Redd Barna Våre
17. desember 2005


Gjør befolkningens ansatte sitt verste for befolkningen?
(2) Lange funderinger over "det offentlige"

Av Marianne Haslev Skånland
Bergen


Igjen og igjen gjør det offentlige alt de kan for å dekke over og forsvare sine misgjerninger overfor folk. I tidligere år kunne jeg knapt ha forestilt meg at Norge egentlig "er sånn". Men jeg mener å ha fått øynene opp.

Nå er jo "samfunnet" – vi kan i denne sammenheng litt løselig også kalle det for "det offentlige" – egentlig våre egne ansatte og valgte, de skal utføre oppgaver for samfunnet. Det kan se ut som om det beste for samfunnet (= oss alle) er at vi aldri blir pålagt å betale ut eller rette opp skadeverk til noen (= oss individuelt). Men dette er korttenkt. Alle liv må leves som enkeltmennesker, alle saker er enkeltsaker. Skal vi høre sammen som et samfunn, medfører det ikke bare forpliktelser for enkeltmenneskene til å handle samfunnsgavnlig, det er minst like viktig at samfunnet har forpliktelser overfor enkeltmenneskene.

Slike forpliktelser fra samfunnets side er blitt definert vekk i kommunistiske samfunn: alt individuelt og privat er mistenkelig og umoralsk, alt offentlig er per definisjon godt og uegoistisk. Men kommunistiske kretser er langt fra alene om denne ubegrunnete troen på at vi er spesielt storartede når vi agerer (eller sier vi agerer) på fellesskapets vegne og til beste for mange.

Konsekvensene av denne formen for kollektivisme er dystre. Makt over andre er i seg selv ikke ufarlig, og når det utøves makt på vegne av hele samfunnet, skulle det være innlysende at varsellamper må stå nærmest permanent på.

Men i praksis er det utrolig hva samfunnet gjør av knep for å unngå nettopp dette sitt ansvar overfor enkeltmennesker. Innenfor feltet barnevern er det så grunnfestet at det har infisert hjernene på folk som ren ideologi. Igjen og igjen mistenkeliggjøres ofrene for systemet, og skyves ut som om de per definisjon er en slags foraktelige utskudd.

Offentlig ansatte gis immunitet mot å måtte svare for sine handlinger. Samtidig gir det offentlige sine egne etater immunitet. Overfor borgerne derimot er det fritt frem. En borger må bevise, mens det knapt stilles reelle beviskrav til offentlige institusjoner.

Trangen til å bestemme, styre, diktere er sikkert generell. Det er en måte levende vesener kan fremme eget liv og suksess på. Men jamen slår denne mekanismen sterkt ut når vi har fått makt og beskyttelse fra samfunnet til å gjøre det og vi kan pretendere at vår fordømmelse av andre er spesielt moralsk fordi vi beskytter fellesskapet.

*

La oss nå se på noen eksempler som er kommet det siste døgnet:

a) Mer og mer storartet barnevern

Lederen for Justiskomitéen i Stortinget, Anne Marit Bjørnflaten, har mottatt et brev fra Noralf Aunan, hvor han tilbyr dokumentasjon, og oppfordrer henne som justis-politiker til å undersøke barnevernets overgrep og få en slutt på dem ad lovgivningsvei. Hun svarer imidlertid: "Jeg er imidlertid av den oppfatning at barnevernet fungerer godt, og at vi heller burde bygget barnevernet ut, og ikke ned." (En kommentar fra Noralf på internett imøteses.)

Det finnes ganske fyldige studier over hvordan det går med barnevernsbarn, og solide statistikker som blant annet viser at barnevernets hjelpetiltak eller en oppvekst under barnevernet overhode ikke minsker sannsynligheten for senere å havne i fengsel, tvert imot. Dette snur Bjørnflaten opp ned, idet hun hevder: " Ett av de gjenomgående forholdene undersøkelser f eks viser i forhold til innsatte i norske fengsel, er at flertallet av dem opplevde en så tøff oppvekst at de hadde eller burde ha blitt fanget opp av barnevernet. Dette sier mye om viktigheten av barnevernet!" Ikke kjenner Bjørnflaten til de vitenskapelige studiene over dette. Ikke kjenner hun studiene som viser at myndigheter som setter i verk barnevernsaktivitet ikke har foretatt noen som helst vurdering av dens resultater. Og ikke vil hun vite. Det dreier seg om lederen av Justiskomitéen.

