Elsk deres fiender
"Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder". Matt. 5,44.
Dette med å elske våre fiender er et ord som møter en sterk motvilje hos meg, det virker så ubegripelig. Samtidig må det være noe helt sentralt i kristendommen.
I boka "Landstryker for Herren" av Corrie Ten Boom har jeg funnet flere lærerike ting. Hva kan det være med denne boka - en gammel dame som reiser rundt og forteller om sin tid i konsentrasjonsleiren? Kan det være noe? Men boka er mye mer enn det også. Hun har skrevet ned samtaler med mennesker med ulike erfaringer. Som denne:
Lys fra det mørkeste Afrika
Thomas var en høy svart mann som bodde i en rund hytte sammen med sin familie i Sentral-Afrika. Han elsket Herren og han elsket sine medmennesker. Det er en kombinasjon som i sannhet gjør en uovervinnelig.
Thomas' nabo som bodde på skrå på den andre siden av den skitne gaten hatet Gud - og hatet også dem som elsket Gud slik som Thomas gjorde. Hatet ble sterkere og sterkere inntil mannen begynte å snike seg over gaten om natten og sette ild på stråtaket på hytta til Thomas. Det var jo livsfarlig for dem alle, men særlig for de små barna hans. Tre netter på rad hendte dette, og hver gang greide Thomas å styrte ut og slukke ilden før den hadde ødelagt tak og vegger. Men han sa aldri et uvennlig ord til sin nabo. Han viste ham bare kjærlighet og tilgivelse, og dette fikk naboen til å hate ham enda mer.
En natt snek naboen seg over gata og satte ild på Thomas' hyttetak igjen. Men denne natten blåste det plutselig opp en sterk vind, og da Thomas styrtet ut for å slukke ilden, blåste gnistene over veien og antente hytta til naboen. Thomas klarte å slukke flammene også på naboens hytte, men han ble stygt forbrent på både hender og armer.
Andre naboer fortalte høvdingen for stammen hva som hadde hendt. Høvdingen ble så rasende at han sendte ut sine politifolk og arresterte naboen og kastet ham i fengsel. Den kvelden kom Thomas til møtet der jeg skulle tale, slik som han hadde kommet også de tidligere kveldene. Jeg la merke til de stygt forbrente hendene hans og spurte hva som hadde hendt. Motvillig fortalte han meg historien. "Det er da godt at denne mannen er kommet i fengsel", sa jeg. "Nå er ikke barna dine i fare lenger, og han kan ikke prøve å sette fyr på hytta di igjen". "Det er sant nok", svarte han. "Men jeg har så vondt av den mannen. Han er en usedvanlig dyktig mann, og nå må han være sammen med en masse forbrytere i et forferdelig fengsel". "Så la oss be for ham", sa jeg. Thomas falt på kne, strakte sine forbrente hender i været og begynte å be. "Herre, jeg legger min nabo fram for deg. Herre, gi ham friheten tilbake, og gjør det mirakel at han og jeg en gang kan arbeide sammen for å bringe evangeliet til vår stamme. Amen." Det var en underlig bønn.
To dager senere skulle jeg besøke dette fengselet. Jeg talte til fangene om Guds glede og Guds kjærlighet. En av de fangene som stod og lyttet oppmerksomt var også Thomas' nabo. Da jeg spurte om det var noen som ville la Jesus komme inn i sitt hjerte, var han den første som rakte hånda i været. Etter møtet fortalte jeg ham hvordan Thomas elsket ham, hvordan han hadde forbrent hendene sine da han forsøkte å slukke flammene for å redde huset hans, og hvordan han hadde bedt til Gud om at de en gang skulle arbeide sammen for å spre evangeliet. Store tårer rant nedover kinnene hans da han nikket på hodet og sa: "Ja, slik skal det bli." Dagen etter fortalte jeg Thomas dette. Han priste Gud og sa; "Der ser du, Gud har gjort et mirakel! Vi kan aldri vente for mye av Ham!" Og så løp han nedover stien mens ansiktet hans strålte av glede.
Min kommentar: En ganske oppsiktsvekkende oppførsel fra denne kristne mannen, som elsket Gud og sine medmennesker. Han møtte onde handlinger med kjærlighet og tilgivelse, enda familien var truet og hendene og armene hans ble stygt forbrent. Han kom aldri med anklager mot sin nabo.
Bibelens Moses var visst som ung en veldig utålmodig mann, og en gang slo han ihjel en egyptisk fangevokter, i flammende vrede. Men dette mordet var ikke Guds vilje. Senere utviklet Moses seg til å bli en av de mest saktmodige og tålmodige lederne som fantes.
Tror kanskje vi har blitt lært opp til at det er greit å hate sine fangevoktere, for eksempel i filmer om 2. verdenskrig. Kunne man klart å få sin fangevokter på tomannshånd og drepe ham, ville det være en stor suksess. Man ville kun beklage at man ikke klarte å gjøre det av med alle sammen. Men denne historien fra "Landstryker for Herren" gir meg en bitteliten forståelse av hva det vil si å elske sine fiender.
|