Møte med tidligere klassevenner i utlandet
Vår eldste datter er snart tenåring. Hun går på norsk skole i en annen verdensdel.
Jeg er selv åpen på godt og vondt, og derfor vet skolen her hvor vi bor at vi hadde problemer med barnevernet hjemme i Norge. Jeg skammer meg jo ikke over å ha flyktet fra barnevernet, og da klarer jeg heller ikke å holde kjeft. Så får skolen tenke hva de vil, men inntrykket mitt er at skolen er positive og hjelpsomme, og ikke ønsker oss noe vondt. Dessuten gjør barna det bra på skolen, og er et kjærkomment tilskudd til en skole som innimellom sliter litt med å holde elevtallet oppe.
(Nå betyr ikke dette at vår nære kontakt med nordmenn har vært problemfritt, eller at jeg anbefaler at familier som flykter fra barnevernet opprettholder mye kontakt med norske miljøer, men det temaet har jeg diskutert litt i en annen tråd.)
I og med at verden har blitt så liten og folk reiser mer, hendte det utrolige at en tidligere klassekamerat av min datter, nå har begynt i samme klasse med henne igjen, her i utlandet! Han og familien skal tilfeldigvis være her i området en periode.
Kontakten som min datter nå har hatt med denne gutten, og det faktum at alle barn nå for tiden vokser opp med internett, har gjort at hun nå har gjenopptatt kontakten med alle jentene i klassen fra tidligere. De snakker nå sammen via ulike internettmedier.
Jeg har spurt henne om de tidligere klassevennene hennes vet hvorfor vi reiste fra Norge. Hun har svart at det bare er hennes bestevenninne som vet at vi måtte flykte fra barnevernet. Min datter hadde fortalt henne det selv nokså nylig da de snakket sammen over internettet, og hun var ganske sjokkert. Foreldrene hennes, som vi kjenner ganske godt og som visste hvorfor vi dro, hadde ikke fortalt det til henne.
Egentlig så tenker jeg at skolen kanskje burde ha fortalt de andre barna dette, uten å gå i detalj, eller å beskylde noen for verken det ene eller andre. Skolen visste jo utmerket godt hvorfor vi forsvant uten forvarsel, og hadde forut for flukten vår nær og løpende kontakt med barnevernet. Men noen ganger er det vel lettere for oss voksne å velge fortielse fremfor å fortelle barna sannheten.
Jeg har sagt til min datter at hun får fortelle folk om barnevernet om hun har lyst. Årsaken til at vi reiste fra Norge, er ikke hemmelig. Personlig tenker jeg det ville være bra om klassekameratene hennes visste hvorfor vi reiste. Så kan de selv se, reflektere og kanskje gjøre seg opp en mening om systemet som tok fra dem to av deres klassevenninner, og et yngre søsken som skulle bli en ny elev ved skolen, for noen år siden.
Selv om der finnes positive signaler som kan gi håp om snarlig endringer innenfor barnevern, tror jeg jo at vi må være forberedt på at det går enda et tiår eller to før barnevernet er reformert. Så seiglivet som barnevernet er, blir det kanskje mine barn og deres generasjon som må gi barnevernet nådestøtet.
Da er det nettopp de unge som bør få mest mulig kunnskap om dette systemet. Den beste kunnskapen får de ved selvsyn, når de får se at klassekamerater med foreldre "uten omsorgsevne" kan ha det meget bra når de bare slipper bort fra barnevernet.
Våre barn er som andre barn. De ønsker å leve et mest mulig normalt liv, og ønsker å snakke om det som andre barn snakker om. Om min datter overhodet vil innvie sine tidligere klassevenninner i hvorfor hun og hennes søsken ikke dukket opp til første skoledag etter sommerferien i 2013, får hun da også bestemme selv.
|