Det er nå det begynner!

På begynnelsen av 2000-tallet kjørte det såkalte barnevernet og deres støttespillere over barnevernskritikerne og utryddet dem nesten. FrP ble lurt, og la ned kampen (ridde to hester for ikke å miste velgere). Akademikerne og politikerne beit på propagandaen.

Så kom FOLKET på banen med GFSR, Rune Fardal, Nina Hauge (BarnasRett), undertegnede og en mengde som bør "settes navn på", huskes og æres. Marianne Skånland la aldri ned kampen, når FrP gjorde det.

I 2005/2006 kom Forumet Redd Våre Barn, og vant krigene mot myndighetene.

Så kom kampen til Facebook.

Pluttselig vokste man fra en "håndfull" aktivister til tusenvis.

Når vi ble 34000 på https://www.causes.com/ikkebarnet, så stilnet mye av myndighetenes direkteangrep. Da var vi blitt for mange.

Det går en grense på noen titusen over det, hvor vi blir en politisk kraft, direkte. Ca 2% av stemmene er nok til å velte et valg for blokkene. Litt mer for å slenge ut småparti fra Stortinget.

DA har vi oppnåelige aksjonsformer som svir.

Bare det å bli flere tusen, får fram talenter til ledere, aksjoner, ideer som ikke kan unngås å bli lagt merke til.

Det er faktisk nå det begynner!

Det er folkeopprøret som påvirket fagfolk til å komme med sin barnevernskritiske "bekymringsmelding" til politikerne. For første gang på flere tiår var ikke barnevern en skrytesak for politikerne.

Tro meg! Det er nå det begynner!

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Det er godt å høre at du er optimist. Det smitter, og jeg tror også at problemene i barnevernet nå har blitt så synlige at de ikke lenger lar seg bortforklare, selv om fornektelsen i etaten selv er nærmest total.

Barnevernsmyndighetenes argumenter har blitt til mantra som gjentas og gjentas. Forskningsrapporter uten relevant innhold forsøkes fremlagt som bevis for at folk liker barnevernet. Er det en selvsikker barnevernsetat vi ser, eller ser vi en dinosaur som begynner å vakle?

Berlinmuren falt nokså fort. Få år før det skjedde var vi noen ungdommer som besøkte Riksdagen mens vi ble beglodd av østtyske grensevakter i sine vakttårn like ved. Riksdagen var restaurert og innredet med tanke på at Tyskland skulle samles, med plass til alle representantene fra Øst og Vest, noe som midt på åttitallet virket fullstendig urealistisk og nesten latterlig.

Men før det var gått 3-4 år, hadde det umulige skjedd.

Dagens barnevern sliter med kompetansen, med resultatene, med kommunikasjonsevnen, med ryktet, med tilliten, med sitt eget fag. Barnevernet har makt, men lite substans som legitimerer den. Vil murene også her falle før vi aner det?

Vil vi snart våkne opp til et system som er samarbeidsorientert og familiefokusert, og ikke konfliktbasert? Et system som tar utgangspunkt i realiteter og ikke teorier og spekulasjoner?

I et demokrati har vi lov å kjempe for endringer. Heldigvis er historien full av eksempler på at endringer kan komme fort og uforutsett.

Men alltid som et resultat av at mennesker vil noe.

La oss beholde håpet, for uten håp vil ikke noe skje.

Det største problemet er at det er så alt for mange som ikke forstår at barnevernet mangler kompetanse. De tror at det gjøres gode og grundige vurderinger og at det avdekkes grusomme ting dersom en innsendt bekymringsmelding fører til at barna blir tatt fra foreldrene.

Derfor tror jeg det er riktig og viktig å stå på videre og fortelle om de "grusomme tingene" vi har gjort mot våre barn slik som f.eks å mate en halvannet år gammel unge med brødbiter. kan jo skjønne at når man gjør slike grusomheter mot et barn så har man ikke god nok omsorgskompetanse. Det spiller ingen rolle om dette er et unntak fra dagliglivets rutiner.

Så hvem trenger å kjenne til virkeligheten?

Vi må ut til de gruppene hvor det fortsatt er tillitt til barnevernets kompetanse og fortelle.