MH Skånland wrote:
Agrippa og Amelie:
Nei, Amelie, det du "bare prøver å si" har vi hørt før. Du kan ikke trumfe deg frem med det på dette forumet; vi vet for meget om realitetene.
Nei, Agrippa, jeg tror Amelie faktisk er typisk for en del fosterbarn. Det siste innlegget hennes tyder også på det.
Barnevern og fosterhjem ødelegger jo, så godt de kan, den naturgitte følelsen av samhørighet med egen familie. Flere fosterbarn jeg har truffet, prøver også ganske febrilsk å anbefale andre det samme, uaktet de samtidig forteller om sorg, lengsel og vantrivsel i fosterhfjemmet. Svært mange fosterbarn ender med å bli adskillig asosiale nettopp av selve adskillelsen fra egen familie. Vi har naturbaserte instinkter som bare gir oss ro når vi er hos sine egne, det er biologisk betinget at man føler seg utrygg, alene, rastløs og rotløs andre steder. Og den følelsen er skadelig for personlighetsutviklingen. Det er ikke bra for barn å "komme vekk fra foreldrene".
Nei, Amelie, det var ikke noe spesielt dårlig fosterhjem du kom i. De er stort sett sånn, fordi de som melder seg, er interessert i pengene og i å ha det greit, og irriterer seg over fosterbarn som er "krevende". Og barnevernet foretrekker disse typene fosterhjem, hvor fosterforeldre opptrer som barnevernets forlengede , iskalde armer. Ekte foreldre, uansett hvordan de måtte være, har bedre følelser overfor eget avkom enn noen andre har, og gir dem tross alt faktisk bedre beskyttelse.
Hvis foreldre ikke tar seg godt nok av sine barn, skal noe gjøres i tillegg for barna, de skal ikke tas fra sine foreldre. Og når du, Amelie, sier lettvint at barnevernet burde gjøre noe med foreldre som spiller på automater, men ikke burde ta barna fra dem, ja da vet du i realiteten intet om barnevernet. Det at de øyensynlig er begynt å beskjeftige seg med deg flere år etter at de har tatt deg fra foreldrene, betyr nok at de da så nødvendighet av det for å holde på deg, eller at de så nye muligheter for sine folk til å tjene penger ved "terapi" eller andre "tiltak".
Jeg kan utmerket godt forstå at det er vanskelig med kontakten til dine foreldre nå, hvis du har den holdningen at de hadde all skyld og at barnevernet gjør godt, og bare av og til tilfeldigvis gjør feil eller ikke gjør nok. Uansett hva du har opplevet, så har du øyensynlig ingen følelse av ømhet overfor dine foreldre, som jo har vært utsatt for tortur. Hvis du får barn selv, vil du kanskje forstå det. I mellomtiden: Du fremstår som selvopptatt krevende, gjør deg til en slags martyr, og vil ha oss til å si at jo da, du har så rett så rett. Du får ingen sympati fra meg, du er ikke på langt nær så meget å beklage som alle de barnevernsofre jeg kjenner og har arbeidet for. De har kjærlighet til hverandre, foreldre og barn, en kjærlighet som barnevernet har skjendet, og ingen av dem prøver å forsvare barnevernet.
For en tyve års tid siden, før jeg begynte å beskjeftige meg med barnevernets ødeleggelser, hadde jeg en gang tilfeldigvis en samtale med en mann i 40års-alderen. Han kunne fortelle om viderverdigheter, noen i forbindelse med foreldre og steforeldre, langt flere og verre etter at han ble tatt fra sin mor / sine foreldre og kom på vidvanke, som man jo gjør i barnevernets "omsorg". Langt om lenge sa han: "Men men, det var vel kanskje best at det gikk som det gikk." Jeg var ytterst forbauset, og sa: "Men hvordan kan du si det da, etter alt det du har fortalt?" Han sukket og sa så: "Nei det var jo ikke egentlig det, men ingen liker å tenke på sitt liv som mislykket".
MHS
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kommentere mer her, men, dette innlegget syns jeg ærlig talt er for drøyt. Du kjenner ikke meg
du vet heller ingenting om meg, bortsett fra det lille jeg har fortalt her, og det er bare en bittebitteliten del.
Nå blir det mye prat om meg, men jeg føler for å forsvare meg litt her. Og jeg er ikke ute etter sympati, bare så det er sagt.
*Jeg slettet det jeg hadde skrevet om min bakgrunn, det ble litt for personlig*
Vel, masse, masse ting. Jeg føler ikke for å utbrodere så mye mer egentlig, men føler at alt jeg skriver blir vridd og vrengt på. Og at dere prøver å få meg i et dårlig lys, eller hva dere holder på med. Jeg er ingen forkjemper for barnevernet, men, sånn dere skriver, så høres det jo helt ille ut det jeg sier.
Det begynte med spilleautomater, men utviklet seg til meg som person.
Jeg har foressten to nydelige barn, og er det noe jeg setter veldig høyt, så er det å gi dem en helt annen oppvekst enn det jeg hadde. Har heldigvis lykkes med det, men føler meg likevel veldig sårbar pga min fortid. Og det er vel ganske naturlig vil jeg tro.
Vel, dette ble mye, og sikkert helt uinteressant for dere, men følte det var nødvendig. Jeg har lest endel som er skrevet her inne, og må få si at jeg har full sympati for dere som urettmesig har havnet i barnevernets søkelys. Det er vel ett av foreldres verste mareritt, jeg kan bare tenke meg hvor stor påkjenning det må være. Så, jeg beklager om noen har følt seg støtt, det var ikke meningen.
Board index » DÅRENES KRIG MOT FAMILIEN - DRØMMEN OM LYKKEN OG ET GODT LAND » >> Det er for mange idioter med IQ over 110!
