Her kommer et innlegg jeg fant i et av landets ukepresse.

Som fosterbarn fikk hun alt hun trengte, matrielt sett. Men ingen kunne se at hun slet med følelsesmessige sår. Hun ville så gjerne hatt mer kontakt med sin biologiske familie.


Jeg føler det fremdeles smertefullt når jeg tenker tilbake på min egen barndom.

Mor hadde store problemer, og jeg ble flyttet til fosterforeldre da jeg var i tolvårsalderen. Jeg fikk det jeg trengte av mat, klær og materielle ting, men jeg fikk aldri hjelp med de følelsesmessige problemene jeg hadde.
I fosterfamilien ble det aldrig snakket om følelser. Heller ikke barnevernet så at jeg slet med noe. Jeg ble et ensomt og innesluttet barn. Det var først i voksen alder at jeg forsto sammenhengen og kunne sette ord på behovet mitt.
Jeg fikk møte mor seks ganger i året. Det var fordi hun hadde rusproblemer. Men jeg reagerer på at jeg heller ikke fikk ha kontakt med besteforeldrene mine og en tante. De har hatt et bra liv, og vi ville gjerne hatt langt mer kontakt med hverandre. De følelsesmessige sårene mine ville nok blitt leget bedre hvis jeg hadde hatt regelmessig kontakt med dem.
I dag er jeg voksen og bor for meg selv. Min biologiske familie har tatt godt imot meg som voksen, men jeg føler at vi har mistet noe verdigfullt underveis. Oppveksten kunne ha blitt bedre og min historie hadde hengt mer sammen om ikke båndene til dem hadde blitt kuttet. I dag strever vi for å lappe den tiden sammen ved å vise hverandre bilder og snakke om hva som skjedde.
Jeg går i terapi og har fått bearbeidet mye. Likevel har jeg noen sår som nok aldrig vil leges helt.

Hilsen jente på 28 år

_________________
"Sjefen" på eidskogen

Her har vi en helt vanlig historie fra et menneske som fikk hele sin barndom og all sin egenfølelse ødelagt av barnevernet. Det jeg MÅ spørre meg selv om er : hadde det ikke vært bedre om hun fikk vokse opp hos besteforeldrene eller denne tanten hun her nevner? Jeg får svaret at JO! Hun hadde fått et mye bedre liv om hun hadde fått bli i biologisk familie. Dette er et klart eksempel på at barnevenet ikke under noen omstendighet er interisert i barnas beste. Det viktigste for barnevernet er o opprettholde sine arbeidsplasser og sysselsette fosterforeldre. Jeg er av den oppfattning at fosterhjems ordningen må avskaffes snarest og de barn som trenger hjelp skal hjelpes innad i biologisk familie. Helst hos sine biologiske foreldre, men i de ytterst få tilfeller der det ikke er mulig, så må annen biologisk famile trå til. Jeg tror virkelig ikke på at det finnes mennesker der ute som ikke har noen slekt overhodet, alle kommer vi fra noen.......

Her kommer svaret som denne kvinnen fikk av ukebladet hun skrev inn til.

Å flytte barn til fosterhjem er et stort inngrep i deres liv. Meningen er å forebygge eller lege skader barnet kan være påført, slik at den unge får mulighet til å utvikle seg videre på en god måte.
Du tar opp systemet rundt fosterbarn. Hvordan de kan få den hjelpen de trenger? Små barn som kommer i fosterhjem, har en kortere historie bak seg enn større barn. Ungdom som skifter hjem og har en del erfaringer bak seg, vil i likhet med deg kunne få flere utfodringer å arbeide med. Det stiller igjen krav til opplegget rundt dem.
Når det gjelder fosterbarn og kontakt med annen biologisk familie, så er jeg enig med deg i at tilhørigheten til familien er viktig å ivareta dersom forholdene ligger tilrette for det.
I dag går du i terapi, og du har fått hjelp til å ta tak i situasjoner du er opptatt av. Noen problemer kan vi løse eller fostå, mens andre må vi opparbeide styrke til å bære. Alle gode ønsker sendes deg fra
Inger Lise
Dette svaret er i mine ører fullt av barneverns propaganda. Dette er desverre den allmene holdingen til barnevernet, og noe vi bv offre må jobbe mye med.

_________________
"Sjefen" på eidskogen