold til barnevernet m.fl. så må vi arrestere bokhandlerne for å selge sånn misvisende smusslitteratur som hjernevasker psyken på folk. John Gray, Thomas Gordon, Theodore Isaac Rubin, John Bradshaw, John Cleese og Robin Skynner, må bare se til å gi seg med å skrive sånne "påfallende" bøker med et så faretruende høyt innhold av "iøynefallende synspunkter". De må bli ilagt bøter og strenge fengselstraffer for å spre bøker med sånne "urealistiske høye selvvurderinger". Biblioteket kan til nøden få "administrere" de bøkene som ligger innenfor det "normale variasjonsnivået". Og så kan de kundene som kan bevise at de har passert psykologenes personlighetstester med plusstegn, få dem til utlån. De resterende lånekundene må kunne legitimere at de er over 76 år, og være i følge med sine foreldre.

6 EN UTBLÅSNING. La verken mennesker eller hendelser ta livsmotet fra deg, Marie Curie. Jeg holder på til å gå i stykker av å skrive om mine følelser for mine barn. Og spesielt da i forhold til Mats. -Siden jeg ikke fikk beholde ham. Og jeg sitter her og skriver med blanke øyne og gråten i halsen. Det gjør meg så vondt, å bli så fullstendig mistolket, av en person som bare har universitetseksamen og "abstrakte" teorier, og ingen praktiske erfaringer med små-barn...

Jeg sliter med akkurat de samme traumatiske følelsene som da jeg var innesperret på Maxim: -Det kan ikke være mulig, det er ikke sant, det går ikke ann... å gjøre sånt. Jeg er fortvilet, lei meg, såret, bitter - og - veeeldig sint. Jeg er så sint på Svein Magnar Hansen, at jeg har lyst til å grave hjertet hans ut med en teskje. Og så videre. Men hele tiden må jeg huske på å legge bånd på meg selv, fordi at jeg ikke kan komme med injurierende uttalelser - mot ham! Det er så urettferdig altså! -Han har lov til å lire av seg hva han mener om meg privat både skriftlig og muntlig, som for eksempel: "-Dersom du hadde vært en hest, så hadde du blitt skutt..." Mens jeg på motsatt side, ikke har lov til å gi ham et ærlig svar tilbake: "-Åja? Men du er så ufordragelig - at du skulle hatt godt i ræven - med en øks!"

Men det forandrer ingenting i min tilværelse. For det kommer til å gå minst 7 år før jeg noensinne klarer å forsone meg med sorgen og tapet av min yngste sønn...

7 REGISTRERE. I gamle dager ble små barn satt ut til ulvene. -Kanskje det er derfor det er så få ulver igjen? BSV. Psykologen: "For øvrig er barnet fortsatt så lite, at en ennå ikke vil kunne "registrere" om gutten vil utvikle samme problemkompleks som sin eldre bror, - Andreas." -På helsestasjonen fikk jeg opplyst at man ikke kan se "påfallende trekk" hos små barn, fordi at de tilpasser seg sin aktuelle livssituasjon. Men Bjørg Mjeldheim, som også er barnepsykolog, kunne fortelle meg noe helt annet.

En gang hadde jeg Mats med til henne, fordi at jeg ikke fikk tak i en barnevakt. Bjørg Mjeldheim sa at hun kunne se på Mats at han var et veldig trygt barn. Og det kunne hun se med en gang, fordi at han øyeblikkelig gikk løs på hennes inventar. Han skulle undersøke hver eneste krok og hva som kunne være bak pulten og romesterte med skuffene. Jeg svettet, for Mats var jo vant til det hjemmefra, å få lov til å undersøke saker og ting. På kjøkkenet hadde han sitt eget skap og sine egne skuffer. Og så videre. Men arbeidslysten hans ble straks et problem når jeg tok ham med på besøk til andre folk. Underveis mens han undersøkte Bjørg sitt kontor, gav han meg de små blikkene som Grete Stemre snakket om. Det er forresten akkurat det samme som gjelder for hunder. Hunden vår Nala, gir meg også det blikket for å sjekke meg ut om hun gjør det som hun tror jeg ønsker at hun skal gjøre. Hunder gjør det for å glede lederen, og småbarn gjør det også av samme grunn.

Bjørg Mjeldheim hadde flere opplysninger, som for eksempel hva helsesøsteren mente når hun sa: "-Mm. Han krabber veldig fint." "Jada, han krabber som om han har en rakett i r..." svarte jeg, mens jeg løp etter ham. Bjørg sa at krabbe-teknikken har en klar sammenheng med barnets fremtidige lese- og skrive-ferdigheter. Det vil si, at de barna som krabber fint, ikke utvikler lese- og skrive-vansker siden i livet. -Så vet du også det og. Men akkurat hvor mye sant det er i det, vet jeg ikke.