*

b) Tidligere og tidligere storartet barnevern

Vi bør merke oss en utvikling i tråd med politikernes overfladiske tillit til barnevernet. Nå kommer nemlig følgende dødsstøt mot familiekjærlighet: Skal ta barna tidligere. Barnevernet har blitt instruert til å ta barn tidligere fra foreldrene enn det som har vært praksis (Nettavisen 17.12.05).

Dette altså på tross av at det finnes pålitelige studier som viser at selv hvis man tar barn ved fødselen og setter dem ut til fosterhjem eller adopsjon, er resultatene dystre, opp igjennom oppveksten og i voksen alder. Øket forekomst av sykdom, dårlig utdannelse, arbeidsløshet, depresjon og psykiske problemer, alkoholmisbruk, narkotikamisbruk, kriminalitet, skilsmisse, følelse av ensomhet og distanse fra samfunnet, tidlig død, blant annet gjennom selvmord – er resultatet.

Og vel å merke: Statistikkene her bygger på sammenligningsgrupper og kontrollgrupper, og viser at selv barn som vokser opp i minst like dårlige forhold som de som blir satt bort til andre – hos kriminelle, rusede, arbeidsløse egne foreldre, foreldre som er "udyktige" og "evneløse" på alle de måter barnevernet betrakter som katastrofale – selv barn som vokser opp under slike forhold, klarer seg betydelig bedre enn de tilsvarende som blir tatt av barnevernet. Det renner ikke over i fengslene av forbrytere som skulle vært reddet tidlig av barnevernet, det renner over av forbrytere som tidligere har vært under barnevernet i årevis. Alle mulige "tiltak" har de vært plaget med, fra barnehage til ungdomspsykiatri. Man kan for eksempel konsultere: Ellen Kjelsberg (1999): A Long-term Follow-up Study of Adolescent Psychiatric In-patients, Oslo: Centre for Child and Adolescent Psychiatry, Department Group of Psychiatry, University of Oslo. ISBN 82-91049-18-1. (Klar og god samling artikler om undersøkelse av senere livsløp for ca 1000 ungdommer som hadde vært igjennom behandling. – Bare ca 23% klarte seg gjennom de påfølgende 15-30 år uten enten å være kommet i fengsel, eller være blitt uføretrygdet, eller være død, blant annet gjennom selvmord. Ikke å undres på at "behandlingen" ikke hatt noe som helst positivt resultat, ettersom reell diagnose ser ut til å ha manglet - man har f.eks rutinemessig "testet" dem med Rorschach-test (jf Dawes' og Sjöbergs arbeider) og behandlingen blant annet har vært fosterhjem.)

La meg forøvrig vise til et enkelt tilfelle, beskrevet i starten av Bo Vinnerljungs nå velkjente avhandling. Han beretter (side 12):

"Under avhandlingsarbetet träffar jag av en slump en kvinna som växte upp hos sin gravt alkoholiserade mor. Hon har en syster som tidigt kom till fosterhem och blev kvar där. Först under senare år har de funnit varandra. Kvinnan berätter om en eländig barndom och om hennes avundsjuka mot systern som befriades från detta öde, som fick en normal uppväxt. 'Men Du, det är konstigt. Nu när vi träffas är det hon som är avundsjuk på mig och säger att jag i alla fall fick vara hos min egen mor'. " (Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna, Lund: Arkiv Förlag. ISBN 91-7924-091-7)

*

c) Justis for de "bra", hat og sadisme mot de "dårlige"

Og så fikk man justisminister Knut Storberget da, på skjermen i går. Han var så rørt over foreldrekjærligheten til fedre som ikke får være sammen med barna sine fordi barnas mødre hindrer det. Storberget vil absolutt gjøre noe med alle disse tilfellene hvor mødre kidnapper og isolerer sine barn fra fedrene. Tenk, fedrene har ikke sett barna sine på flere uker. Tenk, barna får ikke feire jul med fedrene. "Jeg blir glad i sånne fedre, jeg", sier Storberget, og vil ta dem under sine vinger, står det i artikkelen: 50 norske barn kidnappet (Nettavisen 16.12.05)

Jo da, disse fedrenes følelser og reaksjoner er reelle og respektable og skulle møtes med sterkere forståelse for hva det betyr for en forelder å bli skilt fra sine barn. Svært mange av de barna det gjelder, opplever også tilsvarende sorg og savn.

