I løpet av noen få år har kommunen vår brukt store summer på vår egen familie. Korrespondanse, sakkyndige, advokater, møter, alle slags tiltak, veiledning. Mine egne sykemeldinger. Forberedelse av to saker om omsorgsovertakelse. Kommuneadvokatene følte sikkert at de gjorde menneskeheten en stor tjeneste. Hele kommuneapparatet i full sving "til barnets beste".
Jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at alt var bortkastet. Fullstendig unyttig, for ikke å si ødeleggende. Barna selv avskydde etter hvert saksbehandlere og andre som etter hvert stadig oftere ville "snakke med dem".
De offentlige utgiftene bare for vår del må antagelig beløpe seg til mange hundre tusener, kanskje snakker vi også om millionbeløp, når alt tas med.
Midt i saken, da vi hadde en "pustepause" mellom de to begjæringene, (hvorav den første ble trukket, og vi så vidt unnslapp den andre) spurte jeg en mellomleder i barnevernet hva godt barnevernet egentlig hadde gjort for barna. Nei, hun måtte bare erkjenne at hun ikke kunne se hva godt de hadde gjort for oss!
Nå ser vi at landet og kommunene sliter med økonomien på flere vis; kommunene er en tikkende gjeldsbombe, og oljeprisen ser ikke ut til å ha nådd bunnen.
http://www.nrk.no/norge/slik-har-kommun ... 1.12744143http://www.nrk.no/norge/oljeprisen-naer ... 1.12745089 Barnevern er jo et overskuddsfenomen, og barnevernet har ekspandert i takt med velstandsutviklingen. Når vi har så god økonomi at vi kan kaste penger ut vinduet, har vi også råd til dagens barnevern. Det er et privilegium å kunne se bort fra de beste og billigste løsningene som man finner i familiene, og isteden satser på tiltak som er dyre og inngripende, som skaper varig konflikt og misnøye i hele barnets oppvekst, og som samtidig sikrer arbeid for mange.
Et samfunn som må snu på hver krone, har imidlertid ikke råd til et system som koster mye, sysselsetter mange, som ikke kan vise til resultater, som til syvende og sist ikke ser ut til å virke, og der den samfunnsøkonomiske nytten er ukjent.
Når økonomien nå er på vei ned, så er nok det alvorlig nok for mange. Likevel kan kanskje nedgangen i økonomien også føre til at barnevernssektoren må reformeres slik at den blir mer til hjelp for befolkningen, og ikke legger beslag på enorme ressurser som man i liten grad klarer å måle noen nytte av.
Det er aldri så ille at det ikke kan være godt for noe.
I første omgang reformeres barnevernet antagelig enklest ved å trappe ned bevilgningene, og samtidig øke tilskuddene til andre og mer virksomme hjelpeinstanser tilsvarende. På sikt bør noen av barnevernets funksjoner flyttes helt ut av etaten. Noen foreslår at tvangstiltakene bør innunder politiet. Andre har foreslått at frivillige tiltak etter hvert bør innunder hjelpeinstanser som bygger sin virksomhet på brukerorientert og tillitsbasert støtte til familiene.