8 E 3. Han avga en rapport man leser med stigende undring. Mandatet ber psykologen gjøre samspillobservasjoner mellom mor og barn. Det gjør han ikke, men skriver utrolig nok: "Om mors samspill med M (yngste barn) er det lite jeg kan si." Hvorfor, når det altså var mandatet hans?, Sverre Asmervik. Psykologen skriver: "For øvrig er barnet fortsatt så lite, at en ennå ikke vil kunne registrere om gutten vil utvikle samme problemkompleks som sin eldre bror, - Andreas." Hvordan kan Svein Magnar Hansen påta seg et oppdrag som han ikke har kompetanse nok til å utføre? I kap. 8.1 heter det: "Mandat: Barneverntjenesten ønsker en utredning av mors omsorgsevne i forhold til barnas utvikling og behov for i dag og i framtida. Ditt mandat er følgende: 1. Utrede mors omsorgsevne spesielt i forhold til: B. Realistiske forventninger til barnets mestring og til hvilke behov hos mor barnet kan dekke. C. Evne til å se barnas behov, og å prioritere disse fremfor egne behov. D. Evne til empati. E. Evne til å mestre frustrasjon og aggresjon. 3. Vurdere Mats sin utvikling. 4. Vurdere samspillet og tilknyttningen mellom mor og Andreas. Vurdere samspillet og tilknyttningen mellom mor og Mats."

Psykologen fikk i oppdrag å ”vurdere” Andreas på denne måten: "2. Vurdere Andreas sin sosiale, emosjonelle og kognitive utvikling." Og jeg går ut ifra at det samme "mandatet" gjaldt for Mats. Men det ser ikke ut for det. Isteden for skriver psykologen, at han ikke er istand til å gi en "vurdering" på E 3, fordi at barnet er jo "fortsatt så lite"! Men er det noe problem da, når Bjørg Mjeldheim klarte å gi en sakelig ”vurdering” av Mats? -Og det er lett å se at Svein Magnar Hansen ikke er ”spesialist” i barnepsykologi... -SÅ DU SNAKKER MEG OM AT HAN SELV MÅ HA "UREALISTISKE HØYE SELVVURDERINGER".

9 EN ØVELSE. Brant det på stadion i går? -Nei, det var bare en rekord som røyk, BSV. Hvorfor kaller psykologen det at jeg stryker på Mats for en "øvelse"? –For det var slettest ingen øvelse. Jeg klapper og stryker på barna mine fordi at det er påvist at berøring har en positiv effekt på barns fysiske og mentale helse. "Mor fremfører for øvrig at hun alltid stryker Mats mens han ammer", og denne "øvelsen" gjør at barn blir roligere og slapper av. Disse "øvelsene" påvirker også meg i positiv retning og styrker båndene mellom oss.

Det samme gjorde jeg også med Andreas da han var liten. Og han liker fremdeles fysisk berøring. Og barna mine liker at jeg gir dem et kyss på kinnet, og at jeg stryker hånden min varsomt gjennom håret deres, klapper dem på ryggen, masserer føttene, mens jeg sier; "å, jeg er så fornøyd med deg".

Jeg sa også til psykologen at det "styrker immunforsvaret til gutten." Og så sa jeg: "Hun sier at hun på denne måten snakker til ham selv om han sover. Mor sier at hun ikke tror hele hjernen sover." Selv om dagsbevisstheten sover, så fortsetter underbevisstheten å jobbe for fulle mugger mens vi sover. Noen av oss sier også at vi må sove på det. Derfor drømmer vi, og klarer å huske nøyaktig hva vi drømte om. Så derfor, må vi passe kjeften vår godt, mens andre folk sover. -Fordi at underbevisstheten snapper opp hva som blir sagt i dersom man oppholder seg i samme rom. Ørene våre lukker seg ikke, selv om øyenlokkene har klappet igjen! Derfor snakket jeg lav til Mats når han sovnet i armene mine.

For mange herrens år siden, så jeg en biografi om Karen Carpenter. Hun var en kjent sangerinne, som døde av anoreksia. I en scene spør hun moren sin: "Hvorfor har du aldri sagt at du elsker meg?" Moren protesterte, "-men kjære deg da, det er klart at jeg er glad i deg!" Men, det magiske ordet kom aldri, for moren klarte ikke å si til sin datter: "Jeg elsker deg." Da gikk det opp for meg hvor enormt viktig det er for oss foreldre å si til våre barn "jeg elsker deg." Akkurat sånn. Derfor var ammestunden en glimrende anledning for meg å si til Mats at ”jeg elsker deg”, mens jeg samtidig strøk ham varsomt på kroppen. Men ut ifra psykologen sin beskrivelse, så sitter du igjen med det inntrykket av at det bare er noe som jeg tør å si til barna mine mens de sover!?

10 SMAKSSTOFFER. En gang led jeg skipbrudd i Det indiske hav og måtte leve på en boks sardiner en hel uke. -Godt du ikke falt av! BSV. Da Andreas var liten baby, spiste jeg aldri sterk krydret mat, fordi at ekspertene hadde sagt at det satte vond smak på brystmelken. Og da kunne babyen få vondt i magen. Så derfor spiste jeg kun smakløs mat, hvilket resulterte i at Andreas ble kresen. Men det er helt normalt at barn er kresen, fordi at de har mer følsomme smaksløker på tungen enn voksne folk. Andreas spiste stort sett alt det som jeg serverte, men chilli og andre retter med hvitløk i, lagde jeg kun til meg selv da han var hos faren.

Den gangen leste jeg at man skulle fortsette å tilby barna den maten som resten av familien spiste, for de ville ta etter de voksne etter hvert. Så jeg har aldri laget to forskjellige retter middag, en til meg og en til ham. Dessuten så var ikke jeg vant til sånt hjemmefra heller. Min mor lagde tradisjonelle norske middager, og den varianten er også Andreas født og oppvokst med. Jeg gikk varsomt til verks for å venne ham til å like andre retter. Og så slo det gode rådet ann: For 4 år siden begynte han å ta etter for fullt, så nå går det meste ned på høykant. Og midt under middagen kan han plutselig finne på å si: "Å mamma, i dag har du overgått deg selv!"

