agrippa wrote:
Anne Brit Raaen wrote:
Det jeg mente, var at du ikke taper noe på å være åpen om slike ting, til venner, familie og andre som vil lytte. Den støtten du kan finne her, kan som på den skotske øya, være akkurat det - hjelp!
Det eneste stedet man kan være åpen om hvilke overgrep man har blitt utsatt for av barnevernet, er her på forumet. Det er ikke akkurat mange som har forståelse for barnevernets sanne natur. Det finnes mange fordommer om barnevernet, og de aller, aller fleste holder fast på den politiske korrekte myten om at barnevernet er til for å beskytte de svakeste blant oss, bla, bla, bla.
Angående åpenhet så har jeg tenkt tanken at det kanskje ville vært bedre med gamle dagers lukkethet. Det er et relativt moderne fenomen at mennesker er åpne. Før i tiden var mennesker langt mer lukkede om sine personlige liv. Det kan ha vært en beskyttelsestrategi. Kanskje er det på tide at vi slutter å være så åpne om alt mulig og heller lukker oss til som østers slik at det vi sier ikke senere dukker opp (tatt ut av sin sammenheng) i en bekymringsmelding eller barnevernsjournal?
En bekjent av meg er født og vokst opp i Ukraina (og bor der fremdeles). Hun var barn under Den kalde krigen. Bl.a. fortalte hun meg om hvordan de ble oppdratt til å ikke fortelle noe hjemmefra. Ikke til lærere, ikke til venners foreldre eller noen andre. For staten hadde angivere overalt, og de barna som var løsmunnet kunne risikere at foreldrene ble fengslet.
Under kommunist-styret vokste de opp med frykt for staten. Barna var trygge kun på sine helt nære slektninger, mens skole-folk ble ansett som farlige. Sånn er det jo i realiteten her og, men folk innbiller seg at statens representanter vil oss vel. Barn oppmuntres til å snakke med helsesøster om alt mulig, og videre sitter det sosiallærere på alle skoler, og de gjør ikke annet enn å spørre ut barn/unge om forholdene hjemme. Osv. osv.
En professor i psykologi som jeg engang hadde som foreleser sa: "Man blir paranoid av å være forfulgt". Kanskje er det på høy tid at vi begynner å innse at vi er forfulgte, og dermed hente frem en smule paranoia...