Høyesterett kom enstemmig til at det i X kommune er lederen for barnevernadministrasjonen som har kompetansen til å beslutte å reise søksmål og å anvende rettsmidler på kommunens vegne. Flertallet forankret dette standpunktet i kommunens delegasjonsreglement § 30, som bestemmer at administrasjonen gis myndighet til å treffe vedtak i medhold av barnevernloven. Mindretallet – dommer Indreberg – mente kompetansen måtte innfortolkes i barnevernloven.
Det er imidlertid ordføreren som etter kommuneloven § 9 nr. 3 og domstolloven § 191 skal opptre som stedfortreder for kommunen, og beslutningen om å anke skulle derfor vært effektuert av ham. Høyesterett fant grunn til å understreke at ordføreren er forpliktet til å effektuerer de prosesshandlinger som blir besluttet av det kompetente organ.
Man får en følelse av at demokrati og rettstat er underlagt barneloven, og ikke omvendt, når man leser denne dommen. Et eksempel på dette finner vi i pkt. 20:
Quote:
…….På grunn av de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende på barnevernområdet, har man altså opprettet et system som avviker fra kommuneloven når det gjelder organisasjonsfrihet og politisk kontroll.
Og igjen i pkt. 22:
Quote:
Det er med andre ord ingen motstrid mellom ordførerens prosessuelle legitimasjon etter kommune- og domstolloven, og barnevernfaglig leders materielle kompetanse etter barnevernloven. Uansett må barnevernlovens regler gå foran.
Når man har i bakhode at utgangspunktet for Høyesteretts avgjørelse er at "uansett må barnevernlovens regler gå foran", blir resten av dommen med sin sleivspark mot lokaldemokratiet mer forståelig.
Høyesterett - landets øverste domstol - skiller heller ikke mellom forvaltning og domstol, når det bemerkes i pkt. 38:
Quote:
En beslutning på vegne av kommunen om å bringe et fylkesnemndsvedtak inn for retten vil således være et "vedtak i medhold av barnevernloven". Det samme gjelder en beslutning om å påanke en rettsavgjørelse i en barnevernssak……. Slike
saker er i liten grad egnet til å bli behandlet av kommunestyret,……..
Hvorfor er beslutningen om å påanke en barnevernssak i liten grad egnet til å bli behandlet av kommunestyret? Jo, fordi Høyesterett ser på barnevernet som "det kompetente organet" som ikke engang kommunestyret eller ordføreren kan gå imot:
Quote:
…..Det må legges til grunn at barneverntjenesten, med sin spesialkompetanse og
erfaring, er bedre i stand til å vurdere barnets beste enn kommunestyret eller
formannskapet.
Dermed får vi Høyesteretts konklusjon i pkt 47:
Quote:
Det kan imidlertid være grunn til å understreke at det forhold at ordføreren er kommunens stedfortreder, ikke gir ham noen selvstendig beslutningskompetanse. Som stedfortreder er ordføreren rettslig forpliktet til å effektuere de prosesshandlinger som måtte bli besluttet av det organ som har kompetansen til å beslutte å reise søksmål og å anvende rettsmidler. Ordføreren har ikke noen myndighet til å overprøve de beslutninger som det kompetente organ måtte ha fattet.
Merk også hvordan Høyesterett taler varmt om barnekonvensjon i pkt. 42:
Quote:
Det skal i saker om tvangsvedtak etter barnevernloven legges avgjørende vekt på hva som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Hensynet til barnets beste skal også etter artikkel 3 i barnekonvensjonen – som er inkorporert i norsk lovgivning gjennom menneskerettsloven – være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som gjelder barn.
Disse dommere vet i alle fall godt at barnevernet/Karasjok kommune og Lagmannsretten har i sin behandling av saken gitt katten i barnekonvensjonen - til de grader at avgjørelsen fra Hålogaland lagmannsretts behandling av saken fremprovoserte kritikk fra FNs spesialrapportør for urfolkssaker.