Alarm både om akuttvedtak og omsorgsovertagelser


– Mange får alvorlige traumer
Barnevernet fatter 60 prosent flere akuttvedtak som for åtte år siden. Det er en fare for barna selv, mener fagfolk.


"– Noen ganger er det nødvendig å fjerne barn fra hjemmet, men det kan også ha enorme negative konsekvenser for barna, sier Ragnhild Pettersen.
    I et debattinnlegg i Dagsavisen er hun, Monica Flock og Ester Solberg, alle sakkyndige psykologer med til sammen over 40 års erfaring med barnevernet, svært bekymret for dagens akuttvedtakspraksis."

*

"Det er Fylkesnemnda som godkjenner vedtakene. I saker som gjelder midlertidige akuttvedtak, er det bare én person som ser på saken, nemlig nemndlederen. I ni av ti saker får barnevernet medhold.
    – Men vedkommende vurderer kun barnevernets versjon av saken, forteller advokat Marie Sølverud, som har lang erfaring på feltet.
    Avgjørelsen kan påklages til samme nemnd, hvor det igjen er nemndlederen som avgjør. Også i dette leddet får barnevernet stort sett alltid medhold, ifølge Sølverud. Vedtaket kan deretter ankes til Tingretten."

*

"Akuttvedtak innebærer at barnevernet kan frata foreldre barn på bakgrunn av bekymringsmeldinger, uten noen form for sakkyndig observasjon av familien for å sjekke om det er hold i påstandene."

Det som trengs, er ikke "sakkyndig" observasjon. Her plederer psykologene for sin syke mor. Det trengs almindelig, realistisk observasjon foretatt av mennesker uten noen bindinger til psyko-sosio-barnevernsbabbel, og observasjonen må legges åpent frem slik at det er tilgjengelig og fullt mulig å bedømme for almenheten hvorvidt det er fornuft i å hevde at barnet må skilles fra sin familie.

"Selv om de var ment å være unntaksbestemmelser, starter 85–90 prosent av alle omsorgsovertakelser med akuttvedtak, ifølge Pettersen."

"Pettersen, Flock og Solberg tror ikke årsaken til økningen er at det er flere alvorlige saker i dag, men at terskelen for å bruke akuttvedtak er blitt lavere."

Helt riktig. Grunnen er ikke mystisk. Ved å ta barn på akuttvedtak, skaper barnevernet et kolossalt overtak: De har barnet i uker og måneder, som de kan bruke til å spinne opp en sak, mens de piner barnet og familien over de fleste grenser, og deretter hevder at deres unormale tilstand (som barnevernet i realiteten har skapt) er bevis på at familielivet har vært en pine for barnet.


"– Isteden bør man vurdere om et familiemedlem kan flytte inn mens saken utredes, at familien får tilbud om å flytte på familie-barn-institusjon, at det opprettes «akutt-team» som bistår familien intensivt i en periode, eller at en av foreldrene flytter ut, sier Pettersen."

Nei takk, ikke slike institusjoner! De må tvert imot nedlegges. Der drives det kvakksalver-"observasjon" og "diagnostisering" i stor stil, pluss at hele familien holdes som fanger. Der slutter altså virkelighetsforståelsen til psykolog Ragnhild Pettersen, som sies å ha lang erfaring med barnevernet.

*

"Jurist Gro Hillestad Thune, mangeårig medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen, mener at akuttvedtaksordningen ikke sikrer barna et forsvarlig rettsvern.
    – Det finnes en rekke eksempler på at fylkesnemnda godkjenner barnevernslederens frihetsberøvelse og tvangsflytting av barn i strid med barnets grunnleggende rettigheter i Grunnloven, Menneskerettsloven, Europakonvensjonen og FNs Barnekonvensjon, sier hun."

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp):
"– Vi vet at det gjøres mye godt arbeid i barnevernet ...
... Vi ønsker å få et bilde av hvordan systemet fungerer, hvordan tvangssakene behandles og av hva som skjer i de tilfellene det svikter".

