Nei, Nulle, poenget med Hamlet er ikke at han kritiserer. Det og de han kritiserer, kan det (iallfall delvis) være berettiget å kritisere. Hos Shakespeare finner du nokså rikt fasetterte personer, ikke éntydig gode/perfekte eller onde/dumme.
Poenget med det jeg sa om Hamlet er at han lider av intellektuelt overmot: Han "bedømmer" alle andre, og stiller krav til alle, ved hjelp av filosofisk tankespinn han har lært seg på universitetet (noe à la forberedende prøve, tenker jeg, jf Erasmus Montanus), mens han ikke stiller tilsvarende krav til seg selv. Han ikke engang forsøker å se seg selv utenfra. Han dreper Polonius i skjødesløshet, og sender Ophelia i døden også, etter å ha herset frem og tilbake med hvorvidt han elsker henne eller ikke. Han tuller og vingler rundt, og er sterkt medskyldig i at hele kongeslekten og dens hjelpere utryddes og Danmark blir erobret av en norsk, barsk og ukultivert erobrer.
Hvis du leser engelsk, hvorfor ikke ta en titt på Shakespeare-boken som jeg har lagt ut på min nye hjemmeside? Jeg synes jeg kan reklamere for den, for jeg har ikke skrevet den selv. Men jeg har oversatt den til engelsk, og jeg synes den er svært god, særlig etter at jeg i forbindelse med oversettelsen også reviderte den for å få den klarere, og befridde den for tendenser til freudianisme nettopp i Hamlet-kapittelet. Forfatteren, Arild Haaland, ligger dumt nok under for Freud, skjønt det ikke var merkbart i denne boken bortsett fra i det kapittelet. Og etter at jeg strengt tok alle uklare punkter for meg og Arild ga meg frie hender til å stryke og omarbeide alt i hans bok som ikke hadde godt feste i Shakespeares tekster, ble boken enda bedre enn den norske! (Hmm, hvilken selvinnsikt har nå jeg? Men selvros er som kjent oppriktig!)
Du finner en egen seksjon "Shakespeare" i menyen i venstre marg på den nye hjemmesiden jeg så vidt er begynt å bygge opp:
http://www.mhskanland.net
Marianne