agrippa wrote:
FN er en skjermet arbeidsplass for topp-gasjerte dustemikler. Her boltrer totalitære groupies seg mens de farter frem og tilbake over Atlanteren. Det koster enormt med midler å holde denne mastodonten av et byråkrati oppe.
Jeg har litt mer tiltro enn deg til et system som har gjort krig til en ulovlig handling, men det er selvsagt lov å diskutere om FN faktisk har oppnådd dette i praksis.
Angående barnevern: Hvis vi dømmer ut fra kritikken av norsk barnevern som har kommet fra FN, så deler ikke FN-organet norske myndighetenes syn på hva som er best for barn. Jeg mener folk som Lucy Smith åpenbart misforstår begrepet om barns rettigheter; om de gjøre det med vilje eller ikke, vet jeg ikke. Men de er absolutt med på å fremme en familiefiendtlig agenda.
Jeg er imidlertid i tvil om i hvilken grad noen fremstående jurister er klar over åpenbare svakheter i barnevernet som tar for gitt jobber for barnets beste. Særlig tenker jeg på Anders Bratholm, som var en av dem som sammen med Lucy Smith og Tove Stang Dahl tok initiativ til at barnerett ble et universitetsfag. Anders Bratholm har skrevet om "samfunnets maktovergrep" i sin bok "Juss og Humanisme", og var en av dem som deltok i et større forskningprosjekt om politivold i Bergen i 1980-årene. Han skriver blant annet om medias uvilje til å ta hans kritikken på alvor, og hvordan hans undersøkelser og konklusjoner ble latterliggjort av media og maktpersoner som ikke delte hans syn. Politiet i Bergen var, og kanskje den dag i dag er, preget av en ukultur som minner mye om barnevernet. Til tross for at mange andre hadde kommet til den samme konklusjonen, om at politivolden var svært utbredt og at politifolk gjerne ga falsk forklaring for å beskytte kolleger.
Hans engasjement mot denne ukulturen medførte at han måtte være på vakt mot eventuelle represalier. Han skriver at han ble advart mot "Bergen-mafiaen": "Jeg måtte gi akt på alt som kunne tyde på at et angrep mot min person var forestående. Jeg var takknemlig for rådet og tok advarslene alvorlig.......Situasjonen minnet meg om en periode under krigen: Jeg var etterlyst og måtte ferdes utendørs med stor forsiktighet. Min aktpågivenhet den gangen reddet meg trolig fra å havne i tysk fangenskap. Det var en underlig opplevelse å føle seg hensatt til en situasjon som minnet om krigen og okkupasjonen".
Bratholm har skrevet om barns rettigheter og om "forsømmelsene i norsk barnevern". Det er trist å lese at han ukritisk formidler det offisielle synet på barnevernets arbeid. Kanskje tror han, som mange andre, at loven fungerer etter intensjon. I motsetning til de mer åpenbare overgrepene som politivold er overgrepene fra barnevernet flere sider enn de rent juridiske feilene. Det overrasker meg dog at velmenende og lærde jurister kan være slutte seg opp om en form for rettsprosedyring som bryter de mest elementære rettsprinsippene, som f.eks. kontradiksjonsprinsippet og likhetsprinsippet. For det er det som foregår i fylkesnemndene.
Selv den mest velmenende jurist som er opptatt av lov og rett vil ha en høyst begrenset evne til å sette seg inn i den faglige kritikken av det såkalte barneverns faget, som vi på dette forumet noe treffende og med behørig forakt betegner som "psykobabbel". De færreste jurister har vitenskapelig kompetanse, og de stoler på at myndighetene og fagfolk i barnevernet er kompetente. Det skal mye til for at en dommer skal overse en vurdering som kommer fra en psykolog.
Denne vitenskapelig analfabetismen ble nylig aktualisert i Torgersenssaken der Gjenopptakelseskomisjonen viste seg å være håpløst inkompetent til å gjennomgå bevismateriale som fremtredene forskere la frem for komisjonen.
Uviljen hos maktpersoner og myndighetene til å endre de prosedyrene som vil gjøre dem overflødige er naturligvis stor, og den vitenskapelig analfabetismen som gjør det mulig å opprettholder et system som fatter uetiske og vitenskaplig uholdbare beslutninger om barns og familiers fremtid, utgjør et stort rettssikkerhetsproblem.