En familietragedie er sjelden komplett før det såkalte "barnevernet" er involvert. Først da er familietragedien virkelig komplett med alle ingrediensene på plass; Hustruen er drept, ektemannen er pågrepet av politiet og barnet er selvfølgelig tatt av "barnevernet".
Politiet opplyser at parets halvannet år gamle sønn lå og sov i leiligheten der den drepte kvinnen ble funnet. Han er tatt hånd om av barnevernet og skal ha det bra.
"Barnet har det bra" står det gjerne etter opplysningen om at barnet er tatt av "barnevernet". Det taes som en selvfølge at det er utelukkende til barnets beste å bli tatt av fremmede "omsorgspersoner" og fratatt kontakt med sine nærmeste. Barn merker nemlig ikke forskjell på om det er Mamma eller Pappa eller "Vigfrid" eller "Adolf" som har omsorgen for det. Barn er primitive skapninger som ikke vet forskjell på hverken "mor", "far", "Vigrid" eller "Adolf".
Denne nedvurderingen av barnas følelsesliv er spesielt utbredt blant våre moderne spåkoner, psykologene.
Barnas reaksjoner blir alltid tilskrevet forholdene i hjemmet, det vil si, det hjemmet de ikke lenger har. Det er nærmest utenkelig at barn kan reagere negativt på å bli tvangsplassert blant "Vigrid" og "Adolf". Disse to menneskene har nemlig gjennomgått "barnevernets" Pride-kurs og er dermed nærmest overkvalifiserte i rollen som omsorgspersoner for henholdsvis "jenta" og "gutten".
Barn som blir overtatt av "barnevernet" har aldri navn. De refereres utelukkende til som "jenta" og "gutten" mens deres foreldre blir omtalt "mor" og "far". Saksbehandlerne i "barnevernet" blir selvfølgelig omtalt på respektfull måte med fullt navn og tittel, ikke som "kvinna" eller "mannen". Også advokatene, som gjerne blir involvert i slike saker, omtales med dyp respekt der hvor "mor" og "far" mister sin identitet og blir navneløse, sakesløse og rettsløse subjekter.
Ingen tragedie er komplett uten "barnevernets" innblanding. "Barnevernet" er som hyenen i Afrika; de tiltrekkes av blod og elendighet og livnærer seg av andres ulykke. Lik gribber kretser "barnevernets" saksbehandlere rundt familier som opplever splittelse og uenighet. Målet er det uskyldige barnet, som rives vekk fra foreldrene under røykteppet "barnets beste".
Alt kan gjøres mot foreldre og barn dersom man kan påberope seg "barnets beste". Her har "barnevernet" uendelig vide fullmakter. Det eneste som mangler er at "barnevernet" får fullmakter til å drepe barnets foreldre. Slik kan "barnevernet" lettere få overta omsorgen for barna. Overtagelse av omsorgen, som det prosaisk heter, er "barnevernernes" mål i enhver såkalt "barnevernssak". "Barnevernssak" betyr at "barnevernet " har rett til å bruke tvang mot foreldrene til barnet som er foranledningen til "barnevernssaken". Tvangen mot foreldrene har i realiteten ingen begrensninger. Foreldrene kan tvinges til de mest nedverdigende handlinger av saksbehandlerne i "barnevernet". Dette vet saksbehandlerne meget godt, og de nyter den absolutte makten til å påtvinge foreldrene krenkende og unødige overgrep. Jo mer krenkende overgrepet oppleves av foreldrene, jo mer nødvendig anses det av "barnevernet".
Krenkelsen "barnevernet" påfører familien blir bare overgått av ektemannen som dreper sin kone.
Hvorfor må vi ha et "barnevern" som konfiskerer barna straks en av foreldrene faller fra? I tidligere tider fantes besteforeldre og andre slektninger, men de får sjelden slippe til når "barnevernet" gjør krav på barnet. "Barnevernet" gjør tragedien komplett med sin unødvendige inngripen. Uten "barnevernets" medvirkning kunne kanskje barnet ha funnet et nytt hjem hos sine slektninger, men istedet blir det gitt til "Vigfrid" og "Adolf" som kompenseres rikelig av den norske stat.