Redd Våre Barn
16 oktober 2012Suranya Aiyar, advokat og kritiker av konfiskatorisk barnevern i utlandet
Ved pressekonferansen holdt 12 oktober 2012 ved Women's Press Club (Kvinners presseklubb), New Delhi*God ettermiddag. Takk for at dere er kommet til vår lansering. Jeg er koordinatoren for denne kampanjen. Jeg er advokat, men sentrum i mitt liv er å være mor. Jeg har to små barn – 3 ½ og 1 år gamle. Mitt engasjement i denne kampanjen er først og fremst et forsvar for det å være mor.
Vi vil i dag ha æren av å høre et høy ansett panel av talere.
Dommer AP Shah – pensjonert som justitiarius for Delhi High Court (tilsv. norsk lagmannsrett). Gjennom sin karriere har han avsagt mange modige dommer, som holder høyt rettighetene til kvinnelige fanger og deres barn, og handikappedes rettigheter til offentlige transportmidler. Han ble en helt for menneskerettighets-aktivister med sitt konstruktive forsvar for homofiles rettigheter da han tolket noen arkaiske, homofobe lover i indisk straffelov restriktivt, slik at de ikke gjaldt seksuelle handlinger mellom samtykkende, voksne personer.
Dommer Mukul Mudgal ble selv en institusjon i Delhi High Court før han ble utnevnt til justitiarius i Punjab og Haryana High Court, som han nå er pensjonert fra. I sin karriere har han gått inn for fengselsreform og for rettigheter og rett innen miljøvern og kjønnslikestilling. Han kommer fra en kjent familie av klassiske musikere. Og skjønt han selv valgte en mere prosaisk vei i juss, har han brakt mye av sin kunstneriske arv til sine dommer i form av kraft og bevegelse.
Den ukuelige Brinda Karat behøver ingen introduksjon. Etter at hun har fullført sin siste periode som parlamentsmedlem i
Rajya Sabha (annen-kammeret), er løven nå sluppet løs på verden! Fru Karat har vært en av Indias mest effektive forkjempere for kvinners rettigheter. Hennes nyeste triumf er at en lov er vedtatt i parlamentet som skal hindre sex-trakassering på arbeidsplassene. Det var fru Karat som fikk frem i offentlig oppmerksomhet i India den ulykken som rammer indiske barn som konfiskeres i barneverns-saker i andre land. Og hun var tidligere i år aktiv for å få to barn tilbake til India som var beslaglagt av myndighetene i Norge.
*Jeg vil begynne med noen ord om vår kampanje.
Det er sagt at ‘veien til helvete er brolagt med gode intensjoner’. Noe slikt ser ut til å være hendt med barnevern i den utviklede verden. Det er spørsmål om hvorvidt statlig konfiskering av barn i det hele tatt er en riktig reaksjon på overgrep og vanskjøtsel i familien. Det er spørsmål om hvorvidt det er sunn politikk å gjøre staten ansvarlig for å forhindre overgrep og vold i familien. Det er spørsmål om hvorvidt det er statens plikt å konstruere nye familier for barn når den biologiske familien er i vanskeligheter. Dette er kompliserte spørsmål.
Men her og nå er problemet enkelt og åpenbart. Vi ser i disse landene et system som opererer stikk motsatt av ethvert prinsipp for rettssikkerhet, et system som går fullstendig imot århundrer av erfaring av hva som hender når offentlig makt utfolder seg ukontrollert.
• Barn snappes fra sine familier, uten noen som helst god grunn.
• Foreldre fordømmes som dårlige, på det aller tynneste grunnlag.
• Det er intet prinsipp om uskyld inntil skyld er bevist.
• Det er ingen rettferdig rettergang.
• Det er ingen beskyttelse mot kryssende interesser.
• Konfidensialitetslover og taushetsplikt beskytter bare barnevernsarbeidere og dommere mot å bli holdt ansvarlige.
• Verst av alt er ringeakten for barns kjærlighet når familiesituasjoner blir bedømt.
• Søsken blir skilt og sendt til forskjellige hjem.
• Barn utsettes for adopsjon i toppfart, slik at selv hvis foreldrene til slutt vinner i retten, kan de ikke bli gjenforent med sine barn.
*Etter barna er mødre de største ofrene for dette systemet. Siden hun typisk er hovedkilden for omsorg, er det i nesten alle konfiskasjonene moren som klandres.
• Den måten hun tar seg av barna sine utsettes for en inkvisisjon som det er nesten umulig for noen som helst å komme ut av som uskyldig.
• Hun utsettes for undersøkelse i sitt hjem, sitt kjøkken, sitt barneværelse, og sitt soveværelse.
• Hun utsettes for angrep fra akkurat de menneskene hun støtter seg mest på når hun skal ta seg av sine barn: barnas leger og lærere. Alle er potensielle informanter mot henne.
• Hvis hun skulle bryte sammen under påkjenningen av beskyldningene, hvis hun skulle miste beherskelsen, eller falle sammen i gråt, blir hun øyeblikkelig fordømt som en person som for tiden er ute av stand til å ha hånd om sine egne barn.
**Det er intet vern av barn her. Bare dårskap og umenneskelighet. India må synge ut mot denne humanitære krisen.
Vi vil arbeide for at vår kampanje skal nå alle landene i Sør-Asia og lenger ut også. Allerede foreligger det rapporter om andre regjeringer som tar opp denne saken. Den slovakiske regjeringen har truet med å få Storbritannia for retten for konfiskasjonen av slovakiske borgere i England.
Jeg er meget glad over at vi blant våre tilhørere her har representanter fra Pakistan, Bangladesh, Afghanistan, Sri Lanka, Bhutan, Brunei, Russland og Slovakia. Mennesker som har samme oppfatning verden rundt må gå sammen i denne saken.
Når det gjelder indiske barn, gjør vår petisjon rede for det juridiske grunnlag for at disse barna kan bli returnert til sine slektninger i India. Disse barna har en rett til å vende tilbake til India under internasjonale overenskomster som de fleste land i verden har tiltrådt. Og når regjeringen har intervenert så kraftfullt i den norske saken, er regjeringen forpliktet etter grunnloven til å handle likt i like saker, altså til å gripe inn tilsvarende når det gjelder andre familier som utsettes for konfiskatoriske barneverns-aksjoner i utlandet. Vår petisjon anmoder The National Human Rights Commission (nasjonal kommisjon for menneskerettigheter) om å anbefale at istedenfor at folk skal være henvist til tilfeldig intervensjon, oppretter regjeringen en formell og tydelig ordning for intervensjon i disse sakene.
Takk.
*