Derfor valgte jeg å gjøre ting litt annerledes med Mats. Da jeg ammet ham, fortsatte jeg å spise det som jeg liker: Løk, hvitløk, oliven, chilli, muslinger, dill, -ja nær sagt alt mulig. Så akkurat der har jeg noe til felles med rotter. Rå selleri, tunfisk på boks og ansjoser er det eneste jeg ikke liker. –Og denne metoden funket også helt etter oppskriften. Da Mats begynte med fastere føde ved 1-årsalderen, spiste han alt som han fikk servert. Mais, erter, surkål, agurk, tomat, oliven og så videre. Derfor heter det: "Hun sier at dette har virket slik at han i dag ikke avviser noen typer mat." Vel, jeg kan jo ikke akkurat si at han er like begeistret for ananas og et par andre små ting til, men han kan ikke sammenlignes med Andreas i matveien.

11 EN KREATIV PSYKOLOG. Kelner, jeg vil gjerne ha et speilegg. Men det må bare være litt stekt, og plommen må være hel. Svak varme, en anelse salt og ikke for mye smør i pannen. -Ja vel, men gjør det noen om høna heter Dolly? BSV.

1. På dette tidspunktet satt Mats oppi lær-å-gå-stolen i stuen når han spiste frokost og lunch. Til kvelds fikk han varm grøt. Han var 1 år, og elsket å putte maten i sin egen munn.

2. Først tørket jeg av det lille "bordet tilknyttet gåstolen".

3. Så skjærte jeg en brødskive.

4. Smurte på skiven, smør og pålegg.

5. Skjærte av skorpen.

6. Hev skorpene oppi hunden sin matskål.

7. Skjærte skiven i pitte-pitte-små biter.

8. La dem oppå det lille bordet.

9. Og så forsynte Mats seg selv mens han så på videoen av Bamse - verdens sterkeste bjørn, eller Sesam Stasjon.

10. Mens han spiste maten, føk han rundt på gulvet oppi lær-å-gå-stolen mens han jaktet på den stakkars vettskremte hunden som fortvilet forsøkte å få tak i de smulene som falt på gulvet uten å bli påkjørt av Mats.

I punkt b) heter det: "Mors beskrivelse av måltidssituasjonen er imidlertid svært iøynefallende." Og jeg synes det er "iøynefallende" at en sakkyndig psykolog ikke klarer å høre etter hva som blir sagt til ham. Dessuten så må jeg si at han er svært "kreativ" når det gjelder å tillegge folk ”hendelser” som ikke har funnet sted.

12 EN GANG TIL. Kelner, kan jeg få en tannpirker? -Et øyeblikk bare. Akkurat nå er alle i bruk, BSV. Til middag satt Mats oppi en helt vanlig høy barnestol, helt inntil spisebordet på kjøkkenet. Barnestolen fikk jeg av moren til Jimmie lenge før Mats kunne sitte oppi den. Og det var der han "griset" i seg middagen. Med sine egne fingrene og to barneskjeer. Samtidig puttet jeg også maten inn i munnen hans med en tredje barneskje. Å spise, skal være forbundet med glede og Mats gjorde så godt han kunne på sin egen måte. Og jeg oppmuntrer barna mine til å være selvhjulpne og gir dem små oppgaver som jeg mener at de skal kunne klare å mestre selv.

Ja, på en måte kan man jo si at jeg er født 100 år for tidlig, når jeg insisterer på at barna mine skal få spise på den måten som passer dem best. Om de så ”griser” til hele kjøkkenet. Det er jo derfor jeg har et kjøkken da. Det samme gjorde jeg forresten med Andreas. Han måtte også lære seg å spise selv. Så jeg har aldri-aldri tvunget mat i guttene mine. Og de får lov til å plukke ut det som de ikke liker, og da har vi det fint alle sammen. -Mens jeg satt ved siden av dem og spiste min mat med kniv og gaffel, puttet jeg deres mat inni munnene deres når de gapte. Og guttene var kjapp til å modellere mitt eksempel. Du skulle bare sett uttrykket til Mats da jeg bytte den ene skjeen hans ut med en barnegaffel! Han lyste over hele ansiktet og viste stolt frem hva han hadde fått!

Og den derre "babygaffelen" som Svein Magnar Hansen snakker om, har jeg faktisk aldri i livet sett. Har heller aldri hørt om det, og jeg tror neppe at du får tak i en sånn dings. Men, det kan jo være at han likevel har rett, og at jeg har en sånn, siden jeg er så veldig "kreativ" av meg. -Men, Mats fikk altså en "barnegaffel" av meg...

Jeg oppmuntret ikke Mats til å leke med maten sin, selv om han også synes at det var veldig gøy! Men det gjorde jo ingenting om matskålen lå som en hatt på hodet hans ved et par anledninger. Og den "kreative grisingen" har jeg jo selvsagt foreviget mange ganger. Så skal det da også en hel del med "grising" til når barna skal lære å spise med sitt barnebestikk. Det er noe som alle småbarnsforeldre vet.

