Jeg vil slå et slag for "nabokjærringa", bestemora og alle andre voksne som på ulike vis møter barna våre som medmennesker.
Jeg tror alle behøver et asyl i blant. Det kan holde med litt servering og noen hyggelige ord. Både jeg og barna mine har hatt et slikt behov, og jeg har selv hatt gleden av å gi slikt "asyl" til andre. Jeg mener dette er helt naturlig og veldig viktig. Desverre er det mange som ikke opplever denne muligheten. La oss åpne dørene, slipp barna våre løs og slipp de andre inn.
Dette er barnevern i praksis, men det synes selvfølgelig ikke i bruttonasjonalproduktet.

Jeg har selv vert denne "nyskjerrige" nabokjerringa, det var i forbindelse med at det var så mye mobbing på bussholdeplassen til skolebussen. Jeg bor rett ved siden av og ser og ikke mindst hører allt som skjer der. Og jeg må si det var utrolig vanskelig å overse og overhøre den lille gutten som dag etter dag gråt sine modige tårer på grunn av en gutt som i tillegg til å være dobbelt så stor var også en pøbel av dimensjoner. Dette klarte ikke jeg å la være, så jeg tok denne store gutten fatt, og jeg trøstet den lille. Jeg kontaktet skolen omtrent hver dag, da jeg med egne øyne så at flere lærere bare kjørte rett forbi uten å gripe inn, og jeg kontaktet den store guttens foreldre da jeg opplevde at skolen ikke tok problemet på alvor. Det endte med at jeg fikk en omgang juling av den store guttens far og beskjed om å la hans sønn få lov til å holde på. Gutter er gutter var hans motto. Men jeg syntes så utrolig synn på denne lille stakkaren så jeg klarte ikke å gi slipp på dette. Jeg skrev et innlegg i lokalavisen om saken og da ble det reaksjon ifra skolen. Det er i dag helt fredelig ved denne bussholdeplassen.

_________________
"Sjefen" på eidskogen

Selv er jeg av den overbevisning at grunnen til at jeg lever et godt liv i dag er alle mine gode hjelpere. Så store problemer som jeg hadde i forholdet til verden og så vanskelig jeg hadde for å sette ord på det, kom jeg helt til Oslo sentrum (og enda litt lenger). Men det fantes så mange gode mennesker der ute. Jeg har så mange mennesker å takke for store og små lysglimt - at de så meg....
Litt etter litt ble jeg voksen nok til å slippe foreldrene mine inn i livet mitt igjen (mamma hadde nok vært der hele tiden -pappa fikk litt panikk). Det var jo slett ikke deres skyld, men i den grad "hjelpeapparatet" fokuserte på annet enn mine atferdsproblemer, var det de som fikk lide.
Vi kan alle gjøre noe for andre, det skal ikke så mye til, men summen kan utgjøre et helt liv.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Hadde ikke dette tema vært her hadde jeg laga det selv

Vær et medmenneske for barna, så ser man at man kan få et lite løvetannbarn, trengs kun en kopp kakao når barnet går forbi, eller inviter barnet inn på bakekveld eller noe slikt. Det er vist at barn som har en voksenperson utenom familien som tar seg av og ser barnet, de klarer seg ofte helt fint selv om de har det ille hjemme eller på skolen.

Bare ved å være et medmenneske, driver man personlig barnevern

Søstra mi brukte å true med å flytte til nabokjærringa, men hun nøydde seg med å spørre etter en brødskalk når hun var der. Slik fikk hun trøsten hun trengte og tuslet hjem igjen.

Selv opplevde jeg å bli tatt inn rett fra gata hos min kjærestes familie, de ga meg omsorg og et helt nytt perspektiv på livet i en situasjon der min egen familie gikk i oppløsning og jeg selv hadde bestemt meg for å bryte med dem.
Etter en tid kunne jeg nærme meg min egen familie igjen og gjenopprette det gode forholdet. Uten den hjelpen jeg fikk av min "svigerfamilie" hadde dette vært mye vanskeligere, og jeg hadde kanskje aldri kommet videre.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Siden Sørlandsjente hevder at alt hun hun har skrevet her er det motsatte av hva hun mener, så skylder jeg henne å legge til at svigerfamilien min aldri tenkte på at det de gjorde var å hjelpe meg.

De håpet at jeg skulle redde deres egen sønn, noe jeg ikke klarte - jeg hadde nok med meg selv. Jeg møtte respekt og åpenhet og full frihet innenfor de regler som gjaldt for husholdet, jeg møtte tilgivelse og kjærlighet, men det viktigste var at jeg fikk et nytt perspektiv på hva jeg selv gjorde mot min egen familie.

Min påstand er at de fleste som klarer å unngå hjelpeapparatet før eller siden gjør denne erfaringen og via dette får lyst og mot til å finne sin egen måte å leve på.

_________________
Don't hate the media, become the media!