Hun "vet" at det er så bra, og lar barnevernet herje fritt, men har ikke noe bilde foreløpig?

"Jobben fikk Helsetilsynet, og det opprørte mange. Deriblant Thune, som anførte at Helsetilsynet allerede har oppgaven å kontrollere at barnevernet gjør jobben sin....
    – Helsetilsynet vil vanskelig kunne avgi en rapport som nyter allmenn tillit. Helsetilsynet burde egentlig også selv settes under lupen som del av det offentlige kontroll- og tilsynsapparat"

*

Direktør Mari Trommald i Bufdir:
".. vi ser på akuttvedtak som en styrking av barns rettigheter, ikke motsatt."

Så sinnsforvirret er den norske supersjefen for barne"vernet" blitt.

  

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Både barneminister Horne og statssekretær Terning uttaler seg i artikkelen. Det er jo tragikomisk at FrP i praktisk politikk vanærer John Alvheims minne gjennom å være en garantist for et stadig mektigere og dysfunksjonelt barnevernssystem.

Apropos Mari Trommald så lurer jeg på om hun lar det gå sport i å utføre den byråkratiske øvelsen det er å programmere seg selv til å fremføre visse setninger uansett hvor liten tilknytning de måtte ha til virkeligheten. Totalfornektelse er forøvrig en strategi barnevernet ser ut til å anvende på alle nivåer.

Det eneste friske pustet her er Gro Hillestad Thune, som mener at også Helsetilsynet burde granskes.

Forøvrig synd at disse sakkyndige som har slått alarm ikke ser at den ordningen som de selv er en del av og profitterer på, er en vesentlig del av problemet.

Men til slutt: Hvor er nøden blitt av i denne saken? Det det snakkes om her er at barn, som kunne fått annen hjelp eller kunne fått være i fred, blir dømt til livstid av et system som faktisk aldri har fungert, selv om det nå er verre enn noensinne. Det er både kritisk og katastrofalt, og krever en helt annen og mer aggressiv tilnærming fra de ansvarlige enn det vi har sett så langt.

Siterer fra artikkelen:

"– Når saken kommer for Tingretten, hvor den faktiske realitetsbehandlingen foregår, har barnet vært lenge utenfor hjemmet, sier Ragnhild Pettersen.

Det gjør det vanskelig for fagpersonell å avgjøre om barnas oppførsel skyldes omsorgssvikt eller er en følge av at barnet er blitt skilt fra foreldrene.

– Brudd er skadelig for barna, og mange sliter med alvorlige traumer i lang tid etterpå, forteller Pettersen.

Det rene barbariet. Ofrene blir gjort til de skyldige. Foreldre får skylden for barns traumer. Traumer som skyldes barnevernets makt- og myndighetsovergrep.

Barn er totalt rettsløse. Friske, sunne og normalfungerende barn blir påført helt unødvendige skader av "hjelpe"-tjenesten barnevernet. Fagfolk som advokater, psykologer, annet helsepersonell oppfatter dette, og varsler i fra. Foreldre og pårørende varsler ifra. Ref. Bodnariu-saken fra Naustdal. Og mange, mange andre saker som aldri får medieoppmerksomhet.

Men det er som å gå på en vegg. En vegg av motstand, uvilje, aggresjon. Ja, aggresjon. De aller fleste som i en eller annen sammenheng måtte ha ytret kritikk mot barnevernet, har opplevd å bli utsatt for aggresive personangrep.

Jeg tenker, den første og største og mest skadelige feilen i barnevernsaker, er alle bruddene mot forvaltningslovens § 17, forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt.

Barnevernet sørger ikke for en upartisk og nøytral opplysning av saksforholdene. Saksopplysningene stemmer ikke med faktiske og dokumenterte forhold. Barnevernet har samme posisjon som aktor i en straffesak. Men barnevernets "beviser" blir hverken dokumentert og etterprøvd. Ikke i fylkesnemnden. Og ofte heller ikke i tingretten.

Det er rene Kafka-prosesser.

