Redd Våre Barn
9 juni 2006


Fosterbarn som god butikk

Av Siv Westerberg
Jur. kand., Med. lic.

****
Artikkelen ble opprinnelig offentliggjort på tysk, i Die Zeit, Hamburg, den 14. juli 1995.

3 versjoner er å finne på NKMRs nettsted:
Den tyske versjonen foreligger som Pflegeschaft der Abkassierer
Engelsk versjon: Foster children as lucrative business
Den norske versjonen: Fosterbarn som god butikk

De norske og engelske oversettelsene er ved professor Marianne Haslev Skånland, Bergen, Norge.
****

Heinz Stombrowski ble født i Simken i Østpreussen. Ved den sovjetiske okkupasjon av de baltiske land under krigen ble familien fordrevet og kom som flyktninger til Tyskland. 1 1951, 16 år gammel, ble Heinz sammen med sin far tilbudt arbeid som skogsarbeider i Sverige. Far og sønn arbeidet usedvanlig dyktig og pålitelig, og snart klarte de å få resten av familien etter. Senere startet Heinz familie sammen med en svensk pike, og han skaffet seg et lite småbruk i Värmland. Riktignok var huset lite, og innlagt kaldt vann var eneste moderne bekvemmelighet, men for de fire barna var det et vidunderlig miljø, reneste Astrid-Lindgren-idyll.

Den varte ikke lenge. Som vanlig er på et småbruk, hadde Heinz Stombrowski et annet arbeid ved siden av for å klare økonomien. Hans arbeidsgiver gikk konkurs, Heinz ble arbeidsløs og måtte søke om sosialhjelp. Da fikk han sosialkontorets oppmerksomhet rettet mot seg. De hadde noe å utsette på familien. De mente at barna – som boltret seg i stallen og ute i skog og mark – var skitne, at det ikke ble skiftet rent på sengene ofte nok, at barnas språkutvikling var forsinket. (Dette siste er ikke uvanlig i tospråklige ekteskap, enten det nå dreier seg om bondefamilier eller akademikere. Barn tar det igjen senere uten noen form for spesiell opplæring eller hjelp, og det å lære seg to språk i ung alder er i alle tilfelle en stor fordel senere i livet. Forøvrig foregår barns utvikling av sitt morsmål på variert vis og i ganske forskjellig tempo også hos enspråklige.)

Sosialmyndighetene brukte disse manglene ved hjemmet som et påskudd til å ta barna bort fra sine foreldre og fordele dem mellom flere fosterfamilier. Bare den eldste datteren, som da var 16 år gammel, kom ikke i tvangspleie. Av Stombrowski-barna er hun den eneste som idag lever et normalt liv. De tre yngre barna var 10, 6 og 3 år gamle da de ble tatt. 10 år senere er de fremdeles hos fosterforeldrene. Alle tre har bare gått på spesialskoler, og fosterforeldrene har lite motiv for å endre på dette: Jo alvorligere "tilbakestående" et barn kan hevdes å være, desto høyere er godtgjørelsen fosterforeldrene mottar.

En av døtrene ble som trettenåring tvunget til samleie med sin fosterfar, uten at denne mannen noen gang har måttet svare for overgrepet for noen domstol. Sønnen, som nå er 13 år, har flere ganger sagt at han vil begå selvmord. I to år var han plassert hos fosterforeldre som var meget flinke til å sko seg. De hadde samtidig tatt syv gutter med alvorlige mentale forstyrringer som fosterbarn, uten at fosterforeldrene hadde noen som helst utdannelse for denne oppgaven. Fra sosialmyndighetene innkasserte de en pleiegodtgjørelse på 1500 svenske kroner per dag for hvert barn. Det gav dette paret en månedsinntekt på rundt 300.000 norske kroner.

Familien Stombrowski hadde holdt sammen og klart seg gjennom nazistiske og kommunistiske armeers herjinger, gjennom krig og på flukt. Den kunne ikke klare seg mot det svenske sosialvesenet.

Man spør seg: Er det mulig at dette har foregått og fortsatt foregår i velferdsstaten Sverige? Som familien Stombrowskis jurist de siste to år må jeg konstatere at det virkelig er det. Verre enda: Saken Stombrowski er intet enkelttilfelle. Før jeg ble jurist, arbeidet jeg som lege i 20 år. Derfor ser jeg nå i min juristpraksis i Göteborg mange saker av sosialmedisinsk karakter, blant annet en rekke tilfeller der sosialmyndighetene uten gyldig grunn tar barn vekk fra foreldrene og plasserer dem hos fullstendig uakseptable fosterforeldre.

For tiden er det i Sverige anslagsvis 5000 barn som er fjernet fra sine foreldre med tvang. I maksimalt 10 % av tilfellene er det umiddelbart innlysende grunner til dette, som for eksempel alkohol- eller narkotikaavhengighet hos foreldrene. I resten av tilfellene søker og finner sosialvesenet grunner i stort tempo når foreldrene først engang er råket ut i en eller annen konflikt med vedkommende sosialarbeider.

Til alle tider har det vært barn som er blitt plassert hos pleieforeldre. Så sent som i 30- og 40-årene hendte dette ofte når de biologiske foreldrene ganske enkelt var for fattige til å kunne skaffe dem mat. Mange barn født utenfor ekteskap ble gitt til pleieforeldre fordi samfunnet hadde store fordommer mot ugifte mødre. Dengang var pleieforeldre for det meste folk som gjerne ville hjelpe et barn i nød; den godtgjørelsen de mottok for pleien, var ytterst beskjeden.

