Anne Brit Raaen wrote:
Problemet er hvem som skal definere og tallfeste - hvordan skal for eksempel et barn som har levd med BV terror og så godt som ikke opplevd noe annet, kunne sammenlikne det vonde med det gode?
For å vite hva det vil si å være ulykkelig må en vite hva det vil si å være lykkelig. Dette er mye vanskeligere å definere enn spørsmålet om en har 50 eller 50 000 kroner.
Akkurat som det er lettere å måle antall parkeringsplasser enn størrelsen på trivselen med en park i stedet.
Et barn som har levd med BV-terror, vet hva de lengter etter. De lengter etter å komme hjem. De blir frarøvet omgang med sine nærmeste, noe som gir varige spor. De vil oppdage løgnene de er blitt servert. De vil oppdage hvordan familien kjempet for dem.
Lykkelig v.s. ulykkelig det er en subjektiv følelse.
Det at en får kompensasjon for ubehaget en er blitt utsatt for i regi av stat/Kommune, her være seg barnevernet finner jeg ikke urimelig.
Det å måle trivsel er også en subjektiv vurdering.
Vil bv.offer føle seg bedre uten erstattning fra det offentlige?
Vil bv.offer føle seg bedre med erstattning fra det offentlige, der det også blir signalisert ut, at det faktisk var urett det som ble gjort mot dem?
Enten en liker det eller ikke, så er det slik at vi verdisetter i pengeenhet.