Derfor heter det: "Hun sier at han ofte ikke har "sett klok ut" etter måltid, på grunn av all grisingen." Dette kritiserer psykologen meg også for, i punkt b): "Mors beskrivelse av måltidssituasjonen er imidlertid svært iøynefallende. Beskrivelsen minner vel så mye om et ukritisk forhold til måltidssituasjoner, som den minner om kreativ barneoppdragelse." Og sånn fortsetter han sin ”vurdering” i kap. 21.1, pkt. e): "Mor bruker iøynefallende oppdragermetoder vedrørende mating og amming, og synes å ha lite selvkritikk i forhold til egne oppdragerstrategier." -Hm. Aner vi et snev av sykelig perfeksjonisme her mon tro?

13 SJAKK MATT. Eller var hun kanskje lamslått mot beskyldninger som det er nærmest umulig å forsvare seg mot? Sverre Asmervik. Ja, det "er nærmest umulig å forsvare meg mot de usakelige beskyldningene" som Svein Magnar Hansen slenger etter meg. Men jeg har et sikkert stikk på hånden som beviser at psykologen dikter, nemlig: VIDEOEN.

Grete Stemre har nemlig video-filmet den såkalte ”kreative måltidssituasjonen” hjemme hos oss. Og for øvrig meg og Mats i forskjellige situasjoner. Og så har hun video-filmet oss alle tre, om hva som foregår i hjemme hos oss når vi spiser middag. Så der har du beviset på at jeg snakker sant. Og denne filmen er ingen demonstrasjon til ære for skuelystne. I så fall burde jeg tatt meg en tur til frisøren.

DIGRESJONER, 23.08.2007: Med tid og stunder skal jeg se til å få lagt ut den videoen, så skal du selv få se hvem av oss som er ”helt på tryne”.

14 HELT PÅ TRYNE. Og så var det det svensken som dro ut på isfiske og kom hjem med 50 kilo is, BSV. Psykologen vektlegger følgende i pkt. a): "På samme måte som overfor Andreas, ser jeg at mor er utpreget idylliserende i sin beskrivelse av Mats." Når han stiller sine "på spørsmål fra meg", så sitter han igjen der med saksdokumentene foran seg. Og så forventer han, at siden jeg liksom er så "verbalt utagerende", skal si noe sånt som at jeg egentlig ikke liker barna mine. Fordi at de er så dumme, og at jeg "har allermest lyst til å legge Mats oppi fryse-boksen", og at det er like greit å bare bli kvitt dem. Vel, hva er det han fisker etter da? Siden han ikke er fornøyd med min "beskrivelse" av mine barn?

Det er lett å se at psykologen har store problemer med sine ”helhetsvurderinger”, for han har glemt at han nettopp skrev ned et "på spørsmål fra meg om hvorledes guttens døgnrytme har vært, sier mor at denne har vært "helt på trynet"." Kan man kalle en slik uttalelse for å være "utpreget idylliserende" da? Og hva med denne: "Nå henger han i puppen igjen, og jeg har et helvetes spetakkel." -Men spiller det noen rolle om hva jeg sa da? FISKEN BEIT JO PÅ KROKEN - OG HAN KOM HJEM MED "54.405 TUSEN KRONER".

15 LOUISE HALLIN, AMMEPROBLEMATIKKEN, DEL lll. Røyker kuene dine? -Nei. Hvordan det? -Da tror jeg låven din brenner, BSV. Nå skal vi hva som blir igjen av det bålet som ekspertene rautet som gale for. Det tok skikkelig fyr i kap. 5.3-5 og 7.22. Og nå skal den siste eksperten i rekken, få demonstrere hvordan man lager en ”ekstrem eksplosjon”.

Først: Jeg beklaget meg høylydt over den elendige døgnrytmen vår. Det problemet skyldes at jeg er en typisk kvinne som bruker superlativer og andre overdrivelser for å forklare hvordan jeg har det. Men, det var ikke bare døgnrytmen som var det egentlige problemet. Jeg ville gjerne fortsette å amme, og bli respektert for det. For å kunne fortsett med min gjøren og laden med god samvittighet, trengte jeg hjelp av voksne folk som kunne komme hjem til meg. For å rydde, handle og fikse på andre ting. Også for å hjelpe Andreas med leksene, med mer. Var det virkelig så vanskelig å forstå?

Louise Hallin skjønner hva jeg snakker om, sitat fra Sara Arrhenius; En ekte kvinne: "Jordmoren Louise Hallin, som har vært en fremtredende person i debatten om moderskap, og tilbyr kurs for gravide kvinner, snakker om yrkesliv og moderskap som to uforenlige størrelser. Hun vil at kvinnen skal unne seg et tiår viet barnefødsler, slik at hun kan få være "FLEGMATISK, OVERVEKTIG, SLØV, TRØTT OG AMMENDE. Det ville være vidunderlig om dette kunne vinne aksept i vår tid." Yrkesliv og moderskap utelukker hverandre, med andre ord. Man er enten mor eller yrkeskvinne. Også her blir faren helt usynliggjort. DET ER UTENKELIG, NESTEN STØTENDE, Å FORESTILLE SEG EN PAPPA SOM TAR SEG ET BARNETIÅR, OG SOM ER SLØV OG FLEGMATISK."