Hvordan i all verden har vi havnet i denne situasjonen, hvor barn og foreldre er totalt rettsløse i møte med kommunale "hjelpe"-tjenester?

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Er det grunn til å være bekymret for barnevernet?
dagsavisen.no 18. august 2016

Innlegg av sakkyndige psykologer Ragnhild Pettersen, Monica Flock og Ester Solberg.

Et langt og detaljert innlegg som beskriver tre anonymiserte saker fra virkeligheten for å illustrere hvor galt det bærer i vei i mange barnevernsaker. Disse tre sakene viser hvor galt det går når barnevernet ikke oppfyller sin plikt til å utrede og opplyse sakene tilstrekkelig.

Damene konsentrerer barnevernskritikken rundt akuttvedtak, på konkret og saklig grunnlag.

Håper damenes innlegg når frem til riktig mange lesere.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Ja, her er det noen som beskriver virkeligheten. Blant annet omtaler de det offentliges inngripen som vold, noe som er nytt men helt helt nødvendig om man skal få til endringer:

"Ved slike forhastede beslutninger risikerer man at det offentlige påfører barn (og foreldre) psykisk vold. I noen saker vil skadevirkningen av akuttplasseringen langt overskride den skaden barnet kunne bli påført eller var påført i hjemmet."

Konsekvensene av situasjonen de beskriver, må etter min mening likevel bli alvorligere enn det de legger opp til. Denne typen presisjonsmangel og kunnskapsløs skalting og valting med barn og familiens liv, som etter all sannsynlighet er gjennomgående i hele barnevernet, kan ikke løses ved å reparere et feilslått system.

Det må skje en revolusjon innenfor barnevern og barnevernstenkning.

  

Sak nummer 3 i den viktige artikkelen "Er det grunn til å være bekymret for barnevernet?", som mater familias har brakt frem, er Natasha og Eriks sak. De to ønsker slett ikke å være anonyme, og det skader ikke at de "blir mere levende mennesker" i godtfolks øyne, slik at flere nordmenn får øynene opp. Her er de:

Natasha, Erik og tvillingene deres
Forum Redd Våre Barn, 2 juli 2016 –


Og her på det rumensk-amerikanske nettstedet Delight in Truth:
Dramatic Escape From Barnevernet!
Delight in Truth, 2 juli 2016

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  

Her har vi Mørch og Raundalen, enda et hakk mere brennende enn de pleier: Det er foreldre som er satan, ifølge deres resonnementer (som de tror er vitenskapelige):

Ekstremistene selv
Forum Redd Våre Barn, 19 august 2016


Jeg er ikke fri for å blære meg med at jeg lenge har forutsett / trodd at hele "barneindustrien" er så stor og så mektig at hvis det kommer virkelig opposisjon, vil industriens folk kjempe med alle midler, både rene og skitne.
    Rene: Forestillinger om hvordan virkeligheten er og hva slags vitenskapelige bevis som finnes som taler for deres oppfatninger.
    Skitne: Stigmatisering, gjerne ødeleggelse av liv og karriere, kanskje kriminalisering, av alle som går dem imot.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  

Heroisering av akuttplasseringene


Trine Andreassen:
– Husk Christoffer
– Akuttplasseringer er dramatiske for barnet, men kan redde liv, sier lederen for barnevernpedagogene i Akademikerforbundet.
Dagsavisen, 20 august 2016

Leder for barnevernspedagogene Anne Grønsund mener akuttvedtak heltmodig redder barns liv. Hun kjører frem saken om Christoffer Kihle Gjerstad, som ble mishandlet til døde av sin stefar, ikke sin far (jf Forskjell på egne barn og stebarn ?), som om den er typisk for adferden i familier barnevernet "får mistanke" til. Samme resonnement sier Mari Trommald er det som opptar dem i Bufdir. Så barnevernets mangel på handling i Christoffers tilfelle (de hadde blitt varslet av slektninger) skal altså begrunne at de raser frem i alskens saker nå.

