Det er en myte at det er så mye lettere å forplante seg enn å oppfostre barn. Si det til et par som har fått barn via prøverørsmetode eller har mistet et barn i krybbedød, som følge av myndighetenes uforsvarlige råd om mageleie. Sir Bob Geldof, som ble utropt til
”Årets mamma” av et britisk magasin uttalte at selv en idiot kan oppfostre barn, og idioter gjør det - underforstått med suksess. Det er bare halvsprø psyko-babblere som har vrangforestillinger om at det er uhyre komplisert å oppdra barn.
En annen myte er at barns oppvekstvilkår sikres best ved å ta fra foreldrene retten til egne barn og overlate ansvaret til forståsegpåere ansatt i offentlig forvaltning. Det er ingen holdepunkter for å tro at dette er riktig. Dette at ”Store sjef” best kan ta alle beslutninger i livet ditt er et kommunistisk og totalitært synspunkt som har vist sin manglende suksess. Millioner av mennesker har blitt drept som følge av at maktmennesker har villet påtvinge dem sin vilje. Mennesket er skapt til å ta beslutninger på egen hånd. Verken spåkoner, psykobabblere, selvutnevnte diktatorer eller oppblåste barnevernere bør festes lit til.
Myten om verdien av barnevernets "råd og veiledning" lever i beste velgående og er en av de mest hårdnakkede mytene. Jeg gir ikke fem flate øre for ”rådene” til de inkompentente barnevernsansatte. Barnevernet er uten tillit, og de som har sitt virke der er uten evne til å inngi tillit, for med en gang de åpner munnen så røper de sin kunnskapsmangel og barnslighet.
En barnevernskonsulent er troende til å råde foreldre til å skrelle en banan før den spises eller råde foreldrene til å fjerne innpakningen før pizza’en puttes i ovnen. Sikkert dyrekjøpt erfaring, men folk flest er ikke så dumme som barnevernerne skal ha det til. Det er faktisk barnevernerne som selv kan trenge litt kursing, både i alminnelig folkeskikk, norsk på grunnskolenivå og elementære regneferdigheter.
Mange barnevernstilhengere skriver at de ikke kjenner noen som har opplevd å bli trakassert av barnevernet. Dette er fordi de underkjenner barnevernofrenes beretninger om trakassering og overgrep. Barnevernstilhengerne ville ikke vedkjenne seg et barnevernsvergrep om de så grep barnevernet in flagranti, det vil si, på fersk gjerning. Barnevernsympatisørene vil simpelthen ikke forholde seg til at barnevernet trakasserer, forulemper, plager og ødelegger familier. Derfor lukker de øynene hardt igjen mens de holder hendene for ørene og breker, lik sauene i
Animal Farm, for å overdøve motstanden. En annen taktikk er å gå til personangrep.
Det er en myte at barnevernets inngripende tiltak skaper trygghet for familiene. Barnevernets inngripen skaper utrygghet, ikke trygghet. Det er ikke trygghet å vite at en barnevernsslamp kan komme hjem til deg og kidnappe barna dine når som helst han får innfallet, gjerne etter å ha røkt litt hasj. Eller en frisinnet barnevernspedagog som etter en vill weekend med mye løssluppen sex med fremmede karer, kommer i emosjonell ubalanse og lar det gå ut over familien hun er satt til å ”undersøke”. Eller den slitne og halvstuderte psykologfruen med en utro ektemann og et altfor stort antall unger tar sin opparbeidede aggresjon ut på den unge moren hun har fått i oppgave å utrede.
Barnevernets tilhengere sprer myten om at barnevernet kun griper inn i ekstreme tilfeller. Barnevernet blander seg utidig og urettmessig inn i helt ordinære familier uten spesielle problemer andre enn den uønskede og påtvungne barnevernskontakten. Derfor er det prosentvis få tvangsfjernelser, nettopp fordi barnevernet er så opptatt med å kikke vanlige familier i kortene. Det absolutte antall tvangsfjernede barn er imidlertid høyt. Barnevernet presser barnefamiliene inn i destruktive hjelpetiltak som lik en tikkende bombe fører familien frem til den ultimate katastrofen, nemlig tvangsfjernelse av barna.
Det er også en myte at det som er til fordel for foreldrene automatisk er til skade for barnet. Dette er en slik innarbeidet myte at barnevernsympatisørene vil gjenta den til det kjedsommelige. Det sies at foreldre som ikke vil ”samarbeide” med barnevernet kun tenker på seg selv og glemmer barnet interesser, akkurat som om barnet har interesse av at det går dårlig med mor eller far. Det er i barnevernernes interesse at det går dårlig med mamma’en eller pappa’en til barnet, for da kan barnevernerne tilrane seg barnet og plassere det hos sine egne slektninger som trenger barnet som inntektskilde. Slik blir barn omgjort til ”nødvendige hjelpetiltak” for grådige fosterforeldre, som er gått lei av gårdsdrift eller ønsker å spe på den magre politilønnen. Barn selges som en salgsvare av barnevernere som fungerer som menneskehandlere.
Familier som har mistet sine barn, enten ved for tidlig død eller andre årsaker, vet at dette forårsaker stor sorg. Det er fryktelig å miste et barn, og det skulle ikke være mulig å frata foreldre barna deres, kun i helt spesielle alvorlige tilfeller. Barnevernslovene legitimerer tvangsfjernelse av barn på grunnlag av lavutdannete barneverneres ”utvidete skjønn”. Dette har barnevernerne fått igjennom på tvers av råd fra juridisk hold. Det er skapt et lovverk som fratar samtlige barnefamilier deres grunnleggende rettigheter, og dette fremstilles feilaktig som et stort fremskritt for barna. Årsaken til at foreldre flest ikke reagerer er sannsynligvis at de ikke er klar over hvor dårlig rettssikkerhet de har. Mange velger å tro at barnevernet umulig kan være så ille som det faktisk er. Før de selv sitter i rottefella, og da er det ofte for sent. Familien blir utsatt for samfunnets kollektive forakt, barna mobbes og foreldrene sykmeldes.
Det er en myte at vi har full ytringsfrihet her i Norge. Ytringsfriheten skal forbeholdes mennesker med politisk korrekte barnevernvennlige synspunkter. Andre synspunkter blir møtt med raseri og krav om at de ulydige snarest må overlates til barnevernet og den ulykkelig skjebne som forventes å møte dem der. I fullt alvor foreslår barnevernsympatisører at barnevernskritikere skal fratas sine barn som straff.
Norge er på mange måter en røverstat. Det oppdager flere og flere foreldre som kommer i kontakt med barnevernet mot sin vilje og ikke klarer å slippe fri. I Norge anno 2006 tilsvarer det å havne i barnevernets klør å bli solgt som slave på slavemarked i vikingtiden.