Uthevelsene er mine egne. Men de aller fleste har tatt det inn over seg hva jeg mener med å presentere Sara Arrhenius og Louise Hallin sine synspunkter nå. Den kvinnelige leseren forstår også hva jeg mener om den kritikken som Svein Magnar Hansen "vektlegger" mot meg i pkt. c) og d): "Det er også iøynefallende at barnet får ligge og amme hele natten. Primært gir dette både barnet og mor et dårlig søvnmønster, og er således en stor belastningsfaktor for begge to. Jeg ser at barnet ikke har hatt vansker med å sove i andre sammenhenger, - som f. eks. i beredskapshjemmet og hos far. Jeg legger derfor til grunn at mor gjennom denne praksisen viser redusert evne til å sette grenser for sønnen."

I den første kladden skrev jeg: "Og alle har kommet med sine glimrende løsninger på hvordan DE skulle få Mats til å slutte å amme. I skrivende stund, 29. mai 2000 - er Mats fremdeles avhengig av nussen sin! -Og jeg vil bare si en ting til: Slutt å plag ammende kvinner! Vi blir bare enda mer stresset av de gode rådene deres!"

Ett eller annet sted hadde jeg lest at "barn som blir ammet vel og lenge blir mye tryggere på seg selv" og at "ammende mødre "på en måte" er bedre mødre enn sine ikke-ammende medsøstre. Den ammende kvinnen gir av seg selv på en helt spesiell måte..." For å finne ut om det stemte, pløyde jeg gjennom noen bøker på biblioteket, uten hell.

Da besluttet jeg meg for å kontakte ammehjelpen. Jeg fikk omsider tak i en dame som jobbet på "Sandviken sosialkontor", som tilsynsfører. Så oversendt jeg henne et personlig brev med en beskrivelse av min livssituasjon, psykologen sine konklusjoner og de overnevnte spørsmålene. Jeg hadde mine bange anelser... –En tilsynsfører på "Sandviken sosialkontor?" Utfallet var gitt på forhånd. Hun kunne jo ikke gå imot sine egne oppdragsgivere! Svaret kastet jeg i bosset, fordi at jeg trodde at jeg ikke kunne bruke det. Og det var synd for meg - for det hadde vært et festlig innlegg i dag!

Forklaringer fra ammehjelpen får vi utvilsomt høre mer om i ettertid, damen skrev i hvert fall følgende om dem selv: "Deres basis er utelukket beregnet på å hjelpe kvinner som har problemer relatert til selve ammingen. De driver ikke med informasjon og forskning." Det sterkeste argumentet for at kvinner skal amme babyene sine, er som kjent på grunn av det høye næringsinnholdet i morsmelken. Og det viktigste er at babyen får overført immunstoffer fra moren. Fordi at babyene sitt immunitetssystem ikke er opparbeidet ved fødselen. -Men jeg kan ikke skjønne hvorfor ammehjelpen oppmuntrer kvinner til å amme barna sine lengst mulig, når det ikke finnes rom for "sløve" og "flegmatiske" kvinner i vårt ultramoderne hjørne av verden.

I henhold psykologen sine såkalte nøyaktige "observasjoner", heter det: "Barnet får ligge og amme hele natten." -Oops! Har psykologen stått ved siden av sengen min eller lagt under den? Nei, det kan han ikke ha gjort. I så fall må han ha falt i søvn på vakt. Mats ble ikke ”ammet hele natten". JEG AMMET HAM ALT IFRA EN TIL TRE GANGER OM NATTEN. Og det er en meget stor forskjell på å bli ”ammet hele natten" og "fra en til tre ganger". Men i følge ham selv, så ER ALTSÅ HANS SKREVNE ORD ET SIKKERT BEVIS PÅ AT HANS ANTAGELSER ER RIKTIG? -Si meg, røyker kuene dine, Svein Magnar?

16 OMSORGSRUTINER. Stillingsannonse fra ammunisjonsfabrikken: "Ung mann får plass på kruttlageret. Gode muligheter for å gå helt til topps", BSV. I hvilken paragraf er det vedtatt at det er straffbart å ha barn oppi sengen med sine foreldre?

Jeg ble født inn i denne verden med en annen person ved min side. Jeg er født og oppvokst med den innstillingen om at "to må man være". -Fordi at jeg har en tvillingsøster. Derfor er det "innenfor det normale variasjonsnivået" for meg å dele plassen min med et annet menneske. -Og det har ingenting å bestille med den sykelige metaforen om at jeg ikke har klart å løsrive meg ifra barndommens klamme havn. Det bare er sånn, selv om psykologene dikter opp diverse andre såkalte logiske forklaringer. For meg er det nemlig helt naturlig å høre en annens pust. Og for ikke å snakke om hvor deilig det er å få en fot i magen. For deg, høres det kanskje helt sykt ut. Men jeg synes det er vidunderlig. Da sover jeg skikkelig godt.

Jeg er vant til at det skal være lyder og bevegelser rundt meg når jeg sover, for jeg kommer jo tross alt ifra en stor-familie! Og naboene må gjerne ta seg en fest; -ja, jeg hører dem / det, men sovner straks. Barna mine gjør pussig nok akkurat det samme! De sover mens naboene fester med hæla i taket og tenna i tapetet. Andreas sier "kuul musikk" og så slokner han. -Men, jeg er lys våken straks ett av barna mine våkner, og sovner like fort igjen, etter at jeg har sjekket at alt står vel til med dem.

