I mitt nærmiljø har jeg opplevet å observere to tilfeller hvor folk har blitt fratatt sine barn. Felles for disse to tilfellene har vert at foreldrene ikke har hatt en IQ på linje med resten av befolkningen.

Begge sakene sjokkerte meg dypt.

Kort fortalt så var den første saken spesiell. Et par som var ganske tilbakestående med en form for hjernesakade som likevel var oppegående nok til å bo for seg selv, med hjelp fra kommunen og foreldre til hverdagslige ting. Så skjer det som ofte skjer når voksene bor sammen. Damen ble gravid. Den peroden tok jeg bussen rett som det var med henne. De eldre damene på vei hjem fra byen kjente henne godt, og snakket mye med henne om barn, babyer og hvor koselig det skulle bli osv. osv.

En dag kom hun på bussen med berebag med ei lite tulle. Hun satt med annsiktet ned i baggen hele tiden og ordnet og snakket med vidunderet. De eldre damene var helt fra seg, og skrøt den lille tulla opp i skyene. Fortalte moren hvor vakker hun var, hvor søte klær hun hadde tatt på ,og godstemningen var til å ta og føle på da mor og barn gikk av. Jeg husker bussjåføren sa høyt når døren lukket seg " Se så stolt hun er".

En tid etter overhørte jeg to eldre damer si: Ja, barnevernet tok henne. Det kunne jo ikke gå bra. (Lei seg stemmer). Så hører jeg: Foreldrene hennes (dvs. besteforeldrene til babyen) er helt knust. De får ikke se ungen i heletatt.

Da var jeg ganske ung, og jeg husker jeg ble dypt sjokkert. Jeg kunne ikke forstå hvordan "myndighetene" kunne la disse menneskene få barn, bare for å ta dem fra dem. Alle visste jo at foreldrene til dette paret hadde lagt ting til rette for at de skulle hjelpe til med barnet. Så opplever alle, at barnet blir tatt og bortplassert uten at de en gang får lov å følge barnet i oppveksten?

Et annet par. Rett borte i veien her var mye mer vellfungerende. Å barna rakk nesten å begynne på skolen, før de plutserlig var vekk. Her er det igjen ikke snakk om vold, missbruk eller rus. Foreldrene var nok ikke skarpeste kniven i skuffen noen av dem, men jeg traff dem rett som det var på tur med barna. Barna virket som helt normale barn. en av foreldrene hadde jobb i butikk, og moren var hjemme. Jeg har hørt at de fikk tilkjent fire sammvær i året av noen få timer, og at barna ble splittet i forskjellige hjem.

Altså....Disse foreldrene var nok av de som hadde behov for en form for hjelp til foreldrerollen. Men hvordan kan det være mulig å gjøre noe så drastisk som å frarøve dem barna fullstendig? Frarøve hele familien barna? Besteforeldre og tanter og og kusiner og fettere?

Det er jo så grusomt at det er nesten ikke til å fatte!

Hvorfor finnes det ingen middelvei? Jeg mener at det opplagt ville ha vert det beste om det i noen tilfeller kunne lages samme ordning som skilte familer gjør. Hvor f.eks. barnet kunne bo i et annet hjem i nærmiljøet i ukedagene, og at helger og ferier hadde blitt brukt i hjemmet med familien. Det måtte jo ha vert en mye bedre løsning enn slikt de gjør i dag, hvor barn mister foreldrene fullstendig. Hvor familien mister sine barn, og hvor barna mister sine foreldre og hele den utvidede familien?

Hvorfor fikk ikke besteforeldrene til det første paret omsorgen for babyen istedet for fremmede mennesker. Besteforeldrene var i sekstiårene..greit nok. Men er det virkelig for gammelt til å ha annsvaret for et barn, om man er innstilt og ønsker det? En av mine nære venner fikk faktisk baby nå, når hun var 49. Det kom vel litt som julekvelden på kjærringa, men hun mener likevel at hun er mye bedre rustet til å ta seg av et barn nå, enn da hun fikk de andre i begynnelsen av 20 årene.

Mange interessante tanker her. Jeg mener du har helt rett. Det du ønsker, er et barnevern som bygger på menneskelighet, og som opptrer menneskelig. Det må jo være noe med selve faget som gjør at man ender opp med løsninger som gjør at damene på bussen grøsser og rister på hodet, og som gjør at vi andre krysser fingrene og håper at folk kommer seg unna når foreldre rømmer med egne barn til Danmark eller Polen.

Sånn var det jo med oss også. Barnevernet styrte på i noen år, uten å komme av flekken. De forsto lite, tenkte det verste, og hadde ingen ting å hjelpe seg med. Bare en masse møter, vedtak og tiltak som ikke hadde noe som helst for seg. Hele denne perioden bodde barna hjemme. Så kaster barnevernet inn håndkleet og går til den motsatte ytterlighet: Barna skal helt bort, og møte oss foreldre 3 timer 2-3 ganger i året, visstnok med tilsyn.