I 50-årene endret situasjonen seg. Den alminnelige levestandard ble bedre, og fordommene mot ugifte mødre ble mindre. Det var derfor ikke lenger selvsagt at det var nødvendig å overlate barn til pleieforeldre. Følgen var at arbeidsplassen nå ble usikker for mange sosialarbeidere.

Imidlertid ble det nettopp på den tiden utviklet en skrivebordsvisjon av en svensk stat som skulle sørge for sine borgere fra vugge til grav. Det passet naturligvis godt for sosialarbeiderne, idet det sikret en fortsatt og enda sterkere etterspørsel etter deres yrkesgruppe.

*

Sterkt familiesamhold var en hindring for å sette slike tanker ut i livet. Og derfor ble det vedtatt en lov som gav – og fremdeles gir – sosialarbeidere mulighet til å bryte inn i nær sagt enhver familie, til og med med politiets hjelp, og med makt overta omsorgen for familiens barn.

Man vedtok likeledes en lov om "flyttingsforbud" fra fosterhjemmet. Dette betyr følgende: Selv hvis foreldrene etter årelange rettssaker skulle lykkes i å få opphevet tvangsomsorgen av sine barn, kan sosialmyndighetene allikevel hindre barna i å komme hjem. Hensikten bak er teoretisk sett god: Et barn som i årevis har oppholdt seg hos fosterforeldre, gis et par måneder til skrittvis a venne seg til sine biologiske foreldre igjen. Men i praksis bruker sosialvesenet loven i motsatt hensikt. De vedtar ofte flyttingsforbud for mange år, og saboterer på den måten enhver kontakt mellom foreldre og barn.

Noen rettslig kontroll med dette finnes i praksis ikke. Tvangsomsorg faller nemlig inn under forvaltningsrettens kompetanseområde, og den arbeider i Sverige så tungvint og byråkratisk at den fungerer som sosialkontorenes forlengede arm.

På denne måten blir sosialarbeideryrket attraktivt for mennesker med maktlyst, mennesker som ganske enkelt nyter det når de kan ta barna fra foreldrene ved det aller minste avvik fra statlig fastlagte normer for oppvekst og oppdragelse, som for eksempel fordi boligen ikke er ryddig eller hvis barnet har skulket skolen.

For å få tak i et tilstrekkelig høyt antall fosterforeldre lokker sosialmyndighetene med eventyrlig høy pleiegodtgjørelse. For et friskt barn får fosterforeldrene mellom 5000 og 10 000 kroner i måneden, for en stor del skattefritt, og det er ikke uvanlig at fosterforeldrene tar fire eller fem fosterbarn samtidig. For et handikappet barn kan pleiegodtgjørelsen være flere ganger høyere.

*

Der hvor det lokkes med så store pengesummer, melder det seg mange interesserte. At mange av dem har eller har hatt alkoholproblemer eller er tidligere straffet, forhindrer på ingen måte at sosialmyndighetene gjør dem til fosterforeldre. Til forskjell fra biologiske foreldre, som får sin bakgrunn, sine meninger og sitt liv gransket i detalj, blir fosterforeldrene, selsomt nok, knapt kontrollert.

Systemet kunne ikke fungere om barna hadde regelmessig kontakt med sine biologiske foreldre. Derfor blir foreldrenes besøksrett begrenset sterkt. Vanligvis kan de bare treffe sine barn hver tredje måned i et par timer, under overvåking av fosterforeldrene. Sosialmyndighetene kan også forby all kontakt med barna for de biologiske foreldrene. De backes ofte opp i sine besøksforbud av betenkninger fra barnepsykiatere, som gjerne avgir slike bestillingsverker fordi sosialmyndighetene er deres nesten eneste oppdragsgivere.

Denne uhellige allianse mellom maktbevisste sosialarbeidere, pengegriske fosterforeldre, og barnepsykiatere i avhengighetsforhold til sosialmyndighetene, har brakt uendelige lidelser over mange familier i Sverige. En rekke av disse tilfellene har jeg prosedert for den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg, også saken Stombrowski. Ved denne domstolen er Sverige flere ganger blitt dømt for sine krenkelser av menneskerettighetene i sammenheng med tvangsovertakelsene av omsorgen for barn. De svenske myndigheter har ikke trukket noen lærdom av dette. De har ikke engang alltid fulgt Menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Sverige har fortsatt i dag ingen forfatningsrett som slike lover og tilstander kan innklages for og bli prøvet ved.

Dessverre er Sverige heller ikke alene lenger. Jeg har i den senere tid fått kjennskap til en rekke lignende barnevernssaker i Norge og konferert med alarmerte nordmenn. Situasjonen synes å være akkurat den samme som Sverige, det vil si: en katastrofe for de berørte barn og deres familier. Trekk for trekk er forhistorier, sakenes forløp, og sosialmyndighetenes fremgangsmåte parallell med de svenske. Man begynte øyensynlig på denne galeien senere enn i Sverige, men det ser ut til at Norge nå med stor fart er kommet inn i de samme ødeleggende og rettsløse tilstandene for barn og foreldre. I Danmark rapporterer en støtteorganisasjon for truede familier at barnevernet fjerner omtrent 30 barn per dag fra sine foreldre, hovedsaklig enslige mødre. Situasjonen i andre land er også urovekkende.

*