It is currently Wed Jun 12, 2024 9:46 pm



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Misfornøyde fosterforeldre og adoptivforeldre
PostPosted: Fri Feb 02, 2007 12:03 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
Redd Barna Våre
2 februar 2007



Misfornøyde fosterforeldre og adoptivforeldre

Av Marianne Haslev Skånland


* * *
Artikkelen er tidligere publisert på engelsk med tittelen The resentment of foster parents and adoptive parents, som den andre av tre om samme tema (jf oversettelsene av nr 1 og nr 3). Den opprindelige engelske versjonen var et innlegg postert i debatten på det amerikanske nettstedet Join-Hands den 6. februar 2001. (Nett-adressen http://www.join-hands.com ser senere ut til å være tatt over av folk med en helt annen agenda enn å beskytte familier mot å bli ødelagt av barnevernet.) Artikkelen ble lett revidert da den ble publisert på engelsk på forum.r-b-v.net i mai 2006.
  
* * *


Jeg deprimeres av den moralske fordømmelse som slynges ut av mange fosterforeldre, mot virkelige foreldre hvis tragedie er at barna deres er blitt bortført, og mot fosterbarn som er tydelig ulykkelige i sine foster-fengsler og som gjør opprør mot dem som holder dem vekk fra sine virkelige familier og fra et meningsfylt liv.

Et eksempel på denne holdningen viser "Fostermor i Canada", som startet en debatt på nettstedet Deja i desember 2000, men som øyensynlig ikke har vært tilfreds med den kritikken hun har møtt og som har trukket seg fra debatten – etter å ha slengt en del forakt etter Neal Feldman, som har postert kunnskapsrike og relevante innlegg.

Skjønt hun ikke lenger befinner seg i debatten, har jeg noen tanker om innholdet i denne fostermorens innlegg og mange lignende posteringer på flere nettsteder.

Slike innlegg uttrykker, på en ganske åpenlys måte, det som svært mange fosterforeldre og adoptivforeldre ser ut til å tenke og føle: at deres egne hensikter er å gjøre godt for det de tror er uønskede eller mishandlede barn, og at mennesker som setter spørsmålstegn ved eller har innvendinger mot deres hensikter eller handlinger, er uverdige, syke, forbryterske, foraktelige slyngler.

Allikevel forsøker ikke fostermoren i Canada å skjule sin egen brutale og relativt usiviliserte forurettethet; den er ganske ubehersket. Hun angriper verbalt både foreldre og deres barn som har vært under hennes omsorg, og viser oss klart en del av grunnen til at fosteromsorg er en tragedie i våre samfunn.

Innlegget hennes snakker om at "naturlige foreldre" har mindreverdighetskomplekser. – Var det mindreverdighetskomplekser de hadde, de også, jødene og sigøynerne og de homofile og de opposisjonelle som nazistene hadde satt i konsentrasjonsleirer? Mange almindelige tyskere foraktet, mislikte og hatet dem, og trodde at Hitler & co hadde etablert leirer for dem for å "lære dem å arbeide ordentlig og ikke skade det skikkelige samfunnet".

Det er nødvendig å begynne å forstå at for foreldre er det antagelig verre tortur enn fengsel eller konsentrasjonsleir å oppleve at barna deres tvangsfjernes fra dem og å være uten mulighet for å hjelpe barna mot barnevernet, domstolene, og fosterforeldre.

Jeg behøver heller ikke å minne amerikanere på hvordan mange hvite bortforklarte alt de gjorde mot sine sorte slaver, bortforklarte med holdninger som "I virkeligheten har de det best under vår omsorg", "Vel, de har ikke familiefølelser slik som vi", "De er ekle – usiviliserte – utakknemlige – –". Vi burde vel alle lese om igjen Onkel Toms Hytte. Mange av beskrivelsene der dreier seg ikke om fysisk mishandling av sorte men om hvordan mann og kone, mor og barn, ble skilt fra hverandre og solgt i forskjellige retninger. Når du ikke er fri, så holder dine herrer opp med å se deg som et levende, lidende vesen.

Og i tilfelle man tror jeg setter meg på min høye hest over amerikanere: Nei, vi har en lang historie full av grusomheter i de nordiske velferdsstater også, og det fortsetter fremdeles for fullt. Man kan for eksempel lese boken Eugenics and the Welfare State – Sterilization Policy in Denmark, Sweden, Norway, and Finland, redigert av Broberg og Roll Hansen, om tvangssteriliseringene av tatere, opposisjonelle, tilbakestående (en betegnelse som svært ofte er blitt brukt uten grunn, til og med) – alle de som våre sosiale ingeniører ville utrydde under "oppbyggingen av det perfekte samfunn". Vi har aldri vært en centimeter mere humane eller frihetselskende enn andre nasjoner, og jeg rødmer av skam hver gang Norge i høye toner anbefaler alle andre (fortrinnsvis langt borte) å legge an sin praktisering av menneskerettigheter etter vår.

Folk som kontrollerer andres barn skulle være forsiktige med å se ned på foreldre og deres konfiskerte barn – veien er kort fra en fordømmende holdning overfor folk man ikke liker, til å gjøre høyst virkelig skade.