"– Det er ingen tvil om at det å akuttplassere barn er absolutt siste mulighet. Når man gjør det, er det fordi barns liv og helse står i fare. Da skal det ikke være andre alternativer enn å ta barnet ut av hjemmet. Det er veldig strenge kriterier for å gjøre det, og jeg er trygg på at ingen ansatte i barnevernet tar lett på dette, sier hun."

"– Man gjør det fordi man er bekymret for at foreldrenes omsorg er skadelig for barnet. For eksempel fordi foreldrene er så ruset at de ikke er ved sine fulle fem eller at det er en så kaotisk voldssituasjon at man i øyeblikket ikke klarer å roe ned situasjonen og avhjelpe med andre tiltak. Det er viktig å forstå hvor dramatiske situasjoner mange barn befinner seg i når man må ta dem ut for å sikre liv og helse, sier hun."

Det nærmer seg en sinnssykdom hos barnevernere, denne sikkerheten på egne vurderinger og handlinger.

I Bodnariu-saken gikk det en måned fra barnevernet fikk beskjed fra skolen om at det forekom fysisk avstraffelse i familien, til de plutselig dukket opp og tok barna akutt. En planlagt akuttfjerning. Hvor var, på noe tidspunkt i historien, foreldre som var så ruset at de ikke var ved sine fulle fem? Hvor var den kaotiske voldssituasjonen barnevernet ikke klarte å roe ned?

Hele saken kunne vært tilfredsstillende behandlet ved at barnevernet sa til foreldrene Bodnariu at enhver fysisk refs, uansett hvor mild, er strengt forbudt, og at hvis de fortsatte, ville barna kunne fjernes fra sin familie. Intet problem for barnevernet å vise foreldrene lovtekst og innskjerpelsen som er noen år gammel.

Og Bodnariu-saken er bare én av svært, svært mange slike saker. Oftest eksisterer det intet kaos, ingen dramatisk situasjon før barnevernet skaper katastrofe for både foreldre og barn ved å rive barna til seg. Fortsatt ingen forståelse innbakt i barnevernets opplæring av hvor alvorlig det skader barn å bli uriktig og unødvendig fratatt sine foreldre og annen slekt.

Slik som Anne Grønsund uttaler seg, eksponerer hun hvilken opplæring barnevernspersonale får. Slik villedning som hun presterer, burde nok være straffbar, så alvorlig som den er: Den lokker familier til å være rolige, når de isteden burde være i alarm over den trusselen barnevernet utgjør. Men hvorfor fortsetter det norske folk å være uvitende og forbauset? Grønsund er da ikke noe unntak.


Det er heldigvis mange klare og fortørnede kommentarer under artikkelen!

  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  

Når barnevernet "vil holde familien samlet"

Jeg er definitivt enig i at saker slik som den med Christoffer Kihle Gjerstad, som døde, må unngås så godt det går an.

Spørsmålet er om barnevernet er forspent til å sørge for det. Barnevernet var blitt kontaktet om Christoffer, men gjorde ingen ting. Hvorfor sies det lite eller intet om. Muligens dreier det seg om en reaksjon som er ganske vanlig hos barnevernere: De tar kanskje en tilfeldig avgjørelse om hvorvidt de liker og sympatiserer med den som melder, og handler deretter. Barnevernernes tro på sin egen dømmekraft er stor – de er opplært til å tro at de har spesiell innsikt og vurderingsevne ut over det normale. Det har de ikke. De er også opplært til å mistro og avvise biologisk familie.

Jf flere sterke kommentarinnlegg til artikkelen om Grønsunds uttalelser (se mitt innlegg ovenfor).

*

Her har vi igjen en sak hvor det lokale barnevern har fått det for seg at det er viktig å holde familien sammen. Et godt prinsipp, ja, med de foretar øyensynlig ingen realistisk, fornuftig vurdering av om det i akkurat dette tilfellet er mulig. Derved får vi enda en sak hvor "barnevernet ikke griper inn tidlig nok", en slik sak som barnevernets forsvarere bruker om og om igjen i ganske andre saker, hvor barnevernets inngripen bare gjør skade.

