To viktige spørsmål i innleggene ovenfor:
Spørsmålet hvorvidt utlendingsloven står over barnevernsloven:Jeg har et avisutklipp (ett eller annet sted) om en flyktningfamilie fra Bosnia oppe i Nord-Norge. Hvis jeg ikke blander det sammen med en annen sak, dreiet det seg om at hustruen fødte tvillinger, hadde en fødselsdepresjon, hvorpå barnevernet tok den ene tvillingen – de mente hun ikke hadde tilstrekkelig "omsorgsevne" og fikk klare seg med én. Foreldrene var naturligvis fortvilet, og bestemte da at de var villige til å dra tilbake til det da krigsherjede Bosnia, for da – hadde de fått beskjed om – ville de få med også den andre tvillingen, idet
utlendingsloven sto over barnevernsloven. Javel. Men det ville ikke barnevernet, og dermed kom det beskjed om at barnevernsloven sto over utlendingsloven. De skulle ikke få barnet tilbake uansett.
Saken er vel en 10-15 år gammelt, så vidt jeg kan huske. Som vanlig gjorde vår stats-begeistrede presse intet for å følge dette opp. Det er ganske klart at hvis flere aviser slo seg sammen og systematisk eksponerte barnevernet og politikerne som beskytter dem - over noen måneder, ville systemet klappe sammen, og vi kunne få alle disse forbryterne for retten. (Vel, hvem skal være dommere? Våre rettsinstanser er jo del av systemet.)
Men hvis pressen skulle kunne gjøre nytte for seg i å få sannheten frem, ville det jo kreve at de satte seg skikkelig inn i materien - ikke bare skrev tullete om hva barnevernet sier og hva foreldrene sier og hva barnehager sier og hva helsesøstre sier og hva advokater og departement og politikere sier og bla bla, men tok for seg en mengde av saker, sammenlignet dem, leste skikkelig alle saksdokumentene, som de kan få fra familien når barnevernet ikke vil si noe om saken annet enn å antyde at familiens "svikt" er så langt alvorligere enn det som kommer frem, søkte komparent-opplysninger i de sakene hvor det er lett å få pålitelige slike, satte seg til å lese, grundig, den grunnleggende kvakksalver-litteraturen som barnevernet og kliniske psykologer bygger på, og leste grundig den virkelige forsknings-litteraturen. Dette vil pressen ikke skal gjøres. Pressefolk er lært opp til å være lettvinte, og samtidig hovmodige.
*
Om Danmark vet jeg at for et dusin år siden fikk en familie tvangsfjernede barn tilbake hvis de emigrerte. Jeg kjenner til en sak hvor det skjedde: den ressursrike og handlekraftige familien dro til Østerrike og fikk døtrene med seg (men bli nå ikke opphisset optimistiske: Østerrike har også et ille barnevern). Om det fremdeles er mulig å få barna utlevert ved emigrasjon, vet jeg derimot ikke.
*
Spørsmålet hvorvidt familien Bhattacharyas advokat gjør det han bør:Det er ikke helt lett å bedømme ham, fordi saken åpenbart dysses ned, og det kan virke som om han er en av dem som dysser. Folk er nok normalt sett for respektfulle, for ikke å si underdanige, overfor sine advokater, uansett hva advokaten gjør og råder til. Det er en vanlig feil dette: å tro at man bør "samarbeide" med barnevernet om konfidensialitet. Det er ganske riktig at hvis man sier sannheten offentlig, hevner barnevernet seg ved å kutte foreldrene ytterligere av fra barna, men klar tale er allikevel det eneste som har noen sjanse i det lengre løp til å få drevet den nåværende barnevernsetaten ut av samfunnet, så vi kunne få bygget opp en
normal sosialtjeneste her i landet, og som
samtidig er positivt viktig for barna. Barna blir jo hjernevasket mot foreldrene hele tiden i klørne på barnevern og foster"foreldre". Da er det viktig at de etter hvert kan få vite – og iallfall gjennom dokumenter få se når de blir større – at det ikke er sant, det de blir tutet ørene fulle om: at foreldrene ikke er i stand til å ha dem hos seg og kanskje er likegyldige. Det er livsviktig for barna å til slutt kunne få se at foreldrene har kjempet for dem hele tiden, og at de slett ikke har vært med på at det er "best" for barna å ikke ha med dem å gjøre.
Når det gjelder denne saken, har jeg inntrykk av, gjennom flere artikler, at familien er blitt grundig skremt til å ikke skulle kritisere norsk barnevern. Ikke usannsynlig har slike råd kommet gjennom advokaten. Men i tillegg er det kommet gjennom norsk presse (den uvitende, nytteløse pressen vår igjen), som ikke "liker" at de ikke er enerådende om å skalte og valte med saken som de vil. Se her, her ber familien så sent som 29. januar 2012 at man ikke skal kritisere:
Norway NRI couple urges media restraintAv Susenjit Guha
The Sunday Guardian, Jan 29, 2012
Det indiske ekteparet er altså blitt narret og truet til å bøye seg for "norske verdier" ("Norwegian values"). Og det er naturligvis den norske presses, norske politiske myndigheters, og norsk barneverns verdier. (Hjelpe meg hvor heldekkende ideologien er blitt.) Men det kommer jo klart frem i artikkelen at frykten skyldes nettopp trusler: Hvis utenlandsk presse fortsetter å kritisere Norge, kan det virke inn på onkelens mulighet for å få omsorgen for barna, står det rett frem i artikkelen. Ja, så nedrig er nettopp norsk barnevern. De tillater seg å la familiens holdning til barnevernet være avgjørende for hvorvidt barna skal få beholde sin familie eller ikke.
*
PS: Noe av det mest interessante nå er at den russiske konsulen i Oslo sier at Russland
ikke vil utstede reisedokumenter til den russiske damen som har søkt asyl i Norge, fått avslag, og som Norge så vil deportere tilbake til Russland, mens Norge nekter å utlevere hennes barn, som barnevernet har tatt. Russland vil nekte henne innreise hvis ikke
hele familien får reise. Bravo for Russlands standpunkt her.
Board index » RESULTATENE AV SÅKALT BARNEVERN » >> Internasjonale konflikter og skade på Norges renommé
