http://www.tv2.no/2015/10/25/nyheter/ta ... ep/7546446Tannleger slår alarm om overgrep.
Nå er jeg ikke imot at familier hvor det foregår overgrep mot barn blir meldt til barnevernet. Tvert imot er det uhyre viktig at det gripes inn i slike situasjoner. Men kanskje politiet er en like naturlig adresse for denne typen henvendelser.
Det er likevel slik at det kan finnes mange forklaringer på hvorfor barn brekker seg i en tannlegesituasjon, og det kan være like mange forklaringer på håravriving og blåmerker. Derfor kan det være lurt at tannlegene også stoler på at de selv, gjennom sin utdannelse og sin erfaring, har kompetanse som gjør at de godt kan stille noen ekstra spørsmål om de ser noe de reagerer på. Kanskje dreier det seg om forhold som raskt vil bli avklart om de stiller et spørsmål eller to.
Dessverre er jeg kommet på den siden av gjerdet at jeg også tenker med gru på alle de som måtte bli meldt til barnevernet på grunn av rene spekulasjoner, når jeg ser overskrifter som dette. Når barnevernet skal "etterforske" disse forholdene, har man i realiteten gått noen nivåer ned på kompetansestigen, og familiene er overlatt til seg selv og til barneverntjenestens vurderingsevne som kan være alt fra god til dårlig. I praksis står familiene uten rettssikkerhet.
Det faktum at jeg valgte å være usminket ærlig med barnevernet om gode og mindre gode sider jeg hadde som far, klarte ikke å forhindre spekulasjoner om både det ene og det andre. Man sitter der med noen barnevernsansatte og tror at man har blåst luften ren gjennom å ikke holde noe tilbake, men plutselig blir det spekulert åpent om kriminelle handlinger, uten at det foreligger noen politianmeldelse, og uten at man i praksis har så mye å forsvare seg med.
I barnevernssaker kan spekulasjonene i seg selv være fellende. Man trenger ingen bevis.
Å være satt under administrasjon av barnevernet i et par år, endte med at jeg ble bortimot paranoid. Kom gutten min hjem med et lite blåmerke i ansiktet etter at han hadde vært i barnehagen, ble det helt nødvendig for meg å sørge for at det ble gjort klart at han ikke hadde fått blåmerket hjemme. Barnehagen synes sikkert det var merkelig oppførsel fra meg, ikke minst fordi barnehagen var en av de institusjonene som faktisk oppførte seg edruelig gjennom hele vår sak, og ikke lot seg hisse opp av et barnevern som forsøkte å dramatisere.
Av og til fantaserer jeg om at jeg og min familie skal "snike oss" hjem igjen til Norge, og kanskje bosette oss ett eller annet sted, i all stillhet, uten å annonsere det. Men så begynner umiddelbart bekymringene mine å komme: Barna skal jo til helsesøster. De skal til tannlegen. De skal gå på skole. Disse instansene kommer jo til å gå i ekstase når de litt etter litt får greie på at vi har vært barnevernsflyktninger.
Jeg kan jo ikke garantere at alle barna er uten hull i tennene når vi kommer tilbake. I vår situasjon, med vår bakgrunn, er det i min utrygge virkelighetsforståelse sikkert nok til å starte et nytt helvete av den typen vi så vidt klarte oss gjennom, og som garantert vil knekke oss om det skjer igjen.