Familiefar tatt på rømmen, må svare for voldtekt og grov vold mot egne barn
Aftenposten, 23 august 2016

"Mishandlingen ble kjent da ekteparets eldste sønn kom på skolen med bloduttredelser på halsen, ødelagt nese og blåmerker og fortalte at han hadde fått juling av faren.
Barnevernet ville holde familien samlet
Barnevernsvakten plasserte gutten på et akuttmottak, men bydelsbarnevernet ønsket å holde familien samlet og overstyrte barnevernsvakten.
    Gutten måtte sys sammen etter å ha blitt slått med knyttnever og belte og sparket i hodet mens han lå nede.
    Bydelsbarnevernet mente situasjonen ville løse seg blant annet ved faren gikk med på å underskrive en «kontrakt» der han lovet aldri å slå sønnen sin mer.
Far i fengsel, mor på fødestuen
Heldigvis grep skolen inn og slo alarm om guttens situasjon. Assisterende rektor ved skolen sa det slik da Aftenposten skrev om saken.
    – Dette er det groveste jeg har vært med på. Jeg forstår ikke hvordan barnevernet kan finne på noe slikt som dette. Jeg har aldri sett maken til unnfallenhet fra barnevernet."

    Å greie opp i familieforhold, få klarlagt hva som er hva, og handle fornuftig deretter, går i sin almindelighet langt over barneverneres forstand og evne. Da er det fristende å støtte seg til kvakksalversk psykobabbel, istedenfor å ta for seg åpenbar, alvorlig vold. Politiet er – trass i at også de dessverre får opplæring i barnevern" – bedre egnet til å behandle slike saker.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  

Regnhild Pettersen, i samarbeid med Ester Solberg, Monica Flock, Kjell Olav Edvardsen:
Vårt forslag til et framtidig barnevern
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/vårt-forslag-til-et-framtidig-barnevern-1.769785
Det er ikke vår erfaring at akuttvedtak bare brukes når det er fare for barnets liv og helse.

"Vi skulle så gjerne vært enig med deg, Anne Grønsund!"
(Referanse til intervjuartikkelen av Anne Grønsund ovenfor.)

"Det er ikke vår erfaring at akuttvedtak bare brukes når det er fare for barnets liv og helse, eller når det ikke finnes andre muligheter. Vi opplever at akuttplasserings-paragrafen i økende grad de siste årene misbrukes. Vi kjenner til saker der skadene som påføres barnet ved bråe og plutselige hentinger langt overskrider farene ved å bli værende i hjemmet."

" Vi tror derfor ikke alt dreier seg om økonomiske midler. Det kan tvert imot være behov for en holdningsendring og strukturendring i barnevernet. Vi skulle ønske at barnevernet fungerer slik både Grønsund, Horne og Trommald sier, men det gjør det ikke. Vi stiller oss sterkt tvilende til om de barna det gjelder er takknemlige for traumene de ble påført fordi barnevernet og Fylkesnemnda ønsket å være føre-var."

"Grønsunds trygghet for at alle ansatte i barnevernet handler etisk forsvarlig, vekker bekymringer. Ingen instans er etisk ufeilbarlig. I helsevesenet er det åpning for at leger og sykepleiere begår feil, også med hensikt. Derfor finnes det et helsetilsyn som gir mulighet til sanksjoner overfor helsepersonell, som deriblant er tap av autorisasjon. Også politiet har et særskilt etterforskningsorgan rettet mot seg selv. Selvfølgelig finnes det utro tjenere også i barnevernet, ansatte med psykiske problemer som i alle andre deler av samfunnet. Samtidig et tilsynssystem som sørger for at barnevernets saksbehandlere kan miste sin autorisasjon. Det oppfattes som direkte urovekkende at man ikke innser etisk feilbarhet i en instans som håndterer så vidt alvorlige spørsmål som i barnevernet."

"Familiene må kunne velge mellom godkjente tiltakspakker/foreldre-barn-institusjoner, slik at disse instansene først og fremst motiveres til å bli oppfattet som godt egnede av brukerne, og ikke av oppdragsgiver, som vil stå på motsatt side i retten."

