For øvrig skrives det en del om flyktninger som besøker hjemlandet etter at de har fått opphold i Norge. Innvandringsministeren vil at skoler og andre skal tipse UDI om familier som reiser på ferietur til sitt opprinnelige hjemland.
Knut Arild Hareide fra Kristelig Folkeparti protesterer mot dette og vil ikke ha et angiversamfunn:
- Angiveri er ikke greit
https://www.p4.no/nyheter/--angiveri-er ... el/706878/Jo, da, Knut Arild Hareide. Angiveri er helt greit i Norge. Barnevernet baserer sin virksomhet nettopp på angiveri fra skoler og naboer. Og ansatte ved kristelige skoler er minst like hungrige på å tipse barnevernet og bli fosterforeldre for barn fra umoralske hjem, som verdslige sjeler som ikke proklamerer Jesus.
"Bekymret" eller "bekymringsmelding" er det mest skrekkinngytende ordet foreldre kan høre fra barnehage eller skole nå til dags. Det er umulig å forutsi konsekvensen av en bekymringsmelding, som gjerne kan være anonym. I verste fall betyr den begynnelsen på slutten for familiens liv.
Så dette er ikke noe nytt.
Men det er mer politisk korrekt å ta opp problemet med angiveri i innvandringsspørsmål. Det er lite populært å snakke om angiveri i forhold til barnevern. Og da holder også politikerne godt kjeft.
Som flyktning fra Norge til et annet kontinent, hvor vi nå har bodd i flere år, uten å våge å flytte tilbake til Norge, vil jeg imidlertid si følgende:
Flyktninger ønsker ofte å reise tilbake. De vil svært gjerne prøve, drømme om det, tenke om det og kanskje planlegge det i årevis. Av og til er ventetiden så lang at drømmen blir et museum av minner istedenfor realistiske planer om fremtiden. Flyktninger trenger av og til å se hva som skjedde med sine eiendommer eller med sine kjære. Kanskje de trenger å ordne papirer, arv, eller kanskje si farvel til eldre foreldre eller andre slektninger som de aldri kan få en familiegjenforening med.
Noen flyktninger reiser tilbake for å planlegge sin endelige retur, for å vurdere, teste og sjekke ut ting, kanskje ting er trygge, kanskje er det ikke. Livet er komplisert og likeså er reisen for en flyktning.
Nå var det egentlig ikke jeg som sa dette. Det var en chilensk flyktning i Norge som skrev det i en kronikk på nrk.no. (
https://www.nrk.no/ytring/jeg-ma-tilsta-1.13629069)
Sånne følelser har også vi som lever i eksil utenfor Norge. Vi drømmer om å komme tilbake til det Norge som vi elsket, men etterhvert har fått ambivalente følelser for. De ambivalente og vonde følelsene har vi nettopp fordi politikerne tåler så inderlig vel at levende barn blir utsatt for overgrep i offentlig sektor, eller flykter i hundretalls til utlandet. Mens myndighetene jobber på spreng for å tette alle hull slik at barnevernet får total makt i enkeltmenneskenes og familienes liv.
Angiveri?
La oss heller snakke om hykleriet. Om lokalpolitikere som offentlig påberoper seg et moralsk ansvar og vilje til å rydde opp i feilslåtte barnevernssaker, men som i realiteten lar barnevernet styre hvordan de enn vil. Om Fylkesmenn som ikke ønsker å røske opp i uretten de blir presentert for hver eneste dag, men som elsker å skrive lange intetsigende rapporter og formalisert fjas. Om rikspolitikere som må ha fått hundrevis av henvendelser fra fortvilte foreldre, men som "ikke kan gå inn i enkeltsaker". Om journalister og medier som med noen unntak skyr barnevernssaker. Om et system som er forutbestemt til å gi makten rett, og hvor pengene følger etter. Men det handler også om involverte og tilstøtende faggrupper som ser rettsløsheten men som unnlater å rope varsku.
Hykleriet om samfunnet som tilsynelatende bryr seg. Men som i realiteten lar familier og barn gå til hundene, hvor de står helt alene i kampen mot et system som har bestemt seg for å knekke dem.
Og som til slutt - dersom de har anledning til det - flykter slik 14-åringen i denne tråden gjorde.