*
Bergen 17 desember 2005

Eget hjørne!

Jeg takker forumet for et generøst tilbud om å få mitt eget hjørne hvor jeg skal skrive "uforstyrret" om en del ting jeg tenker.

Jeg tror jeg får bruke hjørnet til å skrive noen kommentarer til uttalelser, saker, hendelser og utviklinger – kanskje først og fremst sånne hvor de som jeg anser er på ville veier, representerer mektige trender og krefter som har hele den konvensjonelle presse og media til sin disposisjon.

Tiden begrenser, for jeg skal jo også prøve å være pålitelig i mitt daglige arbeid med å forelese for studentene mine i språkvitenskap, kommentere besvarelser fra dem, og slik assistere dem frem til forståelse og eksamens-resultat.

Men kanskje er det også bra for "hjørnets" del at jeg ikke skriver altfor mye. En kommentar fra tid til annen. Kanskje det kunne være nyttig for noen lesere hvis jeg prøver å trekke inn lenker til andre ting de kunne lese videre, hvis de finner interesse i det emnet kommentaren tar opp.

Jeg prøver. Et første innlegg skal komme før jul.

Hilsen
Marianne Haslev Skånland
*

*
7 januar 2006 / 20 juni 2005

Bare litt om meg selv

Faktisk har jeg funnet igjen den lille presentasjonen av meg selv som jeg, i likhet med flere av oss, posterte i sin tid på Trines forum. Så hvis noen som ikke har gjort det før, er interessert i å sjekke opp om meg, her er den:

*
Jeg heter Marianne Haslev Skånland og bor i Bergen. Jeg arbeider som professor ved universitetet her, på Seksjon for lingvistiske fag. Det vil si at mitt hovedfag, og det jeg underviser i, er språkvitenskap. Jeg har også studert noen andre fag selvfølgelig (filologisk utdannelse er sammensatt av flere fag). Jeg arbeider og leser ellers mest om vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både innen språkvitenskap og flere andre emner, deriblant psykologi og matematikk.

Jeg kom første gang i nær avstand til to barnevernssaker for ca 12-13 år siden. Særlig den ene var en hvor jeg kjente familien meget godt, og jeg visste derfor at alt barnevernet sa var løgn og at alt de gjorde var skadelig.

Samtidig fikk jeg se at i flere barnevernssaker uttalte barnevernet og deres psykologer seg skråsikkert om barns språkbruk og språkutvikling. Det de ytret om dette, visste jeg jo fra mitt eget sentrale fag var ren nonsens. Og jo mere jeg leste av barne-profesjonenes uttalelser om både språkutvikling og de fleste andre emner som angår barn og foreldre, desto mer forskrekket ble jeg.

Senere har jeg satt meg inn i en del av den reelle forsknings-litteraturen om slike emner, særlig om fosterhjems-tilværelsen og adopsjon, og jeg har med forferdelse lest en god del av det som produseres av barneverns-aktørene selv og som passerer som vitenskap uten å være det. Jeg har vært sakkyndig vitne i retten 6 ganger i barnevernssaker; også det har vært forferdende - forferdende å se hvordan familier behandles av en såkalt "hjelpetjeneste" og av rettsapparatet.

Situasjonen med en sosialsektor fullstendig på avveie er fortvilende. Tilstanden er så mørk at jeg for tiden ikke ser mer enn 2 muligheter som har særlig sjanse til å være av nytte for dem barnevernet går på:

De som ennå ikke er møllet inn i fylkesnevnds- og rettsapparatets forferdeligheter, men bare har begynt å oppleve pågang, "bekymrings"meldinger, uenighet med sosialarbeidere, sosiallærere, helsesøstre osv angående sine barn, bør resolutt forlate landet og etablere seg i utlandet FØR barnevernet lager en formell sak. De må dra langt bort og de må ikke komme tilbake før barna er voksne. De må skaffe seg jobb, få barna inn i samfunnet der, og ikke ha kontakt med norske myndigheter.

Det andre er å drive opplysning. Man må fortelle sine venner og bekjente og folk man kommer i kontakt med, hvordan barnevernet farer frem, man må ha kjennskap til andre saker og personlig kontakt med andre ofre og kjenne deres saker, sånn at man kan opplyse uvitende også om at der finnes andre som har opplevet det samme. Om man også klarer å få sin sak ut offentlig i aviser, er det utmerket. Å sette opp lapper eller annonsere slik Gruppen til Familiens Selvstendige Rett foreslår, er utmerket. Å henvende seg til politikere er utmerket. Når man gjør dette siste, bør man samtidig skrive en kort beretning om det og publisere (gjerne her på forumet eller på Barnas Rett, for eksempel), med navnet på politikeren og referat av hva vedkommende svarte og hvorvidt vedkommende vil gjøre noe aktivt i sitt parti for å rette på galskapen.

Selv håper jeg å kunne fortsette å bruke en del tid både til å lese viktig litteratur om dette, skrive litt om hva forskningen kan berette, ha kontakt med barnevernsofre og med noen politikere, og ellers når jeg klarer det prøve å legge noen nyttige brikker i puslespillet av alt som må rettes på.

MHS
*