*

Det finnes ikke andre foreldre enn naturlige foreldre – alt annet er sosial ingeniør-virksomhet som prøver å fungere uten naturens hjelp og svært ofte i konflikt med naturen. Det er en ironisk situasjon: De fleste av oss, ikke minst feministiske sosialarbeidere, er imot tvangsekteskap. Vi er sunt skeptiske til planlagte ekteskap også, blant annet fordi skillet mellom planlagt og tvungent er uklart. Men så har vi folk i foster- og adopsjons-businessen da: De ser ut til å være for planlagte og til og med tvungne familier av "foreldre" og barn!

Ovennevnte fostermor i Canada hevder at ingen kommer i barnevernets lys uten god grunn. Jeg hører disse selvtilfredse snusfornuft-resonnementene fra befolkningen jevnt over her i Norge også. De tror øyensynlig at de er store detektiver, dype logikere. Men nei da: Familier kommer stadig vekk i barnevernets søkelys uten noen legitim årsak. Og også i de tilfellene hvor det er en fornuftig grunn, så er barnevernets aksjoner destruktive for barna så vel som for foreldrene.

Et vanlig hendelsesforløp i en foster"karriere" er at når et fosterbarn tillates et sjeldent samvær med sin familie, blir barnet uregjerlig, sykt, "vanskelig" etterpå. – Ja, naturligvis. De har fått et glimt av paradiset når veien tilbake dit er stengt. Vi ville alle reagere omtrent slik hvis vi ble holdt borte fra dem vi desperat bryr oss om, som vi så fikk treffe en kort stund, men som andre mennesker med tvang hindret oss i å gjenforenes med og det uten noen som helst virkelig grunn. Men "bry seg om", "kjærlighet" og "lengsel" etter ens egne er begreper jeg aldri ser ut til å finne i argumentasjonen til sosialarbeidere, deres psykologer, eller deres redskaper fosterforeldre og adoptivforeldre. Man må vel imidlertid være nettopp sosialarbeider, klinisk psykolog engasjert i barne-industrien, fosterforelder eller adoptivforelder, for å kunne unngå å forstå slike svært så naturlige og forventede reaksjoner hos et barn.

Man skulle se på statistikkene over hvordan det går med fosterbarn, de ligner hverandre øyensynlig verden over. Antallet barn som flykter fra fosterhjem er høyt, over 40 prosent minst. Noen flykter igjen og igjen, tross den skremmende påkjenningen det er å bli jaktet på av politiet og bli brakt tilbake til sitt fengsel under tvang. Majoriteten av voksne som er oppvokst i fosterhjem forteller oss sånt som at de aldri følte seg hjemme, ikke engang trygge, at de aldri hadde vunnet et hjem for livet eller en virkelig familie som elsket dem betingelsesløst. De vet å fortelle at de har tenkt på sin virkelige familie hele tiden gjennom de ørkesløse, bortkastede årene borte, i mange tilfeller til og med tenkt på dem daglig.

Ytterligere tankevekkende stoff:

Mange adoptivbarn rømmer også, trass i at mennesker som ønsker å adoptere blir silt og gransket og at deres personligheter og deres hjem er nær perfekte for å motta et barn (iallfall er dette sosial-byråkratenes vurdering).

Adopterte barn forlater i ungdommen gjennomsnittlig adoptivforeldrenes hjem tidligere enn andre barn gjør. Dette kan, ifølge dem som har forsket i fagfeltet, antagelig tolkes som et sent sammenbrudd av adopsjonen.

I USA er det registrert noen få prosent adoptivforeldre som ombestemmer seg: Å ha barnet i sitt hjem var ikke så idyllisk allikevel og de leverer barnet tilbake til barnevernet for ny bortadoptering til andre. – Sammenligningsvis: Hvor mange virkelige foreldre bortadopterer sine barn fordi barna er vanskelige å handskes med eller ikke svarer til deres forventninger? Jeg kan fortelle at det ikke dreier seg om prosenter i det hele tatt, det er forsvinnende sjeldent. I Tyskland, hvor adopsjon juridisk sett er en almindelig kontrakt og kan oppløses, ser det ut til at over 30% av adopsjoner faktisk blir oppløst. Slike fakta blir holdt skjult og er vanskelig å få helt sikker kunnskap om; vi skal ikke få vite om dem.

Det er åpenbart slik, basert på hva den forurettede personen i Canada forteller oss om hvor fryktelige fosterbarna i hennes hjem har vært – til og med gått til angrep på hennes familie og satt fyr på huset – at de fosterbarna ikke har følt at hun er noe i lignament av en virkelig forelder. De har ikke vært glade i henne, ikke engang vært takknemlige for at hun har holdt dem i live når deres foreldre ikke fikk lov til å gjøre det. Ikke så rart vel, all den tid hun hater dem og deres foreldre slik? Ikke så rart vel, siden hun har oppført seg akkurat som barnevernet gjør og er så helt uten innsikt i hvor selvgodt hun dømmer andre mennesker?

Så lenge mennesker i foster-industrien har de holdninger slike debatt-innlegg viser, gjør de betydelig, virkelig skade overfor barn og barnas foreldre.

**

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]