Kasteball fordi barnevernet mente det var best


Her har vi en sak hvor barnet åpenbart måtte tas hånd om av andre enn foreldrene, men hvor systemet allikevel viser seg å være tragisk:

150 partnerdrap siden 2000:
Sozdar (18) var vitne til at far drepte mor
** Ble kasteball i fosterhjemssystemet
vg, 10 september 2016


"Når en av foreldrene tar livet av den andre mister barna i praksis begge. Sozdar var ti år da det skjedde henne. Siden har det vært inn og ut av fosterhjem og institusjoner.
    – Det er forferdelig å vite at når du endelig har tilpasset deg en ny skole og et nytt miljø, så må du flytte. Man mister gode venner. Det gjør vondt. Når jeg spurte hvorfor, så var svaret at barnevernet mente det var det beste for meg. Jeg følte ikke at jeg fikk noen forklaringer, og skjønte ikke hvorfor det skjedde, sier Sozdar Rizgar, som i dag er 18 år gammel, til VG."

Kanskje, hvis vi hadde et barnevern som lot være å bruke tid og ressurser på å skape skadelige saker i familier hvor de bare er onde ånder, så ville det slikt barnevern ha ressurser til å kunne skaffe barn som Sozdar en god oppvekst?

*

Barnevernsaktørene bortforklarer og skjønnmaler.

Raundalen:

"På spørsmål fra VG om det da er en tilleggsbelastning for disse barna stadig å bli flyttet på svarer barnepsykolog Magne Raundalen, som er tilknyttet Senter for Krisepsykologi, at det er én mulig betegnelse.
    – Offentlig overgrep, eller offentlig mishandling, er to andre. Slik kan vi ikke ha det når det gjelder det meste alvorlige vi kan tenke oss at et barn kan oppleve. Og det sier jeg gjerne to ganger; Slik kan vi ikke ha det!"

Av andre kilder fremgår det imidlertid at Raundalen langt fra er noen trygg hjelper for barn mot offentlige overgrep. Blant annet ledet han utvalget som leverte bestillingsverket om "utviklingsstøttende tilknytning" og skjøv biologisk samhørighet ut:
NOU 2015:5  Raundalen-utvalgets innstilling

*

Fra Bufdir kommer den vanlige svadaen som ikke har særlig med praksis å gjøre:

"Barne-, ungdoms- og familiedirektorartet (BUFDIR) har ansvaret for barnevernet i Norge. Uten å kommentere enkeltsaker, er også de klare på at det er svært uheldig dersom barn må flytte.
    – Dette bør unngås, sier Anna Bjørshol, avdelingsdirektør i barnevernsavdelingen til VG.
    – Barn som har opplevd ulike belastninger, tap og sorg trenger en stabil omsorgssituasjon med trygge, tålmodige, empatiske og forutsigbare voksne, fortsetter hun.
    Bjørshol sier at en viktig faktor for å unngå brudd i plasseringen er at fosterhjemmet får tett oppfølging og støtte.
    – Vi vet også at i den grad barnet kan opprettholde kontakt med viktig nettverk, familie og søken, så kan det gi større grad av stabilitet og trivsel for barnet. For mange barn vil det derfor være riktig å få et fosterhjem i nettopp slekt eller nettverk, forklarer avdelingsdirektøren."

Jaså, "vet" de det? Sannheten er vel i praksis, for de aller fleste barn som barnevernet setter i fosterhjem, at hvis de tillates av barnevernet å opprettholde nær forbindelse med familien, så blir det klart for alle at det egentlig ikke var noen grunn til at de ikke skulle bo hos sine foreldre. Saker som Sozdars er sjeldne. Det vanlige er at selve det å rive barna bort fra familien og holde dem under tvang er sterkt skadelig.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net