*
30 desember 2005
Skaper barnehager harmoniske barn?
I en annen tråd her på forumet (
http://barnevernsoverg.10.forumer.com/v ... c.php?t=94) stilles spørsmålet om vi tror små barn har best av å være i heldags barnehage eller hjemme hos en av foreldrene. Spørsmålet kunne gjerne utvides til både eldre barn og til korttidsbarnehage.
"Hjelpe"apparatet renner over av saker hvor barn diagnostiseres (eller "diagnostiseres") som hyperaktive og det som verre er. Den galopperende forekomsten av urolige og ukonsentrerte og aggressive barn i de senere år burde være nok til å få oss til å stille spørsmålet: Bidrar de mange og lange dagene i barnehager kanskje til disse mistilpasningene istedenfor å motvirke dem? Bidrar de til uselvstendighet, manglende evne til å skape sin egen lek, og senere til å styre sitt eget liv med selvstendig men fornuftig eget initiativ?
Det burde også få noen til å tenke når uhorvelig støy, ofte kalt "musikk", betraktes som nærmest normalt, særlig blant unge. Er det egentlig så sunt å være eksponert, dag ut og dag inn i mange år, for alt det bråket som er vanlig i barnehager?
Men trenden i samfunnet er å utstyre seg med skylapper og holde opp barnehager som et strålende ideal, noe barn ikke kan unnvære hvis de skal utvikle seg normalt. Det latterlige i slik "bekymring" er jo åpenbart, vi vet at barnehager er et svært så nytt fenomen. Hadde spesiell "stimulering" (les: masing, uten ro, uten en halvtime hvor man kjeder seg fordi det ikke skjer noe spesielt, uten den anledning til selvstendig tanke som det gir) – hadde slik kunstig stimulering vært påkrevet for at barn skulle utvikle seg normalt, ville det til enhver tid vært flere milliarder mennesker verden over som ville vært unormale.
Jeg tenker av og til på et avsnitt fra Marit Wangs bok
Det store barnevernspøkelset (1992, ISBN 82-419-0105-4). Hun siterer utsnitt av to innlegg (side 15-16). Her er nummer 1:
Hvordan har egentlig barna det i barnehagen? Noen er begynt å stille spørsmålet. Barnehage er alltid best, ifølge sosionomer. Barnehagen er best selv om man må bære et skrikende barn ut i bilen og kjøre det til barnehagen. Den blir fremstilt som et paradis for barna. Sannheten er vel heller at heltidsbarnehager fungerer på de voksnes premisser, på grunn av deltagelse i lønnet arbeide og svikt i nærmiljøet.
M.S. Lillehammer, AFFO-posten 4 - 1989.
Jeg har lyst til å tilføye at riktignok startet utbygging av barnehager i stor stil fordi det på en helt annen måte ble normalt at kvinner deltok i arbeidslivet utenfor hjemmet. Men barne-etatene er vel de som i høyest grad har hengt seg på denne utviklingen og forsynt den med nevnte ideologi. Det er først og fremst de barnefaglige som har omdefinert hensikten
fra å fylle et praktisk behov når ingen av foreldrene kan ha barnet hjemme,
til å bli et formål i seg selv, til "barnets beste" selvsagt.
Sitat nummer 2 er enda mer tankevekkende:
Det hender at erfarne padagoger, Asker-lærere i 11 år, sier opp jobben for å ta hjemmearbeide: "Det var slik at på den skolen jeg var, hadde de fleste barn gått på daghjem. De som ikke hadde gjort det, kunne man skille ut. De var roligere og mer harmoniske. De som tilbragte mye tid på daghjem var for frie, de hadde for få grenser og var klart mer urolige enn de andre som hadde vært hjemme. . . Da bestemte jeg meg: slik ønsker jeg ikke at mine barn skal bli!"
Berit Kjølner i Familien 25/88, "De byttet kateteret med strikkemaskinen fordi de ville være hjemme med barna."
Så kanskje det ikke først og fremst er foreldrene som skal "læres opp i foreldrerollen", slik barnefaglige kretser nå dytter på dem. Kanskje det er de barnefaglige selv som trenger å lære hvordan man assisterer foreldre med å sette grenser, istedenfor å kritisere, mistenkeliggjøre og underminere foreldre og lære barna at foreldrene er bare "rollefigurer".
Jeg vil også sitere en bemerkning fra samme tråd som nevnt ovenfor: "Som eneste kultur i historien tar den vestlige kultur barna bort fra de voksne/foreldrene for å gjøre dem voksne. Vi lever i en avvikerkultur." Hmm. Denne karakteristikken av situasjonen er kanskje bedre enn folk burde være glade for.
*
Marianne Haslev Skånland
*