MH Skånland wrote:
Det er jeg som har slettet det, ikke f.eks Arild. Jeg skjønner det godt hvis du er lite begeistret for det, men jeg synes den var noe for preget av unødvendig påfallende sex. Kanskje jeg begynner å bli puritansk på mine gamle dager? Mest er det allikevel at jeg synes det er en avsporing; på samme måte som vi ikke har ekteskapskonflikter som tema har vi heller ikke sex.
– Uglese meg hvis du må.
Jeg synes det er maktmisbruk, og det var godt å høre at det ikke var Arild. Det er synd at han har gitt deg så utstrakte fullmakter at du kan gå inn og sensurere (slette) andres innlegg. Det kan føre til at jeg slutter å skrive her og finner andre fora. Dette er faktisk min blogg, og jeg synes det er kritikkverdig at bloggen min uten videre blir slettet. Det er jeg som bestemmer innholdet i min blogg, ikke du. Det å uten varsel slette andres åndsverk, kan sammenlignes med tyveri. Du kan faktisk slette hele produksjonen min når du måtte føle for det på samme måte som barnetraffickerne kan fatte akuttvedtak og ta barna med seg under armen, når
de måtte føle for
det.
Barnetraffickerne griper inn i intimsfæren, hvor sex er en naturlig ingrediens. Samspillet mellom mor og barn er på sett og vis like intimt som samspillet mellom mann og kvinne. Derfor brukte jeg en tenkt samspillsutredning mellom mann og kvinne som eksempel på hvordan det føles når det offentlige gjør kjærlighet mellom mor og barn til sitt anliggende. Ved å beskrive kvinnens fysionomi forsøkte jeg å illustrere hvor nedverdigende og krenkende det er for foreldre å lese tilsvarende beskrivelser, både av seg selv og ikke minst barna. Både barnas væremåte og utseende blir beskrevet i psykolograpporter. Derfor var det naturlig å inkludere en beskrivelse av psykolog Frøydis, "kvinna", i den tenkte samspillsrapporten. Det var selvfølgelig ikke meningen å krenke kvinner generelt, og det tror jeg alle med erfaring fra samspillsutredninger forstod. Det nytter ikke kun med en teoretisk tilnærming til barnetraffickerne. Det er mye vonde følelser involvert, og disse følelsene kommer til uttrykk på mange måter. Det å sette ord på hvordan det føles, er for meg en måte å gi utløp for sorgen. Det er også en måte å bearbeide opplevelsene og sette dem i det rette perspektiv.