Forskning viser at barna har det best hos slektninger. Myndighetene vil nå lovfeste at familien skal vurderes som fosterhjem ved omsorgsovertakelse.
http://www.dagbladet.no/2016/03/26/nyhe ... 1455819211Skal man ikke være glad når man leser sånt?
Jo, selvsagt.
Det er bare det at hele saken viser at håndverkeren her har et svært gjenstridig og vanskelig materiale å jobbe med.
For det første er det utrolig hvordan vi i vårt samfunn må ha forskere til å finne ut det fem helt tilfeldig valgte personer på gaten antagelig visste fra før: At barn har det best hos familien og slekt.
Folk som arbeider i barnevernet, forstår det tilsynelatende ikke.
For det andre er det svært urovekkende at familien som plasseringsalternativ må tres nedover hodet på barnevernet i form av lovpålegg. Men både myndighetene og de deler av befolkningen som vet hvordan barnevernet arbeider, er nok etter hvert svært klar over at gode og nyttige tiltaksformer som er mindre traumatiserende, og som antagelig også gir bedre langtidsresultater, må påtvinges barnevernet som tran uten jordbærsmak på en trassig unge.
Det er jo disse grunnholdningene i barnevernet som gjør at de fem barna i Naustdal ikke ble levert tilbake i det øyeblikk kommunen må ha forstått at de her hadde brukt slegge for å slå i hjel en mygg. Og det er disse grunnholdningene som gjør at barnevernet er en institusjon som mest sannsynlig ikke lar seg reformere gjennom justeringer.
Da jeg var ung, luftet vi noen ganger hunder for en liten slant penger. Hundene var forskjellige. Tanja var en nysgjerring, engasjert hund som nærmest dro oss etter seg i sin iver etter å oppdage verden. Bonzo, derimot, var en bakstreversk og overvektig hund som vi alltid måtte tvinge, lokke og lure for å få med ut på tur. Det er flott om familier i større grad blir brukt som plasseringsalternativ. Likevel: At en etat som skulle være en spydspiss når det gjelder kompetanse på barn, faktisk må forklares og pålegges det som fremstår som selvfølgeligheter for helt alminnelige menn og kvinner, gjør at jeg føler lite rundt det nye lovforslaget.
Barnevernet fremstår for meg som samfunnsinstitusjonenes Bonzo. Når barna trives på skolen, mistrives barna hjemme. Når jeg er opptatt med Kari, ser jeg ikke Per. Når jeg står på rulleskøyter med barna, har jeg en flat inntoning. Når jeg grensesetter Per, blir jeg sint. Når jeg ikke har advokat, har jeg dårlig omsorgsevne. Når jeg vil utsette et møte, er jeg en dårlig far. Jeg har et keitete samspill. Jeg er intelligent. Jeg er kald. Jeg er manipulerende. Jeg er en seksualforbryter.
Bonzo i min egen livshistorie, ble til slutt avlivet.