En 14-åring som har lykkes i å flykte – foreløpig

Min Sønn Rømte Fra Barnevernet Og Flyktet Til Utlandet
Barnefjern, 2 august 2017


En beskrivelse som skaper innlevelse i hvordan barnevernet gir seg i kast med å ville bestemme hele oppdragelsen og hver detalj i hverdagen, og hvordan det går.

"Min 14,5 år gamle sønn ble for kort tid siden etterlyst av barnevernsinstitusjon og politidistriktet etter å ha forsvunnet sporløst fra institusjonen. Selvfølgelig var vi alle i sjokk og var redd noe hadde skjedd med gutten. Gutten ble plassert i beredskapshjem for snart 2 år siden, da de mente gutten trengte mye mer oppfølging enn det vi foreldre skulle klare gi han, fordi han kunne være litt lite interessert i skole og lærdom , litt småfrekk mot medelever samt at far som han da bodde hos viste lite emosjonelle følelser ovenfor gutten under oppsyn av barnevernsarbeidere. Hans pappa er ikke norsk og har en helt annen måte å være på ovenfor myndigheten selv og ble derfor oppfattet som ikke god nok omsorgsperson for vår sønn!"

"Barnevernet som jo i retten sa at min sønn hadde et akutt behov for stabilitet, og fikk medhold, har aldri skapt annet enn usikkerhet, urolighet og ustabilitet for gutten min."

" Han nekter noen gang å trø beina innforbi Norges grenser igjen, før bv har henlagt saken mot han. Her har han alt han trenger. Et stort godt nettverk, gode venner, familie og mye kjærlighet. Jeg skal ikke tvinge han hjem til nazi Norge hvor han blir en kasteball i systemet og kanskje ender opp slik mange kasteballer i bv tidligere har gjort! Enten som kriminell , rusmisbruker eller død! Hadde jeg skulle gjort det, da først ville man kunne kalle meg en fryktelig dårlig mor og omsorgsperson! Det samme gjelder hans far. Gutten som jo også er borger i fars hjemland skal nå få en trygg, stabil oppvekst . Om noen prøver “kidnappe” gutten mot hans vilje, til Norge, risikerer de over 10 års fengsel her nede…"

"Ingen skal kunne pålegge verken meg eller far å ta gutten med makt tilbake til nazi landet for at de skal kunne fortsette omsorgssvikten og torturen mot han og skape mer uroligheter og usikkerhet i livet hans! Takk Gud for at gutten var smart nok å komme seg unna ødeleggelsen selv ! Jeg personlig flytter gjerne permanent til landet for å være med min sønn fremover! Koste hva det koste vil! Hva gjør man ikke for sine egne barn ??"

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Denne moren sier mye interessant: "Men tenk her flykter folk fra krig og elendighet til Europa for å få et trygt stabilt liv, mens min elskede gutt flykter fra Norge nettopp for å få være under trygge stabile forhold sammen med sine nærmeste. Rar verden vi lever i!"

Det er et paradoks. Flukten ut av Norge er det få medier som snakker om. Et anslag tyder på at mange hundre norske familier bor i utlandet på grunn av barnevernet.

For øvrig skrives det en del om flyktninger som besøker hjemlandet etter at de har fått opphold i Norge. Innvandringsministeren vil at skoler og andre skal tipse UDI om familier som reiser på ferietur til sitt opprinnelige hjemland.

Knut Arild Hareide fra Kristelig Folkeparti protesterer mot dette og vil ikke ha et angiversamfunn:

- Angiveri er ikke greit
https://www.p4.no/nyheter/--angiveri-er ... el/706878/

Jo, da, Knut Arild Hareide. Angiveri er helt greit i Norge. Barnevernet baserer sin virksomhet nettopp på angiveri fra skoler og naboer. Og ansatte ved kristelige skoler er minst like hungrige på å tipse barnevernet og bli fosterforeldre for barn fra umoralske hjem, som verdslige sjeler som ikke proklamerer Jesus.

"Bekymret" eller "bekymringsmelding" er det mest skrekkinngytende ordet foreldre kan høre fra barnehage eller skole nå til dags. Det er umulig å forutsi konsekvensen av en bekymringsmelding, som gjerne kan være anonym. I verste fall betyr den begynnelsen på slutten for familiens liv.

Så dette er ikke noe nytt.

Men det er mer politisk korrekt å ta opp problemet med angiveri i innvandringsspørsmål. Det er lite populært å snakke om angiveri i forhold til barnevern. Og da holder også politikerne godt kjeft.