Det som er kritikkverdig, er derimot Storbergets mangel på resonnement og forståelse av at akkurat det samme gjelder familier som sprenges av barnevernet. Og behandlingen av slike familier er egentlig langt verre enn den som familier i barnefordelingskonflikt er oppe i, og lidelsene er verre. Foreldrene hvis barn er tatt av barnevernet, opplever, i tillegg til savn og lengsel etter barna, samfunnets uforstand og forakt, og myndighetenes uforstand, forakt og forfølgelse.

Og barna, de må "feire" jul uten alle sine. Barn i barnefordelingskonflikter har tross alt én av foreldrene hos seg. Barnevernets grunnideologi er at barna må "falle til ro" i fosterhjem/barnehjem, og for å oppnå denne roen hindrer barnevernet all kontakt – det kan vanskelig kalles "kontakt" men er snarere tortur, når foreldre og barn får treffes 2 timer 4 ganger i året, langt vekk fra hjemmet og under en overvåking som hindrer barna i å få svar på det aller viktigste: Hvorfor får jeg ikke være hos dere, mor og far?

Barnevernet "mener" at "barn skal feire høytider og festlige anledninger i det miljø hvor de har sin daglige omsorg". Hvem har noen gang hørt lignende tankegang når det gjelder andre familier? Søker noen ved sine fulle fem å forhindre at barn får feire jul sammen med sine besteforeldre, fordi barnet ikke bor hos besteforeldrene til daglig? Er man redd for at et barns kjærlighet til besteforeldre skal næres og komme til uttrykk? Forsøker man av sjalusi å sultefore barnet på kontakt med besteforeldrene for å tvinge det til å "knytte seg til" foreldrene?

Selve denne isoleringen barnevernet gjør av barn i deres makt, har en ideologi knyttet til seg: man isolerer under påskudd av at hvis barnet ikke blir "plaget" av disse uviktige og egoistiske personene: familien, vil barnet glatt glemme dem, og så problemfritt "knytte seg til" fosterforeldre som utfører barnevernets tvang overfor dem. År etter år holder man fast på disse spekulasjonene om hvordan barn er og hvordan kjærlighet og samhørighet er. I virkeligheten vet barnevernet at barna lengter hjem, at de ville flykte hjem hvis de fikk mulighet for det. Se hva tidligere lagmann ved Solna Tingsrätt i Stockholm, Brita Sundberg Weitman, skrev for flere år siden:

"I Svenska Dagbladet den 23 mars 1995 läser vi att socialstyrelsen har låtit forskaren Håkan Jönson vid socialhögskolan i Lund granska 189 placeringar av barn i familjehem ["familjehem" på svensk betyr "fosterhjem". MHS]. Resultatet, enligt Svenska Dagbladet: Nästan hälften av alla familjehemsplaceringar avbryts i förtid. Antingen klarar familjehemmet inte av barnet eller också rymmer barnet, ofta hem till sina biologiska föräldrar." (Fra Fosterbarns rättslöshet Av Brita Sundberg Weitman)

Og flukt hjem er nettopp det barnevernet hysterisk vil forhindre, for det ville gjøre det klart for folk at deres "arbeid" ikke gavner barna.

Men Storberget har ingen vilje til å se hva familier som angripes av barnevernet påføres av lidelser og sanseløse angrep. Velviljen og innsikten begrenser seg for hans vedkommende til foreldre som er i konflikt med den andre forelderen, og gjelder ikke foreldre som er i konflikt med en offentlig etat. Det offentliges skadeverk blir ikke undersøkt av justisministeren. Han ligger under for et inkonsekvent sammensurium av forestillinger – en innskytelse her, en floskel der, en overfladisk tro på at det offentlige alltid er bra mens man av enkeltmennesker privat alltid kan vente seg det verste.

