Det er lett å tenke at leger, tannleger og andre helseprofesjoner oppfordres til å ha lav terskel for bekymringsmelding. Ser man på helsepersonelloven, foreligger det imidlertid visse kriterier som bør oppfylles før man går til et sånt skritt. I Rådet for legeetikk sin årsberetning av 2013 er det verd å merke seg at to leger har fått kritikk i forbindelse med bekymringsmelding.
http://legeforeningen.no/Om-Legeforenin ... alg/etikk/(Man må klikke på årsberetning 2013 nede til høyre)
I sak 1.2.6 har en lege fått kritikk fordi vedkommende lege sendte bekymringsmelding i forbindelse med en akuttinnleggelse hvor legen var hjemme hos en familie, og reagerte blant annet på rot og farens oppførsel. Etisk Råd mente at legen burde ha undersøkt saken bedre før innsending av bekymringsmelding.
I Rådets uttalelse heter det:
" Slik fakta viste seg å være, mener Rådet at legen handlet i strid med Etiske regler for leger Kap I, § 1 og 2 ved å varsle barnevernet uten å ha satt seg nærmere inn i familiens situasjon og gir henne kritikk for det..." (s. 16)
Rådet viser også til Helsepersonelloven:
Rådet er kjent med at Helsetilsynet tidligere har gitt en tolking for når plikten skal inntre ved å påpeke at «grunn til å tro» innebærer at helsepersonell må foreta en viss undersøkelse og vurdering av forholdet» og at «Helsepersonellet må ha etterprøvbare objektive holdepunkter for at slike forhold foreligger». (s. 16)
I sak 1.2.8. som omhandler en annen lege, gir ikke Legeetisk Råd kritikk for direkte brudd på legeetiske retningslinjer, men gir anmerkning om at utformingen av bekymringsmeldingen var uheldig, og at foreldrene burde vært informert om bekymringsmeldingen.
Jeg har ikke sett på årsberetningene for andre år som også ligger i pdf-format på denne websiden. Kanskje ligger der flere klager på leger for slike forhold der. Konklusjonen må likevel være at i alle fall leger bør ha et visst grunnlag, og mer enn bare en "dårlig magefølelse" før de sender bekymringsmelding til barnevernet.