Arild Holta wrote:
[b]
Angående straff:
Er man autoriteter for barna, og lever nært dem fra de er små, så trengst det sannelig ikke mye straff. Det holder normalt med en trussel om inkassering av et eller annet, så er til og med tenåringene greie. Men de trenger å vite at man KAN sette makt bak ord. Altså må det litt mer enn "trusler" til overfor noen barn.
Her er jo også barn veldig forskjellige. Hos noen barn er det ønskelig med FLERE protester. De skal jo vokse opp og bli selvstendig tenkende mennesker.
Ellers hjelper dialog og vennskap utrolig mye.
Så sant så sant. Jeg har aldri lagt hånd på mine barn. Jeg skal ikke påstå at mine barn var lettere å oppdra enn andres barn, men det ga resultater etterhvert. Et nøkkelord er tålmodighet og atter tålmodighet.
Det minner meg om et problem vi hadde når jentene var små. Di kunne ikke sitte ved siden av hverandre i baksetet, fordi det alltid ble bråk av det. Et helt vanlig problem med søsken med andre ord.
Jeg truet dem alltid med at hvis dere ikke holder fred nå, så stopper jeg bilen, så får dere gå hjem. Selvsakt gjorde jeg aldri det, men trusslen holdt i 5-10 min.
Så var det en gang vi skulle hente far på toget. Han kom fra jobb i nordsjøen og hadde drukket tett fra Bergen til Fredrikstad.
Det værste jeg som sjåfør kan ha i bilen, er en overstadig beruset person som sitter i forsetet og legger seg opp i min kjøring. Så 10 minutter hjemmefra, stoppet jeg bilen å ba ham gå ut. Han skjønte begeret var nådd for meg, så han gikk ut av bilen og måtte gå resten av veien hjem.
Jentene satt i baksetet å bivånet det hele. Å siden den gang var det aldri noe bråk fra baksetet. For jentene visste at hvis jeg ble sint nok, kunne det jo hende di måtte gå hjem slik som pappa måtte.