*

Både Storberget og Bjørnflaten tilhører Arbeiderpartiet. Nettopp hos et parti som i selve sitt grunnlag skulle vise respekt og forståelse for svake mennesker, for dem som blir angrepet, urettferdig behandlet, skadet – nettopp der ser selvrettferdigheten ut til å ha tatt fullstendig overhånd. Det offentlige apparat som fremelskes og administreres av dem, det vil de ikke vite noe negativt om. Da får de menneskene som apparatet lever høyt på, heller få sine liv ødelagt. De får gjerne få sine liv ødelagt. De er jo bare enkeltskjebner, barnevernet er "det offentlige".

*

Med ønsker om en velsignet og tenksom jul til oss!


*
  
  

  
Redd Barna Våre
14 november 2007


Ingen oppvåkning i sikte
Anbuds-barnevern mot offentlig barnevern?

Av Marianne Haslev Skånland


Problemstillingene er stadig uforandret i politikeres hoder. De ser et fenomen eller et problem. Javel, da skal det passe inn i deres ideologi: "Er dette noe mitt parti er for eller imot?"

Sjelden er de i stand til å tenke tanken at kanskje akkurat dette fenomenet ikke er noen del av den vanlige høyre-venstre-tenkningen som styrer de fleste politikeres liv og virksomhet. Kanskje det er derfor det ikke skjer noen bedring når det gjelder barnevernet? En virkelig løsning av det problemet som barnevernet selv er, forutsetter at man ser at det er barnevernet som er problemet, ikke barn og foreldre. Men en erkjennelse av dette faller utenfor den innsnevrede horisont som det ser ut til at politikken fører med seg. Det må være forferdelig kjedelig å drive på i kommunestyrer eller på Stortinget – en slags andedam, egentlig, hvor man er opptatt av hverandres meninger og konstellasjoner mer enn av verden utenfor? Men for samfunnet er det viktigere hvorvidt disse politikerne som har makt løser samfunnets viktige problemer eller bare skravler og slåss på blindveier.

*

Det første innlegget i denne tråden ble skrevet i desember 2005. Både da, i 2006, og nå i 2007 svirrer det i pressen saker om private versus offentlige barneverns-institusjoner, og fokus er hele tiden denne evige uenigheten: sosialister mener alt offentlig, kollektivt, løser problemene, de borgerlige mener fri konkurranse mellom private løser problemene.

De ser til gjengjeld ikke visse påfallende problemer som ikke har å gjøre med hvem som skal levere "tjenester" og hvem som skal betale.

*

I august 2007 posterte tortilla en lenke til denne avis-artikkelen: Ønsker kursendring for barnevernsreformen, og kommenterte det forhold at man her tilsynelatende har å gjøre med en bondegård, men at den med 60 ansatte og flere dusin plasserte barn fremtrer mere lik en konsentrasjonsleir. Avis-artikkelen er imidlertid opptatt av det samme som politikerne: staten ... fylkeskommunen ... de ansatte ... foretak i markedet ... redusere ... anbudsrunder ... staten prioriterer ...

En del familier rammet av barnevernets skadelige maktutøvelse, såvel som barn og andre rammet av deres handlingslammelse og inkompetanse i å yte realistisk hjelp når det virkelig trenges (Barnevernet var varslet et år i forveien), vil kanskje snarere si: "Hvilken barneverns-reform?"

*

Nå i november 2007 er statssekretær Kjell Erik Øie på ferde: Vil ha offentlig barnevern.

Én ting er at de som arbeider ved offentlige barnevernsinstitusjoner vel også tjener én og annen skilling. Men greit nok at man kutter ned på fortjenesten så mye som mulig, helst i en sånn grad at folk flykter fra "yrket", enten de er i offentlig eller privat barneverns-virksomhet.

