Som sagt, det kan nok forekomme, men det var ikke tilfelle i Bjugn.
I Bjugn-saken har det ikke kommet noen som helst spontane historier fra barna. Alt har utviklet seg
styrt av voksne. Barna har ikke hatt noen som helst historier før psykobablerne begynte sine aksjoner. Det er de "barnefaglige" som har startet, utviklet og utbredt galskapen. En del av barna trodde vel etter hvert at de hadde vært utsatt for noe, men alle de såkalte marerittene og redslene begynte først
etter at barna var blitt utspurt og herjet med av politi og foreldre igjen og igjen, i opphisset kontekst. Små barn klarer vanskelig å holde fast på noe de har sagt når de får de samme spørsmålene om igjen; de oppfatter det som at de ikke har "gitt det riktige svaret". Derfor blir historiene mere og mere omfattende og fantastiske ettersom saken ruller.
Les absolutt Kringstads bok! Og i tillegg til Astrid Holgersons utredning om barneavhør og ekspert-uttalelser i Bjugn saken:
Bjugn-saken - en sakkyndigskapt tragedie?, med en del ytterligere referanser, så fins også "Utdrag av sorenskriver Jan E Lieds 'Rettsbok for Fosen Forhørsrett' 3. februar 1995" (i erstatningssak for fem av de tidligere anklagede i Bjugn-saken – bare Ulf Hammern ble til slutt stilt for retten) som har vært offentliggjort og er opplysende.
For de som leser engelsk, er det også faktisk meget godt anvendt tid både å lese om
Rochdale-saken (se mappe på BarnasRett.no) og især den 400 sider (!) lange dommen i injuriesaken anlagt av de uskyldig anklagede i Shieldfield-saken som man kan klikke seg inn på i artikkelen
Landmark decision in the High Court. De viser til fulle både hvor mye sludder barn kan terges til å si og, enda viktigere, hvor lite barn ofte sier i slike saker, men hvordan "fag"folk er de som spinner fritt videre på barnas skarve ord og konstruerer saker.
Typisk er det at slett ikke alle barn i Bjugn sa at de hadde vært utsatt for noe i barnehaven. Da historien først kom opp, var det for eksempel en gutt som med én gang ble spurt av sin far om han hadde opplevet eller sett noe av all denne overgreps-aktiviteten. Han svarte nei, slett ingen ting, hverken hadde det skjedd noe med ham eller hadde han sett noe som helst.
Og den fornuftige far sørget for at sønnen ikke ble trukket inn i flere forhør.
Hammerns ønsker at de såkalte "avhørene" av barna skal offentliggjøres. Dette, i likhet med
alle andre tilsvarende ting som kan vise offentligheten hva som virkelig er foregått, er i årevis blitt bekjempet av myndighetene samt av gruppen i Bjugn som tror barna er blitt mishandlet. Det heter seg at intet må avsløres, for da kan barna identifiseres, og det vil gjøre det så skrekkelig for barna at folk skal vite at de er overgreps-ofre.
Dette er å snu virkeligheten på hodet. Barna har ikke vært utsatt for noe fra hverken Hammerns eller de andre voksne som ble arrestert og beskylt for å drive en "sex-ring". Det barna har vært utsatt for, er derimot hersing og indoktrinering og forvirret sludder som har skapt et slags talekor av småbarn.