Redd Barna Våre
3 februar 2007


Nok en gang fosterforeldre

Av Marianne Haslev Skånland


* * *
Artikkelen er tidligere publisert på engelsk under tittelen Again – foster parents, som den siste av tre om samme tema (jf oversettelsene av nr 1 og nr 2). Den opprindelige engelske versjonen var et innlegg postert i debatten på det amerikanske nettstedet Join-Hands den 24. februar 2001. (Nett-adressen http://www.join-hands.com ser senere ut til å være tatt over av folk med en helt annen agenda enn å beskytte familier mot å bli ødelagt av barnevernet.) Artikkelen ble lett revidert da den ble publisert på engelsk på forum.r-b-v.net i mai 2006.

Innlegget på Join-hands ble energisk kritisert av to debattanter som ga uttrykk for overbevisning om at foreldre fratatt barn av barnevernet enten var mishandlere eller hadde skylden uansett, trass i at disse to kritikerne selv var misfornøyd med barnevernets oppførsel mot fosterforeldre og adoptivforeldre. Deres argumentasjon lignet på en prikk den vi møter i Norge fra sosialarbeidere, det statlige propaganda-apparat, og alle dem i befolkningen som tar den offentlige propagandaen for god fisk.

Innlegget fikk imidlertid også sterk støtte fra tre andre debattanter. Minst to av disse hadde selv opplevet eller sett barnevernets behandling av biologisk familie. En av dem, et tidligere fosterbarn som hadde søkt sin biologiske familie og nå var gjenforenet med dem, ønsket å postere "Again – Foster parents" på noen andre nettsteder og fikk naturligvis tillatelse til det. Behovet er tydelig like stort i USA og i Norge for denne typen informasjon for å motvirke offentlig propaganda for barnevernet.

* * *


Mange fosterforeldre gir uttrykk for misnøye med barnevernet og systemet for offentlig barneomsorg. Et eksempel ble postert her på Join-hands den 22. februar 2001 av "Misbrukt fosterforelder" i et svar til Steven Berner. Han (eller hun) skriver: "Fosterforeldre er gode mennesker ... BARNEVERNET ER IKKE!" Han beskriver hva som hender når fosterforeldre protesterer mot noe barnevernet gjør. Beskrivelsen er sikkert korrekt. Vi vet det, for det er akkurat sånn virkelige foreldre behandles også, hvis de protesterer mot barnevernet eller kritiserer dem.

Så lang har "Misbrukt fosterforelder" rett. Men vi vet også at det store flertall av fosterforeldre allikevel godtar den offisielle barneverns-versjonen av hvorfor barnet ble tatt fra sine foreldre og utplassert til fremmede. Og meget viktig: De tror at det faktum at barna er tatt, er en god grunn til å moralsk fordømme de virkelige foreldrene, og at foreldrenes desperate behov for gjenforening med sine barn er mistenkelig, som om det var et ondsinnet forsøk på å dominere og kontrollere barna for egoistiske formål.

Slike fosterforeldre ser bare ut til å forstå hvor grusomt "systemet" er når det har negative utslag for dem selv. De må gå videre i sin tenkning. De må sette spørsmålstegn ved selve grunnlaget for alt barnevernet har fortalt dem om mishandlende foreldre og barns behov for å komme vekk fra foreldrene.

Det er jo nemlig slik at fosterforeldre setter ut i livet barnevernets business. Det ville ikke være mulig for barnevernet å drive på som de gjør hvis det ikke hadde disse villige, idealistiske redskapene til sin disposisjon. Gode hensikter kan mange, kanskje de fleste, fosterforeldre saktens ha. Men gode hensikter har så å si alle mennesker, inklusive de som deltar (eller deltok) i tvangssteriliseringer av "tilbakestående" eller "avvikere", de som vitnet i retten mot opposisjonelle og kristne i Sovjetunionen, og så videre og så videre. Vi har alle en hang til å tenke på oss selv som harmløse, uskyldige, gode. Gode motiver, høye idealer, et virkelig ønske om å hjelpe – – er ingen garanti for at ens handlinger fører til noe godt.

Når fosterforeldre gjøres oppmerksom på dette – når de blir informert om hvilken desperat situasjon foreldrene er i når barna er blitt tvangstatt og blir holdt tvangsadskilt fra foreldrene med det påskudd at foreldrene ikke er "bra" for dem – da reagerer mange fosterforeldre ikke bare med uvilje men med aggresjon – aggresjon mot foreldrene, aggresjon mot dem som kommer med informasjonen.

