Det foregår en helt utrolig debatt i tk.no og her er det ene innlegget som er lagt inn:

Til trod: Når du sier du har vært i kontakt med over 2000 barn. Er dette noe du er stolt over? Hvis det er tilfelle undres jeg: Er dette ett utslag av uvitenhet eller er det ett utslag av narsissistiske trekk?

En massiv internasjonal forsakning viser at å adskille ett barn fra foreldre kan gi ALVORLIGE PSYKISKE FORSTYRRELSER. Dette er en av de mest stressende opplevelser i ett barns liv. Det har blitt bekreftet gjennom solid dokumentasjon og med internasjonal anerkjennelse at adskillelse er noe av det mest skadelige man kan utsette ett barn for.Det er funnet klare årsakssammenhenger mellom bl.a. ADSKILLELSE og det å utvikle :SCHIZOFRENI,DEPRESJON,POSTTRAUMATISK STRESS-SYNDROM, BIPOLAR LIDELSE(MANISK-DEPRESSIV)

Synes du virkelig at det å være med på å påføre barn slike lidelser er noe å være stolt over?

Menthal Health Today refererer til ett forskningsresultat framlagt av O,Agid,B.Shapira m.fl. i 1999. Her gjorde forskerne klare funn på at de som hadde blitt ADSKILDT hadde :LAVE INNTEKTER,VAR OFTERE SKILT,STØRRE TENDENS TIL RØYKING,og hadde FLERE FYSISKE LIDELSER enn de som var med i kontrollgruppen og som ikke hadde opplevd adskillelse. Denne forskningsrapporten er meget solid.

I 2001 ble en annen undersøkelse fremlagt i Tyskland av forskerne Svend Barnow, Michael Lucht og Harald J. Freyberger: Influence of Phunishment, Emotional Rejection, Child Abuse, and Broken Home on Aggression in Adolescence :An Examination of Aggressive Adolescents in Germany. Her slåes det fast at :HARD AVSTRAFFING OG FØLELSESMESSIG AVVISNING FRA FORELDRENE likestilles med ADSKILLELSE.

Det kan da umulig være slik at barnevernet mener det er en god ide å påføre barn den samme skaden som fysisk /psykisk avstraffing gir?

Flere forskere har i mange år beskrevet skadevirkningene adskillelse fra foreldre har på barn.

John Bowlby utga en undersøkelse for WHO i 1951 som viste at adskillelse førte til psykiske forstyrrelser hos barn. Denne undersøkelsen var begynnelsen til at barn kunne ta med seg foreldre på sykehuset, nettopp fordi at adskillelse er så skadelig. I Norge var det Anne Marie Auestad m.fl. gjennom boken" Når barn må på sykehus"som sørget for at den skadelige adskillelsen tok slutt. I forordet til boka sier daværende helsedirektøt Karl Evang at:"Vi kan selvsagt unnskylde oss med at vi tidligere ikke visste nok om dette,at Barn i våre fødestuer,vanlige sykehus, i spedbarnshjem, i institusjoner for psykisk utviklingshemmede barn, osv. Idag har vi ikke rett til lenger å skyte oss inn under en slik unnskyldning" Karl Evang avslutter med å si at boka har ett budskap til ALLE som har med barn å gjøre,ikke bare institusjonene som er nevnt.

Hvilken UNNSKYLDNING har vi i dag å skyte oss inn under?
"Vanlige idioter" som meg selv ikke forstår hva som er grunnen til at disse forskningsresultatene blir oversett av"fagmiljøet" :Er det vanskwelig å innrømme at overgrep har forekommet/fortsatt forekommer? eller Er det pga økonomiske konsekvenser at dette fremdeles foregår? Ingen tvil i at dette er en MILLIONINDUSTRI i form av bevilninger til barnevernstjenesten,ulike institusjoner og ikke minst fosterhjemmene. Dette er den norske stats parallell til trafficking!

I en delrapport som kom inn til EU kommisjonen i 2001 fra Menthal Health Europe,Brussel, om barn og ungdom: Children,Adolescents and Young People up to 24 years in educational and other settings, i prosjektet:Menthal Health Promotion and Prevention Strategies of Coping with Anxiety,Depression and Stress Related Dissorders in Europe beskrives det at depresjon er en av de vanligste psykiske sykdommer som inntrer oftest gjennom livet.Og den berører 340 millioner mennesker.Rapporten understreker at både MISBRUK av barn og ungdom og ADSKILLELSE fra foreldre er forbundet med senere risiko for depressjon.

Er dette noe å være stolt over?
Å barn de samme skader som misbruk?

I en annen undersøkelse fra 2001 viste Glasser, Campbell m.fler til at det å ha vært offer for seksuelle overgrep var en meget sterk faktor til selv å bli overgriper. Den viste også at en annen sterk faktor for å bli overgriper er nettopp tap/adskillelse fra foreldre.

Dette må være ett tankekors med hensyn til de store utfordringene til å bekjempe alle slags overgrep som forekommer i dagens samfunn.

Det som i dag foregår i barne"vernet" er slett ingen stolthet. Tvert imot er dette en stor SKAMPLETT i norsk historie!






Besvar innlegg Forum Index -> Delta i debatten Gå til side: Forrige 1, 2, 3 ... 14, 15, 16

Hurtigsvar