Blant annet, så har jeg en personlig rekord på 4 unger oppi dobbeltsengen min sammen med meg. Det var litt trangt, men ellers gikk det greit. Og ingen falt i gulvet, fordi at det bare var plass til sengen min den gangen inne på mitt vesle kammers. Vi måtte ligge der, fordi at jeg huset på enda to til barn; en i Andreas sin seng og enda en til i solsengen. Noen av dem hadde også tatt med seg dynen sin på overnattingen. -Så, jeg skulle ha vært arrestert for langt over 10 år siden!

Her kommer det der med den dårlige "grensesettingen" min inn igjen... Den gangen klarte jeg heller ikke å si "nei", og i hvert fall ikke til å passe mine venninner sine barn. Og når huset allerede var fullt - så spilte det ingen rolle for meg om det var en unge fra eller til. Jeg kunne ikke si ”nei” til den siste, når vi allerede var så mange… Det merkeligste av alt var, det var, at dess flere vi var sammen, dess roligere oppførte barna seg..!

De 6 1/2 årene vi bodde i Skuteviken, var en fantastisk god tid, og vi storkoste oss. Selv om det var litt hulter i bulter. Og det var da jeg "noterte meg", at de barna som var vant til å sove alene, også var blant dem som sov mest urolig. -Å sove sammen med en klassisk sengeeremitt, er å sove med selve livet som innsats. Så det er nok kanskje tryggest å forbli alene inne skallet, i hver sin egen seng...

For ikke å snakke om at det er den eneste sanne og sosialt aksepterte måten å sove på i vår moderne tidsalder. Noe annet er umoralsk i følge Morvik-loven. Og det aller første som den nyfødte babyen må lære seg - det er å klare seg selv. Det vil si å sove alene i sin egen seng. Som siviliserte voksne folk hevder i fullt alvor. Jeg bare grøsser ved tanken. -Først, så kaver man altså r*** av seg for å få dem til verden, og så skal det første vi lærer den være, å avvenne den fra å være avhengig av oss? -Bang!, - her har du din egen seng. Fiks livet ditt sjøl. Lær deg å bli en skikkelig fighter..?

Jo-da, jeg forsøkte også plante ungene mine i baby-sengen. Men, det nyttet altså ikke. Jeg klarte aldri å venne dem til den utlovde "idyllen". Derfor skiftet jeg taktikk. Isteden for at jeg gikk rundt og irriterte meg over at jeg ikke klarte å sette "grenser" for Andreas, så sa jeg til meg selv at han skulle få lov til å ligge oppi min seng til han ble flau. Det virket. Selv om det tok sin tid. Jeg begynte tidlig å lirke på ham da vi bodde i Skuteviken. I stedet for å hive ham ut av sengen min og få et "helvetes spetakkel" sa jeg: "Du skal få lov til å ligge oppi min seng annen hver natt." Slik holdt vi det gående i mange år. Men da vi flyttet til Gjeble Pedersønsgate ble det straks andre boller. Fordi at han ikke ville ligge alene på sitt eget rom. Det lå for langt unna. Det var nemlig 4 rom mellom våre soverom. Tilslutt måtte jeg bøye meg for hans ønske. -Og det er helt normalt for oss kvinner å bøye av, mens menn er tilbøyelig til å stå imot presset. Derfor skulle jeg ha blitt utredet av en kvinne, og ikke av en så ufølsom og trangsynt mann, som kunne forstå at min grenseløshet er et typisk naturlig kvinnelig trekk og ikke en sykelighet.

Jeg skjønner ikke hvorfor de minste av oss, skal bli tvunget til å sove alene - i sine egne senger - og på toppen av det hele - på sitt eget rom. Mens foreldrene sjøl ligger trykt oppi hverandre i samme seng? Mens de koser r*** av seg. -De får altså lov til å sove sammen ja, og det på samme rom, men ikke barna. Barna er ekskludert fra foreldre-soverommet. Straks det ligger en unge der, så blir de moralske voksne folkene sine hoder fyllt opp av de mest perverse tankene som finnes på denne jord? -Hallo? Er det ekko her?

Det er ekkelt å ha sengen full av unger, -ja det er jo like ekkelt som å ta bussen midt i verste rush-tiden. Så du snakker meg om å produsere hele generasjoner av anti-sosiale og deprimerte aliens med dertil ukjent antall tvangsnevroser. Vel ingen kan motsi meg, for de aller fleste barna i Norge i dag, blir notorisk plassert i sine egne separate senger. Det er denne misforståtte omtanken som skaper grunnlaget for vår nevrotiske trang til å være eneherskere: Hver mann - sin bil. Kunsten å kunne samarbeide og inngå kompromiss, utvikler seg ikke i enerom, men i fellesskap sammen med andre mennesker. Og mennesket er et utpreget sosialt vesen, som utvikler seg i negativ retning når det skilles ut ifra det store fellesskapet.

I hele dyreverden sover dyremammaen og dyrepappaen sammen med dyrebarna sine. Når de sover sammen slik, skaper det trygghet og gir dem felles beskyttelse. De holder varmen og knytter nære bånd til hverandre. Fuglungene flyr ikke ut av rede før de er sterke nok til det. Og i Afrika sover menneskemammaen sammen med menneskebarna sine under det samme teppet. Hulter i bulter. Men, nå kan vi jo ikke sammenligne norske forhold med populasjonen i Afrika, fordi at det bare er et fattig utviklingsland. Uten en forsvarlig møbelproduksjon. Og så har de heller ikke de samme menneskelige behovene som vi har. Ser det ut for. Det eneste de trenger for å være fornøyd, det er en daglig skål med ris og en moden banan på deling.

