(Tror ikke jeg har lagt denne inn på forumet tidligere. Søketjenesten oppførte seg underlig, så jeg fant det ikke ut. Formateringen er gjort 90% automatisk, gjennom et script. Håper det ikke gir uønskede overraskelser.)
"Barnevernet må tidligere inn!"Det er en trend i Norge at barnevernet må ta barn på et tidligere tidspunkt. Det begrunnes med at foreldrene ikke skal få ødelegge barna. “Skjevutvikling” er nytalen. Om foreldre ikke er “si og så”, så utvikler barna seg feil, hevder ekspertene uten reelle bevis. Derfor øker antall tidlige omsorgsovertakelser. Inkludert ammende babyer som blir tatt fra mor og far.Et par som fikk tilbake babyen etter 17 dager, oppdaget at barnet hadde gått ned en halv kg. Det er gambling med liv og helse.
For å liksom fagliggjøre og legitimere tidlige inngrep sammenligner barnevernet to grupper som ikke er sammenlignbare. Tankefeilen er svært farlig for familiene.
- Gruppen ungdom med mye genetiske tilbøyeligheter til problematisk adferd, som er tatt av barnevernet.
- Små barn med mindre genetiske tilbøyeligheter for problematisk adferd, som er tatt av barnevernet.
Siden gruppe to har bedre prognoser, konkluderer barnevernet med at de må gripe inn tidlig. De tror nemlig ikke på moderne forskning om gener. (I beste fall møter man rasjonalisering rundt epigenetikk.)
Den tredje gruppen er barn som ikke blir tatt fra sine foreldre, men som har samme vilkår som gruppene over. Disse barna går det bedre med.
Dermed kan man straks avfeie omtrent hele problematikken i gruppe en og to. For både gruppe 1 og 2 er tatt ut av sin kontekst, som er familien. I familien klarer disse barna seg best, på gruppenivå.
Viktige spørsmålene er:
- Hvorfor skjønner ikke barnevernet dette, og driver desinformasjon overfor politikere, media, fagforbund og utland?
- Hvordan kan vi vite at gruppe en og to har forskjellig grad av “problemgener”?
Troen på sosial arv kontra moderne forskningMange får assosiasjoner til 1800-tallets biologisme eller til nazi-Tyskland når man snakker om gener. Ikke minst sosialister. Men biologisme og signifikant forskning på arv og miljø er vidt forskjellige saker! Det ene er kvasivitenskap eller ideologi. Det andre er vitenskap.
Moderne forskning viser at sosial arv er en illusjon. Joda, man arver dialekt fra venner og holdninger fra foreldre. Karakteren, lykkenivået og psykisk helse er imidlertid påstått 80% genetisk arv, i følge et norsk tvillingstudium.
Forsker Ragnhild Bang Nes ved Folkehelseinstituttet har forsket på årsaker til stabilitet og endring i livskvalitet. Hun arbeider blant annet med tvilling- og familiestudier, som har konkludert med at arv spiller en betydelig rolle for hvor lykkelig man er gjennom livet.
Forskning.no har tidligere skrevet omNes’ avhandling.
Nes sier at det er mulig at de nye resultatene fra Tyskland ikke er fullt forenelige med resultatene fra hennes egen forskning.
http://forskning.no/filosofiske-fag-samfunnsokonomi-psykologi-sosiale-relasjoner-sosiologi-statsvitenskap-velferdsstatEtter Nes’ avhandling er det altså kommet nye resultater. Kort sagt: Vi vet ikke nøyaktige tall - om gener betyr 70% eller mer for lykke, psykisk helse og å lykkes i livet. Vi vet nok til å konkludere med at sosial arv (av foreldres “rang”) er en illusjon for det store flertallet. Til det er det for mange sterkt genetisk arvelige faktorer. I tillegg tilbringer nordiske barn en stor tid i barnehage, skole og skolefritidsordninger. Noe av bakgrunnen for disse er nok også å skape likhet i sosial arv. Heller ikke politikerne har her i Norden forstått dette med gener. Politikerne ser på seg som de som lager “rett” miljø (sosial arv) for at barna skal bli “normale” voksne.