Jeg tror det er de grunnleggende holdningene i barnevernet, og de grunnleggende prinsippene i faget, som gjør at barnevernet ikke klarer å komme familiene i møte og lage gode kompromissløsninger som ivaretar både barn og familiene på en god måte. Dessuten er barnevernet produkt av en ideologi som er familiefiendtlig, noe som gjør at barnevernet rett og slett ikke forstår hvilken uerstattelig betydning selv foreldre med feil og mangler har for sine barn.

Det jeg ikke kan fatte å begripe er at disse to tilfellene her som jeg har litt kjenskap til viser ganske tydelig at en må over en hvis "list" for å få ha barn i dette landet. Det er ikke nok å ha en enkel jobb, eller greie sitt eget hushold.

Om en stryker på IQ-testen (har vi ikke et godt eksempel på dette i Svanhildsaken fra noen år tilbake?), så blir barna tatt i fra deg. De blir tatt i fra deg, og hele familien din, og du blir behandlet som en kriminell på toppen, og må ha tilsyn når du møter barna dine få ganger i året. Hva er dette?

Hvordan kan en da la de få barn i utgangspunktet? Lar man litt uheldig stilte få barn, bare for å ta det fra dem? Det er jo så groteskt!

Har myndighetene vurdert at det er mindre groteskt å på forhånd sørge for at de ikke kan få barn?

Slik har jo Norge en historie med fra før... men det er jo nå opplest og vedtatt var grusomt å gjøre mot folk.

Så nå er det blitt til at det er mindre grusomt å la de få leve i troen om at de selvfølgelig har rett til å få barn. Som de så blir frastjålet av staten.

Det er jo ikke uvanlig at foreldre føler seg presset av barnevernet til å ta abort, for eksempel i tilfeller der foreldre antas å ha lite ressurser. Jeg er selv svært skeptisk til at barnevernet presser foreldre til separasjon/skilsmisse eller svangerskapsavbrudd, om ikke direkte, så indirekte. Trusselen om omsorgsovertakelse er effektiv. Ingen griper inn mot dette maktmisbruket.

Men jeg er ikke så sikker på at "lav IQ" bør føre til at barn tas fra sine foreldre. Du forteller selv om en mor som fikk ros på bussen. Hvem kunne erstatte denne moren som du beskriver? Hun var kanskje ikke av de mest begavede. Men hva er "IQ", hva er egentlig intelligens, og hvor høy IQ trenger man for å gi barna kjærlighet? Og er det nødvendigvis slik at de mest begavete gir barna best omsorg?

Barnevernet tror fullt og fast på at hensynet til barna gjør at de som en del av jobben må gjøre hjerteskjærende ting. De tror at oppgaven krever at de må være kalde og målrettede. At det de gjør er ubehagelig, men nødvendig. Noen av dem føler seg kanskje til og med viktige når de iverketter slike tiltak. Og så nekter de å ta innover seg at barna som de stålsetter seg for å "hjelpe", og som fraktes skrikende ut av sine hjem med politi, ifølge statistikken og forskning ikke får det bedre etter at de er fjernet fra sine foreldre.

Egentlig så synes jeg at du i ditt første innlegg peker på hva barn i slike tilfelle trenger; kanskje en støttefamilie eller noen "reserveforeldre" som kan hjelpe og avlaste etter behov.

Jeg tviler sterkt på om slike humane, barnevennlige og familievennlige ordninger kan bli en realitet under dagens barnevern. Det må grunnleggende endringer til.

Dette med å tvinges til abort er faktisk en helt egen greie for meg. En venninde opplevde akuratt det du forteller. Hun var 17 og kjæresten var 18. Han bar barnevernsbarn, og ble kjemperedd da de forstod at hun var gravid. Han ville snakke med BV om hva de burde gjøre.

Hun hadde aldri hatt noe med BV å gjøre, og kom fra en helt normal famile. Hun var fast bestemt på at hun ville ha barnet, noe annet var utelukket.

På møte med BV-tjenesten fikk hun akuratt den beskjeden. "Ta abort eller så vil vi ta det fra dere." Hun tok abort.. å selv flere år senere når hun fortale meg hva som hadde skjedd gråt hun. Hun er en av de som alltid har sett fram til voksenlivet med familie og barn. Som selve målet i livet. (Det målet forstod jeg først etter at jeg hadde fått barn).

De fortsatte og å være kjærester og giftet seg før de ble 20. Fikk tre barn ganske tett. Hun er en flott mor til sine barn, og jeg kan ikke forstå at hun hadde vært noen dårligere mor om hun hadde fått sitt første barn som 17 åring, istedet for nesten 19, da hun bar sitt første barn helt fram.

Jeg blir helt kvalm, når jeg ser abortstatestikk diskusjoner i media. For mange blir faktisk tvunget til abort mot sin vilje av myndighetene. Å det er ikke en del av diskusjonen i heletatt.

Bare så det er sakt så er jeg ikke en abort motstander. Men jeg er tilhenger av at kvinnen /familien må ta dette valget selv. Et vanskelig valg, om man ikke er lykkelig i lykkelige omstendigheter. At myndighetene som offentlig går ut å sier at de øsnker at kvinnen skal bestemme selv, og at ting blir lagt til rette slik at alle som ønsker det skal kunne bære fram sine barn.... Når de gjør slike ting som dette.