Den norske standarden er helt annerledes. For å tilfredsstille barna våre, trengs det mer enn en skål ris. De må ha merkeklær og diverse andre tekniske hjelpemidler. Mon tro om det bare er substitutter for den inderlige varmen som de aldri fikk i redet? Og paradoksalt nok - så er de eneste dyrene som utvikler atferdsproblemer - de dyrene som vokser opp sammen med menneskene!

Tenk om vi har tatt feil hele tiden? Kanskje vi må gå over til å bygge soverom som er like store som stuer, slik at det er plass til å samle hele familien under ett tak om natten? Og hvis foreldrene plutselig skulle bli overmannet av kåthet - så er det de som skal bli kastet ut av sengen - og ikke barna! Nå, hva synes du om å gå helt til topps på kvisten? Dersom du ikke vet hva kvisten er, så er det altså et koselig lite rom på loftet med GOD UTSIKT TIL DIN NESTE.

17 BELASTNINGSFAKTORER. Fordi ungene selv alltid gjorde så iherdige forsøk på å kose og kjæle med mødrene, uansett hvor mye de ble straffet og avvist. Så mødrene fikk en del kjærlighet av de første ungene sine, selv om de ikke ville ha det. Og det var tilsynelatende nok til å begynne å forandre dem, Robin Skynner. Det er nok flere der ute som er "født 100 år for tidlig". Deriblant Robin Skynner og John Cleese. Eller er det kanskje alle vi andre som er født 100 år for seint? Eller kanskje er det psykologen som representerer det nyeste synet på forskningens område vedrørende barneoppdragelse og hva som er "til det beste for barnet"? Jeg foreslår at du leser opp igjen punkt 4 sakte, for å fatte omfanget av og i den store avstanden som hersker mellom barnevernets metoder og den alminnelige oppfatningen.

Blir du en bedre bilfører med årene? Eller verre? Eller blir du en dårligere sjåfør, bare fordi om skaffer deg en til bil? Blir mødre bedre eller dårligere mødre dersom de får flere barn? Tja, nå har jeg vel rotet meg inn på et helt annet område da, og de to forskjellige sakene kan vel ikke sammenlignes?

Når jeg bad om hjelp til "å løfte et strå fra min rygg", så blir det altså øyeblikkelig oppfattet som om jeg ikke er kompetent? Og psykologen mener det alvorlig, pkt. f): "Det er dermed min vurdering, at risikofaktorene for skjevutvikling er vel så store for Mats som for Andreas. Når jeg anfører at risikofaktorene er vel så store, går dette på at hun i tillegg for omsorgen for Mats vil ha delt omsorg for Andreas. Hennes belastningsfaktorer vil derfor fremover være større en de var når hun hadde eneomsorg for Andreas." Jøss, sier jeg bare. For et trangsynt "vurderings"-nevron han har. Hva med enslige kvinner som har tre barn da? Klarer ikke mødrene deres å dra omsorg for alle barna sine? Spør du meg, så får psykologen det til å høres ut som om vi lever i den 3dje verden, hvor mødre må gi fra seg sine yngste barn, fordi at de ikke klarer å SKAFFE MAT NOK til dem alle! Og det er et helt annet spørsmål. Noe annet blir også når "datagrunnlaget" til psykologen vitner om at det er noe i veien med meg. I tillegg så har jo psykologen nettopp lagt frem bevismateriale på at jeg har gitt Andreas en omfattende "skjevutvikling!" Se kap. 9-16. Ergo, så er jeg uegnet til å være mor for mine barn.

Så hva er da poenget med å spørre å grave mer, i pkt. e): "Jeg har ikke på noe tidspunkt sett at mor har fremført at hun vil gjøre ting annerledes i oppdragelsen av Mats, i forhold til hvorledes hun har forestått oppgavene med Andreas." Psykologen ser heller ingen sammenheng i det som han lekser av seg i den neste setningen: "Hun har senest denne sommeren også oppført seg meget dramatisk i henhold til Mats, - da hun 13. juni 1999 tilkalte barnevernvakten. Jeg kan derfor ikke se elementer som peker hen på en endring av mors omsorgsrutiner, og forvaltning av sønnene." -Men bare det var en stor forandring i henhold til mine tidligere "omsorgsrutiner!" Og der finnes ett til "element" - skjult i teksten - "som peker hen på en endring", nærmere bestemt i punkt 2: "Hun sier hun går nye veier i oppdragelsen." Holder det da, tror du?

Uansett hvor mye jeg hadde anstrengt meg for å være rettferdig for å gi mine sønner nøyaktig den samme oppdragelsen, så hadde jeg ikke klart det. Det er nemlig 10 år mellom dem, og jeg har forandret meg mye i løpet av den tiden. Det er helt normalt. Selv om psykologen påstår at det neppe kan være tilfellet. Fordi han selv ikke har merket at han har forandret seg noe særlig på 10 år. Og det samme mener han også gjelder for andre folk. Vel, jeg er ikke i tvil om at det er tilfellet for ham, for det er lett å se! Men den snarrådige psykologen har sikret seg et såkalt vitenskapelig dokument for å kunne gi meg den samme dommen. Fra mmpi-testen leser vi, se kap. 31.1: "Informanter med lignende profil lærer vanligvis lite av sine egne erfaringer, og informantene har derfor en tendens til å komme i gjentagne sosiale problemer. Prognosen for endring er vanligvis meget dårlig, og informantene er særlig tilgjengelig for endring gjennom psykoterapi. Endring vil i så tilfelle oftest komme som et resultat av meget langsiktig modning." -Jeg har ikke kommet meg til "psykoterapi" ennå, så jeg kan ikke gjøre regning med å bli full-"moden" i dette livet! Mentalt sett, så ligger jeg altså fremdeles på 5-årsstadiet... -Så der har du forklaringen på hvorfor jeg ikke har nok sans og forsamling til å ta nei for et nei.

