Det å frata foreldre deres barn er en av de mest inngripende handlinger i menneskers liv. Likevel blir denne handlingen bagatellisert og oversett i Norge, selv om det til stadighet forekommer tvangsfjernelser av barn.

Det norske sosialvesen har vokst til et fryktinngytende uhyre. Under dekke av å skulle ”verne barna” har regulær kidnapping av barn fra deres foreldre blitt legitimert. Slike kidnappinger skjer fra barnehager og fra private hjem, ofte med bistand fra uniformert politi.

Allmennheten lukker øynene for den offentlige barnevernsterroren som utspiller seg i nærmiljøene. Det forutsettes at det offentlige har meget gode grunner for sine brutale tvangsinngrep mot barn og voksne. ”Alvorlig omsorgssvikt” oppgis som grunn av det offentlige når det begår overgrep mot familiene, men det finnes ingen klar definisjon av begrepet ”alvorlig omsorgssvikt”. Det er en normativ avgjørelse å frata foreldre deres barn eller pålegge dem andre tvangstiltak som tilsyn i hjemmet samt tvungen barnehageplass.

Da barnevernslovene ble utformet var det en implisitt forutsetning at loven skulle utøves av dyktige fagfolk med evne til empati, nettopp for å forhindre at loven skulle misbrukes. Slik gikk det ikke. Barnevernsloven utøves av lavutdannete personer beruset av makten som loven gir dem. De kan fritt tvinge seg inn i private hjem og sette familien under administrasjon. All makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

De lidelsene som følger i kjølvannet av barnevernsloven blir latterliggjort og oversett av makthaverne. Det skrives i læreboker at foreldre føler sorg når de blir fratatt barna. Likevel blir denne sorgen ikke tatt på alvor, for det forutsettes at hensynet til barna rettferdiggjør foreldrenes sorg. Men også barna sørger. De eneste som ikke sørger er de barnevernsansatte selv, psykologspesialistene og, ikke minst, advokatene. Uten barnevern hadde nok mange advokater stått uten oppdrag.

Barnevernsloven av 1992 har forverret situasjonen for barn og voksne, for terskelen for offentlig inngripen i familiene har blitt kraftig senket. Det påstås at rettssikkerheten til barn er avhengig av at det offentlige får rett til å gripe inn i familier som ”svikter”. I virkeligheten har barns rettssikkerhet blitt kraftig redusert da de står i fare for å bli fratatt sine foreldre og tryggheten i hjemmet dersom en forstyrret/hevngjerrig person melder inn sin store ”bekymring”.

Mange ustabile mennesker kontakter barnevernet og melder at de er ”bekymret”, sågår ”alvorlig bekymret” for barn i deres omgangskrets eller familie. Disse meldingene blir ikke skrutert på samme måte som anmeldelser til politiet blir. Barnevernsmeldingene er fulle av grove overdrivelser, usannheter og annenhåndsopplysninger uten at barneverntjenesten reagerer. Der i gården er man mer interessert i flest mulig meldinger uten hensyn til sannhetsgestalten. Bekymringsmeldinger genererer arbeidsoppgaver for de kommuneansatte barnevernerne, og de har derfor intet incentiv til å forsøke å redusere antall usanne meldinger. Tvert imot er det i barnevernernes interesse at flest mulig familier settes under lupen. Middelklassefamilier havner i økende grad i barnevernets søkelys.

Det er en fare for at de virkelig bekymringsmeldingene forsvinner i flommen av usanne og sjikanøse meldinger. Barnevernet har ikke kapasitet til å undersøke alle meldinger som innkommer, og de er altfor dårlige til å sile meldingene. Derfor blir det ofte helt normale familier uten store problemer som kommer i kontakt med barneverntjenesten. Disse familiene ønsker ofte, naturlig nok, ikke å ha kontakt med barnevernet da de jo ikke har problemer som skulle tilsi en slik kontakt. Barnevernets myndighet tvinger likevel mange av disse familiene til å akseptere ”hjelpetiltak” mot sin vilje. Under mer eller mindre dulgte trusler om at barna ellers vil bli fjernet tvinger barnevernet sine unødvendige og krenkende tiltak på forsvarsløse familier.

Barnevernets vilkårlige maktovergrep gjør tilværelsen til barn og voksne uholdbar. Familiene blir tvunget til å leve under sterkt psykologisk press - noe som fratar dem livslykken og reduserer livskvaliteten til et minimum. Frykten for hva barnevernerne kan finne på fører til angst og utrygghet. Familier som lever under barnevernets terrorregime, blir gradvis nedbrutt. Det er stressende og demoraliserende å få hjemmet invadert av barnevernets usympatiske og bøllete representanter. Stigmatiseringen som følge av barnevernets inngripen i familien gjør barna til mobbeoffer i skolen og foreldre som blir fratatt barna opplever en "sosial død".

Barnevernsbarna havner på livets skyggeside; Utstøtte og fortvilte tyr de ofte til rusmidler. Dessuten blir de veldig lett kriminalisert av bøllene i barnevernet. Enhver motstand blir slått hardt ned på. De voksne sosionom-bøllene krever absolutt lydighet. Undersøkelser viser at de misbruker sin maktoverfor tvangsinstitusjonaliserte ungdommer, men den sterkestes rett råder. Ungdommene taper mot de kyniske og slue barnevernsansatte. Altfor mange gode arbeidsplasser står på spill, og den mektige fagbevegelsen som organiserer barnevernerne, har barna i et jerngrep. De offentlige arbeidsplassene er hellige, selv om "arbeidet" er mer til skade enn til nytte. Barnevernstiltak er ikke et gode, verken for foreldre eller barn. Barnevernet nedbryter samfunnet og skaper kriminalitet. Slik får de barnevernsansatte enda mer å gjøre, og voldsspiralen tar en ny omdreining. Et totalitært samfunn blir resultatet.

Lite eller intet gjøres for å stoppe barneverngalskapen. Hva mener du kan gjøres for å stoppe barnevernets vilkårlige terror mot barnefamilier?

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)