Denne saken om en psykisk syk person som dreper sin kone foran øynene på barna, er tragisk. Det psykiske helsevernet i Norge kan være svært lite tilgjengelig for familier som trenger hjelp, selv om det er en annen debatt.
De så på da far drepte mor
Farens familie i Libanon nekter barna retur til Norgehttp://www.vg.no/nyheter/utenriks/partn ... /23784133/Historien er relativt komplisert, men vi ser at flere har tenkt fornuftige tanker i denne saken:
-Moren som nok har forstått at hennes liv kunne få en tragisk slutt: Hun ber i et brev om at barna skal tas vare på av hennes bror, søster og foreldre, dersom noe skulle skje med henne eller hennes mann.
-Farens familie som nekter barna utreise fra Libanon: "Årsaken til at de krevde et utreiseforbud fra Libanon, er at barna ikke har noen omsorgsperson i Norge".
- Barna som virker svært oppegående og fornuftige: "- Så lenge vi er barn vil vi bli her hos vår onkel, tante og besteforeldre, for de gir oss et godt hjem." Barna vil til Norge og studere når de blir større.
På den andre siden står typisk nok barnevernet som gjerne vil ha beslag i ungene:
"I Norge er saken om foreldrerett blitt behandlet i en sivil domstol, og det er vedtatt at barnevernet skal ha foreldreretten for barna dersom de kommer tilbake til Norge.
Mette Yvonne Larsen var oppnevnt som advokat for barna i den saken. Hun fastslår at onkelen og tanten i Libanon må sørge for at barna kommer tilbake til Norge."
Det er verd å merke seg at barnas advokat faktisk jobber imot barnas uttrykte ønske.
Kanskje har moren nettopp hatt barnevernet i tankene da hun skrev at barna måtte tas vare på av slektninger. En siste kjærlighetserklæring som igangsatte en kjede av hendelser som førte barna ut av landet, og således reddet dem fra destruksjon i det norske barnevernssystemet.