Jeg ser i hvert fall ingen grunn til å oppdra mine barn i den tamme psykologiens ånd. Om min barneoppdragelse vil vise seg å være en suksess - ja - se det gjenstår å se. Men, dersom målet på suksess er overvektige sleder, ja da har jeg nok heller mislykkes. Det er jo også selvfølgelig den enkleste og tryggeste løsningen, men jeg planlegger altså å gi mine barn en grundig hjernevasking før de flytter ut: For, jeg jobber nemlig med det for øye å dressere dem til å overgå meg. Og til å være med på å kjempe for sannhet, likhet og rettferdighet. Og for å klare den jobben, kreves det atskillig mer, nemlig en god porsjon dannelse overfor andre mennesker og deres annerledeshet.

18 GULLKLOMPEN. Men først nå kommer jeg til det som må betegnes som selve glansnummeret i rapporten, Sverre Asmervik. Jeg runder av dette kapitlet med enda ett til strålende eksempel på psykolog Svein Magnar Hansen sin "reduserte vurderingsevne” slik; pkt. f): "Det er dermed min vurdering, at risikofaktorene for skjevutvikling er vel så store for Mats som for Andreas." Oh-yea? "Det er lite kontinuitet mellom denne beskrivelsen”, som står i skarp kontrast til hans uttalelse i punkt 1: "For øvrig er barnet fortsatt så lite, at en ennå ikke vil kunne registrere om gutten vil utvikle samme problemkompleks som sin eldre bror, - Andreas." -Halloen, is there any bell? Går det virkelig ann å være så selvmotsigende? Men, SPØR DU MEG, SÅ ER DISSE UTTALELSENE EGNET TIL Å STILLE SPØRSMÅL VED PSYKOLOGENS "PSYKISKE BALANSE, DØMMEKRAFT OG SELVINNSIKT".
Men, min kjære elskede lille "GULLKLOMP" måtte jeg likevel gi ifra meg etter press, den 01.01.2000. -Så det er for sent å gi meg "sympati" nå, DET SOM JEG VIRKELIG TRENGER OG ØNSKER MEG - DET ER EN STERK RYGG.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Sjokkert!

Absolutt ikke i det hele tatt!

Dette har jeg lest før.

Forvrengninger, tatt ut av sammenheng, fri tolkning, null respekt for forelderens surt ervervede kunnskap preger denne rapporten.
Hadde jeg lest denne i et tidsskrift uten dine annmerkninger, ville jeg som i likhet med når jeg leser mine egne rapporter. Holdt meg LANGT unna personen beskrevet, og blitt ytterst bekymret. Vanskelig når det er ens eget tilfelle beskrevet.
Da kommer en personspaltning godt med.


Folkevett, intuisjon, normal forståelse, og kommunikative evner er jo totalt fraværende.
Hvordan klarer denne fyren og hans like å stå for disse rapporter? og attpåtil forsvare de gang på gang.

Jeg har også lest andre folks rapporter, og de ligner heller ikke grisen,

men de / vi tør ikke å vise andre folk hva disse "spesialistene" skriver om oss, for det er så ille, så ydmykende og sårende.

Sverre Asmervik skriver: "Enn far (/mor) da? Virket han (/hun) mindre sikker i sin sak? Eller var han (/hun) kanskje lamslått, av beskyldninger det er nærmest umulig å forsvare seg mot?"

For bv og psykologene er det om å gjøre å skrive ned mest mulig drit på oss, slik at vi ikke tør å si noe som helst om den saken, og ergo så vinner de, fordi at de på denne effektive måten klarer å lukke kjeften på oss med sine løgner som "det er nærmest umulig å forsvare seg mot".

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Jeg orket ikke selv en gang å gjøre annet en å åpne brev, kaste et blikk på og legge det i esken med ALLE de andre. Har man ikke diagnoser på ditt og datt fra før, er man i risikosonen for å få det, i tillegg få lik regnet levealder som en stor røykende herionist med levebrød som testdukke.

Dette skal absolutt ikke ties i hjel, at du har frontet motstanden mot galskapen så ETTERTRYKKELIG og OFFENTLIG har bl. a. gitt meg mot til å sortere og lese mine papirer, bli SINT, i stedet for numment "takknemlig", og bli mere åpen, og enda mere sint (rettferdig harme er vel ordet).

At du og andre legger ut alle dokumenter får flere folk til å åpne øynene. De som ikke gjør det, vil ikke skjønne noe om så de selv ble utsatt for dette.

Jeg skal det selv og, nå har jeg fått data av data nissen, så nå venter jeg på skriver nissen.(Har fått sortert papirene i allefall, og skrevet ned nøkkel episoder)