Igjen illustreres dette i en del debatt-innlegg her på Join-hands. En "fostermor-for-mange" er tydeligvis opprørt over to av mine tidligere innlegg om fosterforeldre. På den ene side sier hun i et svar til meg at hun har gjort praktisk talt alle de tingene jeg ber en fosterforelder gjøre for å motvirke de ødeleggende aktivitetene til barnevernet: holde kontakten med foreldrene ved like osv. På den annen side ser hun ikke ut til å være glad for at hun på den måten har hjulpet barn som er fratatt sine foreldre, så godt som hun kan hjelpe. Hun er fremdeles sint over enhver kritikk av fosterforeldre som ikke gjør det samme, hun hevder at jeg ikke kjenner forholdene i Amerika (ennskjønt det er mange amerikanere som sier det samme som jeg gjør, jf nettstedene "Join-hands", "CPSWatch" og "Fight CPS and Win", for eksempel. Hun erklærer at de barna som ble plassert hos henne var i umiddelbar fare fra sine foreldre. Hvordan vet hun det? Var det barnevernet som sa det og stoler hun på deres ord? Og hvis det virkelig var sant, hvorfor er hun så sint? Hvorfor bagatelliserer hun det at "noen" barn er blitt tatt på falsk grunnlag? Hvorfor gir hun inntrykk av å se på foreldre med hat?

Denne fostermorens første innlegg hadde tittelen "Fosterforeldre som reiser røsten mot Systemet". Når jeg leser hennes svar til meg og hennes kommentar til mitt innlegg "Misfornøyde fosterforeldre og adoptivforeldre", melder det seg et spørsmål: Hva i systemet er det hun tar til motmæle mot? Hvilke aspekter vil hun ha forandring på? Hva slags endringer vil være til hjelp for barna? Er dette endringer som ville gjøre livet lettere for henne selv? (Hvis så, da vil jo enhver endring som gjør livet lettere for virkelige foreldre, være til det gode for barna også.)

Fosterforeldre har en andel i det faktum at familier blir ødelagt av barnevernet. Fosterforeldre er ikke hjelpeløse ofre som er forhindret fra å finne ut at vurderingene til barnevernets saksbehandlere er falske; det offentliges påstander om at disse barna er mishandlet, er falske; de offentlige aksjonene gjennom barnevernet er skadelige. Fosterforeldre kan finne ut, og de har plikt til å finne ut. Når de gjør det, skulle de avvise å ta barna barnevernet vil plassere hos dem. Fosterforeldre har noe å gjøre med det som foregår i praksis og i retten. For eksempel har vi erfaring med strømmer av fosterforeldre som sier at de er positive til kontakt mellom fosterbarnet og dets egen familie, men som i praksis gjør alt de kan for å forhindre samvær, sabotere det, gjøre vanskeligheter slik at samvær blir mislykket, og så dukke opp i retten som barnevernets vitner og fortelle hvor skadelig samvær med familien er for akkurat dette barnet.

Fosterforeldre har malt seg inn i et hjørne, de har gjort seg til redskaper for et destruktivt byråkrati. De kan bare vente forståelse, solidaritet og sympati fra virkelige foreldre når de innser at de gjør galt i å assistere barnevernet med å ødelegge virkelige familier. Jeg undres om til og med Steven Berner er fullt klar over at ennskjønt idealisme og humanitet kan gjøre foster-tilværelsen langt bedre, så kan det ikke fjerne den fryktelige tragedien det er å ha skilt et barn fra dets egen familie.

Blant barnevernere og ellers i samfunnet opererer man med trendye ideer om hvordan "tilknytning" skjer, for eksempel mellom fosterforeldre og barn som har bodd hos dem over flere år. Disse ideene er uriktige, de finner rett og slett ingen bekreftelse i dokumentert erfaring av statistisk kvalitet. Det eksisterer en dyp biologisk basis – faktisk i form av et instinkt – for følelsen av tilhørighet og samhørighet mellom nære biologiske slektninger. Ingen andre bånd er av akkurat samme art. Hvordan kunne vi ellers forklare den store andelen adopterte som lengter etter og søker gjenforening med sine foreldre og søsken, selv om de ble adoptert bort ved fødselen og aldri har møtt sin biologiske familie? Hvordan kunne vi ellers forklare den store forskjellen mellom andelen forhold foreldre-barn som går skeis og forhold mann-kone som går skeis? Par-samhold er det nærmeste og sterkeste bånd som finnes mellom ikke-slektninger. Det blir normalt etablert på basis av sterk erotisk tiltrekning og sterke følelser av forelskelse. Det favoriseres og vedlikeholdes av sosiale sanksjoner, til og med av lovgivning av typen ekteskap. Det støttes av at paret har samme hjem, felles økonomi, felles barn. Og allikevel, trass i at alle disse sterke faktorene gjør det til en fordel for partnere å holde sammen, så oppløses parforhold i meget stort antall, som vi alle vet. Antallet tilfeller, derimot, hvor foreldre og barn er så likegyldige til hverandre, eller til og med kommer til å hate hverandre så sterkt, at de frivillig går hver til sitt og aldri ønsker å møtes igjen – antallet slike tilfeller er meget lite, og sammenlignet med antallet oppløste parforhold er det nærmest ikke-eksisterende.

***

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net