"Det er ikke bare blant helsepersonell og i politiet at det finnes enkelte som handler uetisk og kritikkverdig. Det er derfor på høy tid at det innføres et sentralt tilsynsorgan med myndighet til å gi varsler og til å frata autorisasjon til saksbehandlere i barnevernet, på lik linje med det som gjelder for helsepersonell, for advokater og for politiet."


Til Grønsund, Horne og Trommald kan man gjerne føye barneombud Lindboe, ja, som en av kommentarene gjør! Også hun prater ufornuftig barnevern, som de andre barneombudene før henne.


Fra en kommentar:

Elin P. Gregusson:
".... I tillegg mener jeg det bør reflekteres over barnevernets bruk av advokater. Hvis ikke en sosionom eller barnevernpedagog selv klarer å argumentere for en akutt omsorgsovertakelse, har barnevernet da noen særlig god sak sak? Blir vold, seksuelle overgrep, utsulting, mangelfull påkledning, foreldres rusmisbruk eller annet som regnes som så alvorlig omsorgssvikt at det må gripes inn umiddelbart, blir det mer reelt av at en advokat - som hverken kjenner barn eller foreldre - sminker språket og strammer opp retorikken? Jeg tror ikke barns rettssikkerhet øker av det.
    Tvert imot er mitt inntrykk at barnevernets advokater ofte bidrar til å gjør vondt verre for barna det gjelder. At fortvilte foredre trenger juridisk bistand, og dessuten at barn må få egne talspersoner og partsrettigheter, bør være opplagt, men barnevernet? Hvor vanskelig kan det egentlig være for en barnevernpedagog å forklare en fylkesnemndleder eller dommer at et barn utsettes for grov omsorgssvikt? "

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Det svært positive med innspillet fra disse tre er at det er systemkritikk fra systemet selv. Jeg er ikke enig i alle forslagene deres, men de tar nå bladet fra munnen og sier det som barnevernskritikere har sagt i alle år: At tiltakene kan skade mer enn omsorgssvikten de skulle avhjelpe.

Etter min mening bør hjelpetiltak og tvangstiltak skilles fullstendig, og barnevernet bør ikke engang ha et begrenset mandat til å ta barn ut av familier. Dermed vil barnevernet kanskje bli motivert for å sette inn tiltak som faktisk hjelper, og hvem vet, - kanskje barnevernet vil gå til det skritt å spørre familiene hvilken hjelp de ønsker?

Hjelpetiltakene vil slutte å fungere slik de fungerer i dag; som en rekrutteringspool for - og leverandør av omsorgsovertakelser. Hjelpetiltakene er p.t. barnevernets beitemark.

Selv om det kan være vanskelig å si nøyaktig hvordan fremtidens barnevern skal se ut, er jeg likevel skeptisk til om man overhodet kan skape noe nytt og godt ut av den materien av folk og tankesett som i dag besitter barnevernet.

  

Igjen Anne Grønsund. Hun fikk sterkt kritiske kommentarer mot seg under intervjuartikkelen Husk Christoffer den 20 august, men gir seg ikke.

Det krever en hel kommune å hjelpe et barn til god omsorg
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/
det-krever-en-hel-kommune-å-hjelpe-et-barn-til-god-omsorg-1.772062
Det kommunale barnevernet er nærmest barna og har best forutsetninger for å kunne praktisere akutthjemler.
Dagsavisen, 31 august 2016


Nei, det krever langt fra en kommune å gi god omsorg eller "hjelpe" til det. Det krever at barnets egne foreldrene ikke skades, umyndiggjøres og plages, slik barnevernet gjør, men at foreldrene tvert imot støttes lojalt og respekteres.

"Jeg har aldri hevdet at barnevernet ikke kan gjøre feil eller gjøre uriktige beslutninger. Tallene fra fylkesnemda viser imidlertid at når barnevernet går inn med akuttvedtak får de i stor grad bekreftet vedtaket. Det interessante er om barnevernet og kommunens øvrige hjelpeinstanser i stor nok grad har jobbet for å forebygge en slik situasjon."

