Krisen i barnevernet og veien fremover


Barnevernet har de siste årene fått massiv kritikk. Også fremstående personer innenfor barnevernet selv innser at barnevernet er i krise.


Dagens situasjon
Myndighetene har forstått at noe må gjøres, blant annet gjennom eksponering av avslørende enkeltsaker og protester fra inn- og utland. Resultatet er at barnevernet tilføres mer ressurser, i håp om at man kan bevilge seg ut av krisen. Samtidig øker antallet barn i offentlig omsorg, uten at noen fører bevis for at statlig overtakelse faktisk hjelper. Tvert imot har undersøkelser alltid vist at barnevernsbarn sliter på alle livsarenaer, blant annet når det gjelder psykisk helse, utdanning, kriminalitet og arbeidsliv.

Erkjennelser i utlandet
I USA erkjenner de øverste barnevernsmyndighetene nå at barnevernspolitikken har vært feilslått. De uttaler at omsorgsovertakelse påfører barn et alvorlig traume som varer livet ut. Behovet for flere fosterhjem sees på som et sykdomstegn, og man ønsker å endre barnevernet slik at etterspørselen etter plasser går ned. Målet er dessuten at fosterhjemmene skal fungere som et supplement til-, og ikke som en erstatning for barnas biologiske familie. En slik tankegang er banebrytende for vestlige barnevernsmyndigheter.


Garanti for barna
Uavhengig av den utvikling som skjer i andre land, er det viktig at vi i Norge gjør det som er mulig for å skape et barnevern som fungerer i tråd med oppdraget fra fellesskapet. Barn som kommer i kontakt med barneverntjenesten må være garantert en bedre livskvalitet. For at så skal skje, trenger vi modige politikere som tør å gå i gang med det omfattende endringsarbeidet som er så sårt tiltrengt for at dette målet skal kunne oppnås. Det må grunnleggende nye holdninger til, og disse må føre til helt konkrete forandringer i barnevernets etablerte praksis:

Konkrete endringsbehov
Akuttvedtak på fødeavdelinger må forbys med mindre helsepersonellet selv melder konkret bekymring. Etisk og juridisk problematisk overvåkning av foreldre og barn i institusjon og hjem må opphøre. Taushetspliktens forhold til opplysningsplikten må innskjerpes, og informasjonsutveksling mellom barnehager/skoler og barnevern begrenses. Verving av foster- og beredskapshjem må reguleres slik at man unngår rollekonflikter der personer opptrer "på begge sider av bordet". I saker med enslige foreldre, må barnevernet pålegges å vurdere den andre biologiske forelderen som omsorgsperson.


Innskrenking av barnevernets mandat
Barnevernet må ikke få drive etterforskning, og barnevernet må ikke ha åpen tilgang til hjemmene. Bruk av eventuell omsorgsovertakelse som pressmiddel i kommunikasjon med foreldrene må opphøre. Samtaler med barn, som brukes som bevis ved omsorgsovertakelser, må utelukkende skje på måter som er retts- og kvalitetssikret. Hjelp og tvang må skilles fullstendig; for eksempel ved å overføre barnevernets ressurser til forsterkede og omstrukturerte familievernsentra, mens ansvaret for å forberede og fremme saker om omsorgsovertakelse flyttes ut av kommunene. Politiet må få ansvaret for å fremme akuttvedtak basert på konkrete vurderinger av risikoen for barnets liv og helse. Rettsforfølgelse av familier som har flyktet fra norsk barnevern til utlandet bør begrenses for å hindre ytterligere traumatisering av barna. Samtidig må den svært omdiskuterte sakkyndigordningen avvikles i sin nåværende form.

Ekspertveldet må bort
Parallelt med dette må barnevernsfaget revideres slik at det baserer seg på parametere som er etterprøvbare og gir resultater. Bruken av barnevernfaglige tilknytningsteorier og observasjoner av samspill må bort fra barnevernssakene, og dagens ekspertvelde må fjernes. Omsorgsovertakelser må bygge på argumenter som forstås av folk flest, og bestemmes i vanlige domstoler. Øvrige opplysninger må kunne innhentes fra politi, offentlig helsevesen eller andre fagpersoner uten økonomiske bindinger, der hvor det er aktuelt.

Realistiske utsikter
Slik den politiske situasjonen er i dag, kan man på kort sikt forvente at barnevernskrisen forverres i styrke og omfang i årene som kommer. Noe av årsaken til dette er at barnevernsetaten selv har relativt stor innflytelse i de sentrale beslutningsprosessene, og at det utover ekspansjon av etaten ikke finnes planer for mer dyptgripende strukturelle endringer.

På litt lengre sikt vil et sviktende barnevernssystem likevel ikke kunne bestå. Hypotesen om at barnas interesser ivaretas gjennom ubegrenset adgang til monitorering og modulering av familiene vil falle. Et paradigmeskifte innenfor barnevernsfag- og ideologi vil således måtte komme før eller siden. I et utvidet tidsperspektiv er det derfor godt håp om å få til nye systemer for vern av barn i Norge, hvilende på verdier hvor familien sees på som en uerstattelig ressurs, hvor toveis kommunikasjon og respektfull dialog med familien er sentral, og hvor familieoppløsning som virkemiddel er fjernet fra det kommunale barnevernets verktøykasse.

Brukerne av tjenestene må ha en nøkkelrolle når de nye systemene utvikles.

FES/ Barnevernsflyktning
Utlandet