Helt enig med deg. Der finnes enkelte ting her i livet som mennesker skal avgjøre selv, og hvor ingen offentlig etat skal komme inn med sine føringer. Forplantning og valg av partner er to slike forhold. Her tråkker barnevernet inn i folks privatliv uten at de har noe mandat. Min egen kone ble tvunget til å ta ut separasjon, og jeg nektet plent å underskrive separasjonspapirer på slike vilkår. Jeg trodde jo ikke at det var sant det som skjedde. Andre opplever å bli presset til abort, slik du beskriver.

Man skulle ikke tro at en seriøs offentlig etat i et fritt demokratisk land kunne drive på slik. Man tror det faktisk ikke før man ser det. Men slik driver de, i et juridisk og moralsk møkkete farvann. Og de føler antagelig selv at målet, det forslitte og innholdsløse "barnets beste", helliger middelet. Og hittil er det ingen med myndighet som vil stoppe dem.

Også jeg kjenner eksempler på dette, f.eks Ragnhild, i moren Marit Wangs utmerkede, dokumentariske bok Det store barnevernspøkelset.

Barnevernet har det faktisk på programmet, med "vitenskapelig begrunnelse": ung alder regnes automatisk som "umodenhet", og det er en av "belastningsfaktorene" etter kari Killén, jf avsnittet "Risk indicators" her:
Norwegian child protection hits immigrants hard


Yes, men ikke en reserve styrt av vårt uforstandige barnevern, nei!

Anbefales: Filmen "I am Sam" (fås på dvd). Intellektuelt handikappede Sam får datteren Lucy. Moren stikker av. Lucy blir på et tidspunkt satt i fosterhjem (noe sosialvesenet og retten snusfornuftig mener hun nødvendig trenger på grunn av Sams utilstrekkelighet), men hun drar hele tiden tilbake til faren (i samme by) og er ikke opptatt av alle "fordelene" i fosterhjemmet. Til slutt allierer fosterforeldrene seg med Sam og går inn for at Lucy skal hjem, men de vil støtte opp. Sosialarbeiderne og dommeren forsvinner ut av bildet, og i siste scene ser vi Lucy spille en fotballmatch sammen med andre barn, Sam er dommer, familiens advokat, hennes sønn (som har vært ulykkelig og på kant med foreldrene før men som sammen med Sam, Lucy og en hund som Sam passer, er blitt glad igjen), er med og heier, og likeledes de tidligere fosterforeldrene.

Jeg burde ha satt inn en beskrivelse av filmen i vår seksjon " Filmer, DVD, video, Blu-ray, HD-DVD".
    Det ekstra materialet som ofte finnes på dvd-utgaver av filmer, er her ekstra interessant. De har blant annet brukt mentalt handikappede mennesker som skuespillere til å spille Sams venner; det gikk utmerket.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Ikke for å kverulere, men minner bare om at livet består av en mengde roller. Det å være foreldre er primært ikke en rolle (foreldrerolle).

Roller er noe vi lærer oss. Det å være foreldre baserer seg primært på livets urinstinkter som aktiverer vår følelsesmessige og intellektuelle kapasitet FOR barna.

Tror nok "Sliten" er enig. Men for ordens skyld nevnes det. siden det er så mye snakk om foreldrekursing og andre miljøbaserte ideer.

I gamle dager var det storfamilien som utfylte slikt. Når nå industrisamfunnet (kommunistisk som kapitalistisk) har ødelagt dette, så er ikke løsningen å ødelegge ytterligere (omsorgsovertakelse), men å utfylle behov.

-------

På Facebook skrev jeg:

Å være foreldre er en biologisk tilstand. Man skal være til stede for barn, og begge parter trenger å vite at man er der i relasjon. Hvordan man er, er underordnet. Om man ikke har spesielle helt ekstreme adferder.

Derfor er "foreldreferdigheter" et meningsløst begrep.

Folk er vidt forskjellige som foreldre. Det finnes ingen reell målemetode for i hvilken grad dette er bra/dårlig for barn.

Vil noen måle dette, så har de trampet inn i det innerste private liv, og er en ødelegger som ikke respekterer at det er skadelig å ikke få ha privatliv og naturlige relasjoner i fred.

OM det finnes grader av dyktighet hos foreldre, så har ikke staten noe som helst med det. Det eneste man har noe med er følgende:

1. Er det godt NOK for barn?
2. Er foreldrene farlige?

Foreldre og familier er ikke en form for avl, eller politikernes dyrehage, hvor man skal lage ekstremt gode levevilkår som man eksperimenterer seg fram til. Gjennom testing og ødeleggelse i familienes private liv.

Barna dine er ikke kalver i fjøset som heter "omsorgsbase", hvor man skal produsere mest mulig og bli slik fjøseieren ønsker.

Politikerne skal holde sin skitne fingre unna våre barn og våre privatliv!

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<