Jeg tillater meg å gjengi en kommentar av Ken Joar Olsen under artikkelen:
"Du skriver at - Det vi derimot er enige om er at akuttvedtak må være en siste løsning.-
    Men akkurat dette er der et utallige av saker som beviser IKKE er tilfellet, og som jeg skjønte disse sakkyndige påpeker.
    Så at du prøver å fortelle hvordan det skulle være gjør INGENTING med hvordan det er.
Hvor mange liv og familier skal ødelegges for at arbeids mengden og utbyggingen av en ikke fungerende barnevernes tjeneste aksepterer saklig kritikk, istedenfor på en utrolig hoven måte avviser enhver kritikk med løgne eller uvitenhet..."

  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Jeg må kommentere utspillene til denne Anne Grønsund.

Først, det er utidig, irrasjonelt og sterkt manipulerende å misbruke Christoffers tragiske dødsfall til å forsvare en stadig strøm av nye, dårlig begrunnede og feilslåtte akutt-vedtak.

Det er uetisk å amputere beinet til 100 barn for å forebygge beinbrudd hos 2, 3 eller 4 barn. Det er også uetisk å amputere beinet til 2, 3 eller 4 barn for å reparere beinbrudd. Helsevesenet gipser, operer, gjør det som må til for å redde beinet ved beinbrudd. Om absolutt ingen behandling nytter, og det blir ansett som umulig å redde beinet, først da vurderer man å amputere.

Når det gjelder Christoffer-saken er det også slik at barnevernet var involvert, men barnevernet avskar kontakt mellom Christoffer og hans biologiske far, en kontakt som kunne ha blitt livsreddende for Christoffer. Dersom barnevernet hadde tillatt slik kontakt. Barnevernet mottok bekymringsmeldinger, barnevernet var involvert men gjorde feilvurderinger som ble fatale for Christoffer.

Som flere allerede har nevnt, barnevernet beskytter ikke voldsutsatte barn. Slik Grønsund hevder at de gjør. Det er bare å se på statistikken.

Deretter, Grønsund skriver:
"Det er i kommunene vi må satse på barnevernets kompetanse. Det er her tiltaksutviklingene må skje. Vi må sørge for at barn som trenger det er sikret høy kompetanse og god hjelp der de bor og lever – i kommunene."

Vi har spesialisthelsetjenesten, vi har BUP (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Disse helsetjenestene skal yte helsehjelp til barn som har behov for spesialisthelsetjenester. Barns rett til helsehjelp er lovfestet i kommunehelsetjenesteloven. Aberet er, at hjemkommunen må betale egenandel, jeg har ikke greid å finne noen prisliste men kommunens egenandel tilsvarer rikstrygdeverkets andel av helsekostnadene for voksne over 18 år. Det dreier seg altså om betydelige beløp.

Det er primærhelsetjenesten, fastlegene som også er ansatt i kommunen, som skal henvise barn til spesialisthelsetjenesten. Også barneverntjenesten har henvisningsrett til BUP. Da blir det mulig for hjemkommunen å spare penger, ved å misforstå, feiltolke adferd og symptomer, feildiagnostisere barnet slik at barnet får rett til hjelp hjemlet i barnevernloven (staten betaler det aller meste), istedet for rett til helsehjelp hjemlet i kommunehelsetjenesteloven og/eller rett til praktiske og økonomiske støttetiltak hjemlet i sosialtjenesteloven (kommunen må dekke alle kostnader selv).

Jeg har nevnt det mange ganger tidligere og gjentar det nok en gang, ansvars- og finansieringsfordelingen mellom stat og kommune slår veldig uheldig ut for barn. Mange barn får ikke den helsehjelpen de har rett på.