Som flyktning fra Norge til et annet kontinent, hvor vi nå har bodd i flere år, uten å våge å flytte tilbake til Norge, vil jeg imidlertid si følgende:

Flyktninger ønsker ofte å reise tilbake. De vil svært gjerne prøve, drømme om det, tenke om det og kanskje planlegge det i årevis. Av og til er ventetiden så lang at drømmen blir et museum av minner istedenfor realistiske planer om fremtiden. Flyktninger trenger av og til å se hva som skjedde med sine eiendommer eller med sine kjære. Kanskje de trenger å ordne papirer, arv, eller kanskje si farvel til eldre foreldre eller andre slektninger som de aldri kan få en familiegjenforening med.
Noen flyktninger reiser tilbake for å planlegge sin endelige retur, for å vurdere, teste og sjekke ut ting, kanskje ting er trygge, kanskje er det ikke. Livet er komplisert og likeså er reisen for en flyktning.

Nå var det egentlig ikke jeg som sa dette. Det var en chilensk flyktning i Norge som skrev det i en kronikk på nrk.no. (https://www.nrk.no/ytring/jeg-ma-tilsta-1.13629069)

Sånne følelser har også vi som lever i eksil utenfor Norge. Vi drømmer om å komme tilbake til det Norge som vi elsket, men etterhvert har fått ambivalente følelser for. De ambivalente og vonde følelsene har vi nettopp fordi politikerne tåler så inderlig vel at levende barn blir utsatt for overgrep i offentlig sektor, eller flykter i hundretalls til utlandet. Mens myndighetene jobber på spreng for å tette alle hull slik at barnevernet får total makt i enkeltmenneskenes og familienes liv.

Angiveri?

La oss heller snakke om hykleriet. Om lokalpolitikere som offentlig påberoper seg et moralsk ansvar og vilje til å rydde opp i feilslåtte barnevernssaker, men som i realiteten lar barnevernet styre hvordan de enn vil. Om Fylkesmenn som ikke ønsker å røske opp i uretten de blir presentert for hver eneste dag, men som elsker å skrive lange intetsigende rapporter og formalisert fjas. Om rikspolitikere som må ha fått hundrevis av henvendelser fra fortvilte foreldre, men som "ikke kan gå inn i enkeltsaker". Om journalister og medier som med noen unntak skyr barnevernssaker. Om et system som er forutbestemt til å gi makten rett, og hvor pengene følger etter. Men det handler også om involverte og tilstøtende faggrupper som ser rettsløsheten men som unnlater å rope varsku.

Hykleriet om samfunnet som tilsynelatende bryr seg. Men som i realiteten lar familier og barn gå til hundene, hvor de står helt alene i kampen mot et system som har bestemt seg for å knekke dem.

Og som til slutt - dersom de har anledning til det - flykter slik 14-åringen i denne tråden gjorde.

Jeg nekter å angi elevene, Listhaug
https://www.nrk.no/ytring/jeg-nekter-a- ... 1.13632193

Jeg er helt enig med denne læreren. Men det er risikofritt for ham å være en opponent når det gjelder denne saken. Derfor blir det hele litt patetisk. Opprøret hans koster ingen ting.

Når det gjelder barnevern angir skolene elevene hele tiden. Bekymringsmeldinger er en form for angiveri om man skal være ærlig. Lovpålagt. I det godes hensikt. Men like fullt.

Her i utlandet har vi vært helt åpne om at vi er barnevernsflyktninger. Uten at jeg dermed vil si at det er en klok strategi. Da barna gikk ved en norsk skole her vi er, snakket jeg åpenhjertig med en av lærerne. "Vi er opplært til å heller sende en bekymringsmelding for mye, enn en for lite", sa han til meg.

Skolene er imidlertid de siste til å reise debatten om hvordan bekymringsmeldingene de sender i tide og utide slår ut for barna. Og om hvorvidt skolene bør bli flinkere til å bære byrdene sammen med familiene uten å involvere barnevernet ved det minste avvik.

En av årsakene til at vi selv ikke våger å flytte tilbake til Norge, er frykten for den norske skolen.

Vi har sett og opplevd alt bråket de kan stelle i stand og hvordan de legger sten til byrden for en familie som er i barnevernets vold.

Artikkelforfatteren sier imidlertid mye fornuftig i all sin uvitenhet: "Den angiverstaten Listhaug og Solberg modellerer er livsfarlig. Neste gang er det kanskje jeg som må flykte – i en morbid forstørrelse av et land ledet med slikt tankegods."

Haha. Han tror han snakker om fremtiden og ikke nåtiden. Jeg håper ikke han leser forum som dette, da jeg tror at han har det mer behagelig i en tilværelse uten selvinnsikt og selvkritikk.

Da vi flyktet våget vi ikke gi beskjed til skolen i forveien. Skolen sendte folk på døren vår i det øyeblikk barna ikke møtte til skolestart. Beskjed ble sendt til Skolekontoret og NAV slik at barnetrygden ble stoppet prompte. Personen som sjekket om vi hadde stukket av, og som var involvert i bekymringsmeldingene, skulle antakelig være beredskapshjem for barna våre. Ikke motivert av penger, men av kristen nestekjærlighet, selvsagt.

Vi er opptatt av å handle etisk, sa rektor.

Dobbeltmoral er dobbelt så god som vanlig moral, var det noen som sa.