25. mars 2006


Ved å gi hjelp så datter og mor kan holde sammen

Overskriften er et svar på denne debatt-seksjonens tittel: "Hvordan hjelpe barn i nød".

I artikkelen nedenfor har vi en ganske typisk barnevernshistorie. Moren blir syk, faren er død. Barnevernet burde satt inn langvarig husmor/husmorvikar i hjemmet – det koster faktisk langt mindre enn institusjonsplass og alt oppstyret de har fått i stand, og langt langt mindre enn de omkostninger pikens kriminalitet har påført samfunnet.

Isteden skysser de henne av gårde til fosterhjem. Hun lengter naturligvis hjem til moren, blir urolig, og så begynner det vanlige helvetet med flyttinger. Til slutt havner hun på institusjon, og der blir hun narkoman og leder også andre ut i ytterligere ulykke.

Og: På tross av all elendigheten som det her ikke kan herske tvil om at det er barnevernet som har fått i stand, så har både barnevernet og samfunnet fortsatt en klippefast tro på at fosterhjem og institusjoner er fortreffelige tiltak? Og avisenes journalister, som skriver om sånne historier gjentagne ganger, forstår heller intet? Det er egentlig ganske utrolig hvor ideologisk blind man må være når sånne historier gjentar seg og gjentar seg uten at folk begynner å bruke hodet til å tenke med, og uten at de bruker det de måtte ha av sunne følelser til å forstå hvor fryktelig det er å bli adskilt fra sine foreldre og at man derfor skal ha aktelse for familiekjærligheten og aldri krenke den.

Drapstruet fikk 11.000 kr av anonym giver
http://www.agderposten.no/apps/pbcs.dll ... /103250063
21-åringen fryktet for sitt eget liv hvis hun ikke betalte narko-gjelden på 9.000 kroner. Historien om den 21 år gamle kvinnen starter med historien om den 11 år gamle jenta som måtte sendes i fosterhjem fordi moren fikk en alvorlig hjernesykdom, Huntingtons corea, og ble pleietrengende på livstid. – Jeg ville ikke være der. Jeg ville være hjemme hos mamma, men hun var for syk til å ta seg av meg, minnes hun i dag. Gradvis forandret 11-åringen seg fra å være en blid og hyggelig jente til å bli en "versting" som ingen kunne hanskes med. Etter hvert måtte det private barnevernet i Aust-Agder ta over omsorgen, men heller ikke der ble det noe bedre. – Jeg ble sendt fra den ene fosterfamilien til den neste. Etter at jeg hadde vært i tre fosterfamilier, dro jeg til Spania, forteller hun. Det var på den private ungdomsinstitusjonen i Aust-Agder hun for første gang kom i kontakt med ulike narkotiske stoffer. I Spania begynte jeg også å misbruke kokain. På flyplassen i Norge ventet barnevernet. Etter tre – fire måneder på avrusning i Arendal, var hun tilbake på den private ungdomsinstitusjonen. – Jeg kom tilbake som en erfaren "dronning" på alt som luktet av rus og narkotika. Vi var tre jenter over 16 år som stjal institusjonens biler og herjet helt vilt, minnes hun. (Agderposten 25.03.06)

*

Marianne Haslev Skånland

**