(Tidligere var det spesialisthelsetjenesten som bestemte om et barn skulle få helsehjelp eller ikke. Politikerne fryktet da at legene hadde for stor makt, og at det forekom overbehandling som var vanskelig å avsløre. Ved å flytte makten til kommunene skulle man få slutt på det. Det gjorde man og har nå i stedet fått utallige tilfeller med underbehandling (primærhelsetjenesten feildiagnostiserer) og tilstanden forverres, samt utallige tilfeller med feilbehandling (primærhelsetjenesten feildiagnostiserer billige diagnoser) og tilstanden forverres. Ikke rart at det er mye sykdom her i landet. Tragisk, og noen ganger fatalt, for de som rammes.)

Tilbake til Grønsund sitat, hun skriver det er i kommunene ... tiltaksutviklingene må skje.

Er det slik at Grønsund og lavutdannede kommuneansatte forstår oppgaven sin slik at de skal utvikle tiltak som på sikt skal gjøre spesialisthelsetjenesten overflødig?

Skal ikke norske barn ha rett på helsehjelp på linje med voksne?

Ellers, jeg har også nevnt dette tidligere, barnevernet er tiltenkt å ha en koordinerende oppgave i kommunen. De skal sluse sosiale, praktiske og økonomiske problemer til sosialtjenesten, barn med spesielle behov skal få hjelp i spesialisthelsetjenesten sammen med eventuelle tiltak i barnehage og skole.

Dessverre ser det ikke ut til at barnevernets egen forståelse av sine arbeidsoppgaver er sammenfallende med den koordinerende rollen som ligger i barnevernets samfunnsoppdrag.

Et tankeeksperiment; dersom vi tenker oss at kommunene fikk dekket alle hjelpetiltak i hjem/familie, inkludert familiefosterhjem, fra staten, og samtidig ble pålagt å dekke alle omsorgsplasseringer, fosterhjem, beredskapshjem, institusjoner, direkte fra egen kommunekasse ... ville omsorgsovertakelser og akuttplasseringer forsvinne på dagen.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

I vårt tilfelle virket det som om barnevernet ønsket å gjøre mest mulig selv, alt fra samtaler med ungene, parterapi, personlig veiledning, avlastningshjem, barnehageplass for ettåringen, leksehjelp og andre tiltak som hadde det til felles at vi verken hadde bedt om denne hjelpen eller følte behov for den.

Vi tok selvsagt imot all "hjelp" med åpne armer. Vi ville kanskje til og med ha rost barnevernet opp i skyene om vi i den fasen hadde blitt spurt om vi var fornøyd med barnevernet og hjelpetiltakene. Så livredde var vi.

Inntrykket mitt var at barnevernet på denne måten kunne sørge for at de ulike "hjelpeenhetene" inntok en felles forståelse av saken, at de slik samlet informasjon, og at de også var sikret mot at noen gjorde anskrik eller begynte å stille spørsmål.

Alle trampet i takt. På veien mot omsorgsovertakelse.

Den hjelpen som vi derimot trengte, og som barnevernet kunne hjulpet oss med nettopp gjennom å koordinere og nøkternt informere andre deler av hjelpeapparatet, - gjorde de alt de kunne for å forhindre at vi fikk.

Det var i utlandet at vi etter hvert fikk denne hjelpen. Selv om slik informasjon sikkert virker støtende på alle nordmenn som har en slik rørende og urokkelig tro på det norske velferdssamfunnet.

  

Koordinerende oppgave for barnevernet?

      og


Det minner om hva familien Bodnariu opplevet. Ifølge forliket de inngikk med kommunen, skulle barnevernet ha en koordinerende funksjon i fortsetningen. Her er hvordan det gikk:
"Foreldra meiner barnevernet har brote ein inngått avtale mellom dei og barnevernet, ein avtale der barnevernet skulle ha ei tilbaketrekt og koordinerande rolle. I staden kom det folk frå barnevernet inn i heimen deira i tide og utide, hevdar foreldra."

Det er vel tvilsomt om norsk barnevern i sin imponerende utdannelse er blitt opplært til å forstå hva "koordinering" er. Men de fleste almindelige mennesker forstår det jo, uten særlig opplæring. Så kanskje barnevernerne har lært å omtolke det.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net