Vi vet også at verken arv eller miljø determinerer utvikling og adferd i stor grad. Dermed faller mye av barnevernets kvasivitenskapelige grunnlag for barns skjevutvikling. Foreldre og familiemiljøet determinerer ikke barna, og skal ikke ha skylden for verken gener, skole, venner, barn og unges personlige valg, kjærlighetssorg, tenåringsopprør, treårstrass, naboer, voldtekter, etc. Eller for maktbruk og foreldresavn under barnevernet (Se Ida-saken, Norges største reportasje). Eventuelt for ulykligheten i feil valg av partner senere i livet.
Livet er i svært liten grad en determinert ulykke eller vellykkethet basert på foreldrenes påvirkning i barndommen. Selvsagt teller alle gode krefter! Selvsagt skal vi gi barna gode normer og god oppvekst. I den grad man lykkes i konkurranse med den offentlige norske skole, venner og naboer.
Med moderne forskning som bakgrunn kan vi vite at i en stor gruppe med tenåringer med adferdsproblemer, så spiller det genetiske en stor rolle på gruppenivå.
Hos små barn uten tydelige problemer, så er det logisk sett ikke like mye “problemgener”. Da er man nærmere en “normalgruppe”. Men disse små er barnevernets målgruppe basert på en ideologi og illusjon om at foreldre skaper skjevutviklingen man så hos eldre barn med store adferdsproblemer.
Verre er at barnevernet også skylder adferden barnevernet provoserer frem, på foreldrene. (Nevnt er “Ida-saken”)
Barnevernets ideologi er basert på miljøet. Man får aldri spørsmål om hvordan slektningene klarte seg mht ADHD-symptomer, osv. Barnets kontekst isoleres primært til foreldrene væremåte. Fordi det biologiske teller ikke inn, kun det sosiale.
Det er imidlertid verre enn som så: Barnevernet stiller lite spørsmål til skolen, naboer, osv. Det handler i praksis om barnets adferd og hvordan barnevernet bedømmer foreldrene.
I teorien har barnevernet et bredere forhold til miljøfaktorer.
http://tidligintervensjon.no/Risiko-og-beskyttelsesfaktorer/Veileder/Risiko--og-beskyttlesesfaktorer/ De kan til og med nevne dette med gener (lenken over) som
“Medfødt robusthet og kapasitet”. Det stopper imidlertid der. Det finnes ingen vurdering av “medfødt robusthet og kapasitet” i praktisk barnevern. I de 27 år jeg har skrevet offentlig om barnevern, har jeg aldri møtt en slik tanke i praksis. Jeg har snakket med eller diskutert med minst et par dusin barnevernsarbeidere. INGEN har forholdt seg til den genetiske arv på over 70%, mht styrke og svakhet.
Når barna er helt små forholder barnevernet seg til slikt som blikkontakt og foreldres adferd. Ut fra dette forsøker de vurdere små barns fremtidig skjevutvikling.
Barnevernet viser til gruppe 1, og sier at fordi vi kom sent inn i bildet har disse skjevutviklet seg. For når de tar små barn uten problemer, så får jo de bedre prognoser enn disse utagerende tenåringene.
Politikerne biter på denne miljøbasert tenkningen, og unnlater å sammenligne med barn som fikk være hjemme. Hvilket det finnes god forskning på (2011):
RESULTATER
Resultaterne ligger på linje med andre internationale effektstudier og peger på, at tidligere anbragte børn kommer ud af anbringelsen med negative konsekvenser – omend af begrænset størrelse – både hvad angår marginalisering, helbred og kriminalitet.
http://www.sfi.dk/resum%C3%A9_tidligere_anbragte_som_unge_voksne-10248.aspx Lenken under viser at barnevernsbarn hadde 3 ganger dårligere prognoser enn f.eks barn i rusfamilier (2002).
http://statensnet.dk/pligtarkiv/fremvis.pl?vaerkid=23614&reprid=0&filid=0&iarkiv=1 Det er altså bevist med også nordisk forskning at det er bedre å være hjemme enn å bli tatt.
Siden barnevernet i hovedsak ikke har metoder til å hverken forandre foreldre eller barn, så vil konklusjonene deres bli at barn må fjernes fra foreldrene. Tiltakene hjelper jo ikke.
Også når det gjelder egne metoder unnlater barnevernet og politikerne å se på resultater. Alle dårlige resultater skyldes på foreldrene. Eller som i Ida-saken, på barnet/undommen.
Barnevernets gruppesammenligning - sammenligningen mellom gruppe 1 og 2 - er media, fagbevegelse og politikere spredere av. Resultatet er at man får en farlig utvikling med stadig flere barn som havner i barnevernets vold.