Sakens kjerne ligger imidlertid et annet sted. Hva skyldes all flyttingen av barnevernsbarn i det hele tatt? Skyldes den anbud og fri konkurranse? Dette grunnleggende spørsmålet er Øie ikke i nærheten av å ta i. Det blir tragisk når Øie, som argumenterer ideologisk mot anbud og fri konkurranse mellom dem som tilbyr institusjonsplasser til barnevernet, slutter seg til journalistens "barnas beste"-storartethet om at anbud vil føre til at institusjoner som ikke vinner i anbuds-konkurransen må nedlegge, og da må beboerne – de internerte – flytte, stakkars.

Dette argumentet hører vi stadig: Stakkars institusjoner som må slutte virksomheten, og stakkars beboerne da. Barneverns-aktørene skyver mer enn gjerne beboerne foran seg, og hevder at det er beboernes ve og vel de hele tiden har i tankene.

Jamen: Barnevernsbarn blir jo, i store mengder, flyttet rundt uansett. Uten at det har det minste å gjøre med noe anbudssystem. Det gjelder også fosterbarn tvangsplassert i private familier. Enten gidder ikke fosterfamilien lenger, eller barnet flykter stadig, gjerne hjem til sin virkelige familie, eller barnet er ugreit.

Jeg tror generell tillit eller mistillit til anbuds-systemer er nokså irrelevant når det gjelder "plasserte" barnevernsbarn. Tvangsplasserte barn har hverken selv eller gjennom sine foreldre den lille mulighet til selvbestemmelse som eldre vil ha ved et anbudssystem – eventuelt gjennom sine pårørende – når de skal ha sykehjemsplass eller hjemmehjelp. Det har barn heller ikke når de er plassert i offentlige institusjoner. All kranglingen om offentlige eller private opplegg i barnevernet ligger på siden av det viktige, som er: Hva skyldes alle flyttingene av barn og unge som barnevernet foretar, og hva fører de til?

Er det noe vi vet, så er det at barnevernets grunnleggende handlemåte: det at de flytter barn bort fra barnas egen familie, det gir særdeles dårlig prognose for stabilitet i barnets videre liv. Barnevernet pretenderer alltid at flyttingen bort fra familien er en nødvendig redningsaksjon til barnets beste. I de aller fleste tilfellene er det både ren løgn at det er/var nødvendig og løgn at det fører til redning. r-b-v's debattant ama kommer i sin kommentar nær blinken når hun karakteriserer Øies tankegang som barneverneres vanlige teknikk med å plassere skyld alle andre steder enn hos barnevernet selv ("Nå mener de altså at de kan gi EØS avtalen skyld for at noen tjener seg rike på slaveriet som forekommer ved at barna i barnefjernet legges ut på anbud og flyttes rundt som noen pakker der personnr/saksnummer erstatter brennmerkningen av konsentrasjonsfangenummer på undersiden av armen.").

Riktignok er det negativt for barnet og familien å bli pådyttet barnevernets "hjelpetiltak i hjemmet" også. De påfører barn og foreldre stress, og de er jo stort sett så sørgelig tåpelige, disse "tiltakene". Noen er svært skadelige for barn.

Men verst av alt er barnevernets sprenging av fellesskapet mellom et barn og dets foreldre. Det er dette som legger grunnlaget for barnets omflakkende tilværelse, og sammenlignet med denne opprindelige flyttingen, er flytting fra institusjon til institusjon, eller fra fosterhjem til fosterhjem, ikke noe å verdige en tanke i seg selv; de er bare resultatet av den første ugjerningen barnevernet gjorde mot barnet og dets eneste ekte familie.

Som vanlig er våre barnefaglige myndigheter på ville veier i sine sympatier og sine tiltak. I dette tilfellet har vi altså sosialistene som vil passe alle problemstillinger inn i sine drømmer, og sentralt blant disse er at privat er ille og offentlig er bra.

Resultatet er forutsigbart. De borgelige partier har andre kjepphester, som når de settes ut i livet heller ikke fører til noen forbedring for Norges barn. Det later til at det å bli politiker uansett trekker med seg kraftige skylapper når det gjelder barnevernet.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net