Her ser vi barnevernets schizofreni, det irrasjonelle, det liksom-faglige: Tonje har jo en far som pr. definisjon er uten omsorgsevne. Ellers hadde hun jo ikke blitt bortplassert.
Men barnevernets viten - deres spisskompetanse, deres barnevernfaglighet, deres millimetermål, deres spesialistbriller - tillater at Tonje er hjemme hos sin far og brødrene en hel helg.
Altså kan vi vite at faren verken er pedofil eller voldsforbryter. Men han er - i likhet med meg selv - veiet av spesialistene med faget som er så spesielt at ingen andre har lov til å uttale seg - og funnet for lett. Han har kanskje litt omsorgsevne? En del omsorgsevne? Nokså mye omsorgsevne, men ikke nok omsorgsevne? Han har omsorgsevne for guttene, men ikke for jenta i familien?
Det kan være bra for Tonje med en dag eller to hos far. Men en hel uke? Nei, det tror vi vil være skadelig! Man kan sysselsette mange bare på å styre og fundere og holde møter i Tonjes sak. Mapper og kaffekopper, og en følelse av å holde på med noe viktig. Men som koker ned til humbug, sladder og behovet for å utøve kontroll over menneskers liv.
Jeg har selv flere års korrespondanse med barnevernet liggende. I perioden da jeg og min kone var blitt tvangs-separert etter trusler om omsorgsovertakelse, og jeg hadde flyttet på hybel, var barnevernet helt klar på at jeg under ingen omstendighet kunne ha den daglige omsorgen for barna. Men i korrespondansen fra dem synes de det er greit at jeg har barna på overnattingsopphold, at jeg har utvidet samvær, og at jeg har dem med på ferie osv. Ikke en eneste gang fant de det bryet verd å være tilstede når barna var på besøk hos meg, så seriøst bekymret kan de jo ikke ha vært.
Når saken så etter hvert går mot omsorgsovertakelse, er jeg over natten blitt farlig for mine barn. I alle fall må man tro det når barna da etter barnevernets mening skal ha samvær med meg noen timer noen få ganger i året. Under tilsyn! Barnevernets vurderinger er skiftende alt etter hva som passer dem i sakens ulike faser. "Jo, i fjor mente jeg at det ikke var så mye som talte i mot deg som omsorgsperson, men i år har jeg skiftet mening". Dette er nesten et ordrett sitat fra min egen saksbehandler i barnevernet.
Denne irrasjonelle galskapen må familier som er i kontakt med barnevernet forholde seg til. Du kan ha omsorgsevne for ett barn, men ikke to. Du kan være god nok for barna dine lørdag og søndag, men ikke resten av uken.
I dette farvannet er det at barnevernet styrer. De har sin unike barnevernfaglige kompetanse som skyver fornuften til side. Du kan være passiv ulykkelig passasjer, eller som meg - adressere vannviddet. Du kan slite deg i håret, eller dunke hodet i veggen. Men det spiller egentlig ingen rolle hva du gjør.
Fylkesnemndene tror også at de holder på med noe som er viktig og fornuftig. De går kanskje i slips, deltar på jus-konferanser hvor de diskuterer interessante artikler og tror at det ligger noe intellektuelt i dette. Artikler av typen:" Det er skadelig for et barn å ikke bli sett", sånn at du som far kan få pepper av en pedagog når du ulykkelig må erkjenne at du ikke har øyner i nakken. Men de har ikke satt seg inn i enkel vitenskap og tilgjengelig materiale som viser at vedtakene de fatter svært ofte ender med katastrofe for barna, og at selv barn fra dårlige hjem gjør det bedre om de får være hjemme. Til syvende og sist er det Jan Eggums sang som gjelder: "Vi vil helst ikkje vite det!"
Barnevernet har faktisk litt rett når de skyver ansvaret over på nemndene. Selvsagt er det ansvarsfraskrivelse. Men det er også på høy tid at beslutningstakerne i disse sakene blir ettergått i sømmene. Når resultatene av barnevern er fryktelige, er det ikke minst på grunn av nemnd og rett som gjesper seg gjennom sakene og til slutt slår klubben i bordet på barnevernets ord.
Det er først når kommuner begynner å bruke hodet og skyller ut de barnevernfaglige ekskrementene, at barnevern begynner å virke. Det har de vist i Kongsberg. Alle er nok ikke like glade for det, og jeg frykter at Kongsberg - eksperimentet vil bli nedtonet, fortiet og til slutt glemt. Godt barnevern gir få ekspansjonsmuligheter for etaten, dessverre.
Slik at alle de blide barnevernspassasjerene - og da tenker jeg på alle som tjener og har sitt levebrød i systemet - får være med på ferden en stund til.
|