Hva er årsakene til dårlige skoleresultater for mange fosterbarn? Det virker som om to grunner peker seg ut, og de skulle begge være ganske lette å forstå (selv for politikere og pressefolk):
Den ene er at fosterbarn er så skremt, ulykkelige og urolige over å være tatt fra sin familie og holdt under tvang annensteds at de ikke orker å konsentrere seg om skolegang og skolearbeid, især ikke fordi det fordrer en viss ro over lang tid. Gutten som fylkesnevndssaken på Lillehammer nevnt ovenfor dreiet seg om, ga uttrykk for dette.
Den andre er at de voksne som omgir et fosterbarn og har makt over det, nok kan preke om nødvendigheten av skole, men ikke har det naturlige, dype, følelsesmessige engasjement som egne foreldre og besteforeldre har i at barnet skal lykkes i livet og få det godt. Også de voksnes ambisjoner og støtte under utdannelsen må være vedholdende og gå over lang tid for å bære frukt, og det er det nesten bare nær biologisk familie som har uthodenhet til.
Dette forholdet ser ut til å være best undersøkt for stebarn, blant annet av de ledende evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson, som både har utført omfattende egne undersøkelser og har oppsummert andre forskningsarbeider. Av deres bok fra 1998,
The Truth about Cinderella, fremgår det:
Steforeldre investerer mindre i stebarns utdannelse og setter lavere mål for utdannelsen (til og med lavere enn hva enslige mødre med dårlig økonomi gjør for sine barn), stebarn forlater foreldrehjemmet tidligere og føler i høyere grad at de skyves ut hjemmefra, stebarn er overrepresentert blant hjemløse tenåringer.
... vi sto overfor noe som kunne kalles en "motsatt prøve" på foreldrekjærlighet. Mangel på inderlig følt, individualisert omsorg for velferden til et barn i ens varetekt ville sannsynligvis øke forekomsten av all slags misbruk og overgrep.(min oversettelse, se
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2 Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning, avsnitt 6)
Lignende forhold som for stebarn er vist å eksistere også for adoptivbarn, se Nancy J. Cohen, James Coyne & James Duvall (1993): "Adopted and Biological Children in the Clinic: Family, Parental and Child Characteristics",
Journal of Child Psychology and Psychiatry Vol 34 No 4.
Det er tydeligvis en forsterket versjon av mangelen på naturlige bånd vi ser når det gjelder fosterbarn som må tilbringe oppveksten hos fremmede, fremmede som til og med får betaling for den byrde det er å ha dem i huset, et sted helt uten biologisk nærstående voksne som har naturens nådegave: den spontane kjærligheten til barna.
**
Som konklusjon må det konstateres at barnevernet ikke på noen måte skiller seg positivt ut når det gjelder å sørge for at barn får en utdannelse som bidrar konstruktivt til deres senere liv. Når det ikke skjer noe for å få slutt på dette vanstyret utøvet av barnevernet, er det vel fordi alle de som sitter med makten over barn uten at de er barnas egne foreldre, er så fanget i alt tåkepratet at de ikke ser skogen for bare trær, selv en såpass tydelig skog som målbare skoleresultater.