Nylig oppdaget Knut at han var
adoptert.
- Det var som å få åpnet ei dør du har prøvd å få opp hele livet, sier Knut Gjertsen. I flere år hadde han bodd 300 meter fra sin biologiske mor på Romsås i Oslo, uten å vite om det.
Hos sin biologiske mamma fikk Knut høre historien om ungjenta som var nødt til å overlate omsorgen for sønnen til andre, men som besøkte og stelte gutten sin på barnehjemmet hver eneste dag inntil han ble satt i fosterhjem 14 måneder gammel.
Forfatteren Ulf-Arvid Mejlænder har skrevet boken "
Før hennes historie begynner". Den handler om norske barn som ble adoptert bort i hemmelighet frem til ca. 1980 da tallet sank kraftig. Abortloven kom i 1978. Hvert år ble hundrevis av barn fjernet fra sine mødre og adoptert bort til nye familier.
Når moren gav fra seg barnet ble barnet nesten umiddelbart hentet og bragt til et spebarnshjem. Der kunne barnet være i opp til ett år men som oftest varte oppholdet bare noen måneder. Moren hadde to-måneders angrefrist, og mange benyttet seg av muligheten. Senere hadde mødrene ingen lovlig mulighet for å spore opp barnet de hadde gitt fra seg.
Idag fjernes norske barn fra sine mødre i høyt tempo, men barna blir ikke lenger adoptert bort. Foreldrene beholder som oftest foreldreretten men mister omsorgsretten til egne barn. Dette skyldes at barnevernet fabrikerer historier om omsorgssvikt for å få anledning til å overføre barna til fosterhjem. Fosterpersonene får godt betalt, og fosterhjem har blitt en stor bi-næring på landsbygda. Mange tidligere bønder ønsker fosterbarn for å kompensere for lave inntekter på gårdsdrift. Barnevernet driver hele tiden kampanjer for å rekruttere fosterhjem, for barn tvangsfjernes fra foreldrene oftere og oftere, og mange barn står i kø for å få et nytt hjem, selv om de ikke trenger dette. Barnevernet er imidlertid så mektig at foreldre har lite de skal ha sagt dersom barnevernslederen bestemmer seg for å tvangsfjerne barnet.